Reisebrev fra Namibia

Hallo – Goiemôre! Hoeganditt – slik blir vi hilst velkommen hver morgen på afrikaans. Høflighetsfraser er svært viktig i Namibia – og i tillegg til å spørre om hvordan det går så kan vi få spørsmål om nattesøvn, om temperaturen er god, om vi er friske osv. Det blir regnet som svært uhøflig å ikke svare tilbake med lignende fraser. Dette gjelder også når man møter folk man ikke kjenner rundt omkring på skolen og andre steder.

Vi har vært her i litt over 3 uker nå. Vi har gjort mye, men vi ser at det er uendelig mye mer å se og forstå og å oppleve i dette store (824 268km²)  landet med så få mennesker  (ca 1,8 millioner), men med så utrolig mange språk (engelsk, afrikaans, tysk + en rekke ulike stammespråk), hudfarger (svart, farget og hvit), religioner og kulturer. Bare for å nevne ett eksempel – sjåføren på skolen vår er fra en av San-stammene. Han snakker 7 språk – og det mer eller mindre til daglig!!!! Og vi synes det er vanskelig å av og til måtte lese nynorsk! San-stammen har forøvrig et for oss eksotisk stammespråk; De bruker tungen og lager 4 ulike klikkelyder som inngår i deres «alfabet». Eks;- !Kao. Tuwa. !ka tseya – eller på damara et annet klikkespråk; -!Gai tses. !Gâi-!//oas. (bare prøv å lag ulike klikkelyder foran ordene og se hvor «lett»det er! Jeg får det ikke til – men det er kjempeartig å høre på.  

Andre spesielle stammefolk er himbaene – som kun går kledd med lendeklede og ellers smører de seg inn med en slags pudderleire og pynter seg med flotte selvlagde smykker. Spesielt å se himba-jenter på bytur – de skiller seg litt ut! En annen gruppe kvinner som skiller seg ut i klesvegen er herero-kvinnene. De har noen voldsomme lange kjoler i gammel kolonialstil og med tilhørende hodeplagg – det ser både tungt, upraktisk og varmt ut?? Bushmennene og hottentottene har vi ennå ikke sett. De holder visstnok til i Kalahariørkenen. Ellers så går de fleste her i byen i vanlige klær til hverdags. Ungdommene slenger rundt med mobiler og avisene er fulle av reportasjer om deltakerne i årets Big Brother Afrika!!! Og i helgene er det fest med alkohol og heftig bilkjøring – høres det kjent ut??? 

Siden sist har vi vært en tur ut til kysten – til kystbyene Swakopmund og Walvis Bay. Den førstnevnte ser ut som en tysk by – helt til du kommer til utkanten – til blekkskurene – der de fattigste av de svarte har fått tildelt bosted. Vi fikk komme inn og hilsen på en familie som bodde der. Mor, far og 5 barn + 4 som var flytta ut, bodde i et blekkskur med 2 soverom, et slags kjøkkenrom og en stue som også ble brukt til «gudstjenester» (de hadde ikke råd til å dra inn til kirka i byen så ofte). Det var både mikro og komfyr der, men ingen strøm – så de tingene var nok hentet på dynga og ble brukt som skap. Det ble et sterkt møte med noen av Namibias fattige – også for ungene – det er ganske spesielt for en 10-åring å oppleve mennesker som ikke eier stort annet enn det de går og står i – når en selv har et helt rom fyllt med klær, bøker, cd-er, dvd-er, nintendo-ds, pc, sykkel, ski, skøyter osv. 

Namibia har et enormt arbeidsledighetsproblem (ca. 40 %). Det finnes ikke offentlige arbeidskontorer, men når vi kjører rundt i byen ser vi folk stå langs veien og på gatehjørner i håp om at noen vil hyre dem for en dag. Mange av disse menneskene må klare seg på mindre enn 10 kr. Dagen – ikke mye å forsørge en familie på!!! 

Tilbake til kystbyene; de ligger rett ved begynnelsen av de store sanddynene i Namib ørkenen (verdens eldste ørken). Sanddynene er et fantastisk skue – og i dette området er de blitt populære aktivitetsområder; sandkiting, sandboarding, quadbiking m.m. Vi leide oss hver vår 4x4 quadbike og dro ut i ørkenen med guide. Det var vannvittig morsomt – enda godt en reiser med noen guttunger som får overtalt en til å prøve slike ting. Etterpå dro vi til Dune 7 (den største i dette området) for å prøve å skli på brett. Vi hadde kjøpt billigbrett på bensingstasjonen – og har ikke særlig erfaring med brett fra før – så det ble ingen stor suksess, men det er artig å skli ned de bratte sanddynene på beina og (og veldig strevsomt å tråkke seg oppover i laussanda!!!). Og så er det så utrolig vakkert landskap og fargespill i sanddynene.  

Neste dag leide vi oss hester for å utforske en annen del av ørkenen (little moonscape) fra hesteryggen. Vi er ikke veldig erfarne på disse dyra heller, og da hesten til Torjus steila to ganger før vi starta var nok både mor og sønn litt bleike om nebbet! Men hesten fikk ny sal (likte visstnok ikke den andre?) - og vi skritta ut i det store intet. Etter hvert slappa vi av og kunne se oss rundt – på vegetasjon; innimellom det tørre, brune dukker det plutselig opp irrgrønne planter med fargesprakende blomster! Firfisler og gekkoer og store biller (tok-tokkies) – og i det fjerne så vi en liten flokk med springbukk. En flott tur – selv om setemuskulaturen klagde etterpå! 

Vi hadde bestemt oss for å ta nattoget tilbake til Windhoek – og vi hadde hørt at det gikk veeeldig laaangsooomt!!!! Og det var ingen overdrivelse! I tillegg fikk lokomotivet motortrøbbel underveis og måtte byttes ut – problemet var at det «nye» lokomotivet  funka dårligere enn det gamle. Vi brukte over 1 ½ time på å tilbakelegge 10 km – fikk riktignok sett endel dyreliv fra togvinduet – men tålmodigheten tok etter hvert slutt for de fleste av passasjerene. Vi sto og venta på mekaniker i evigheter, mange var gått tomme for drikke og mat – vi delte broderlig ut fra det vi hadde med oss – men det holder ikke lenge i 40 varmegrader. Etter en del telefoner til diverse sjefer som hadde ansvar for hver enkelt del av toget, så fikk vi endelig biltransport inn til nærmeste lodge der vi ble plukka opp av vår trofaste sjåfør Ronnie fra skolen. Da hadde vi brukt 16-17 timer på å tilbakelegge ca 460 km. TransNamib (togselskapet) søker etter ny adm.dir. så er det noe som føler seg kallet så er det bare å søke.... 

På skolen går verden sin gang – noen ganger føler vi at vi henger med – andre ganger skjønner vi ingenting og sitter der ensomme og forlatte på kontoret vårt og lurer på hva elevene/lærerne gjør og hvor de eventuelt gjør det??? Mellom klokken 12.30 og 13.30 var plutselig skolebygningen evakuert ... og vi skjønte ingenting – inntil noen forklarte oss at da er det lunsjpause og da drar lærerne avgårde og henter egne barn på skoler rundt omkring, handler, drar på kafe, drar hjem osv. Så det har vi begynt å gjøre og. Skoledagen starter egentlig kl. 7.30, men den ene læreren vi skulle være med å observere i første time kom først slentrende i 8-tida . I det hele tatt er det endel klager her fra elever og foreldre på at lærerne tar seg ganske store friheter mht å komme og gå som de vil. Alt synes er være viktigere enn å møte opp til undervisning – hente en gammel mor på toget, kjøre en bror til lege, hente et barn her, ordne en privat avtale der – nå skal det sies at Namibia ikke har et kollektivt transporttilbud, så det virker som at hvis det er noen i familien som har bil – så fungerer vedkommende som privatsjåfør for hele familien.

På skolen til Torjus er det omtrent på samme måte. Med over 40 elevr i klassen blir det rimelig høyt støynivå når læreren til stadighet forsvinner fra klasserommet. Når ho kommer inn igjen etter 10-15-20 minutter er det en voldsom kjefting på ungene, litt utdeling av ørefiker og rapp over fingre med linjal – og så jobbes det litt før læreren forsvinner igjen. Det er visstnok ikke lov til å slå barn her.... men både lærere og foreldre er i favør av en utstrakt bruk av det de kaller “corrections”. Som pedagog in spe er det interessant å se at det hjelper så det suser å slå barn.....de lærer seg å slå og bite og klype og sparke alle som er mindre enn seg + noen til fra de er ganske små! Lille Lindy på 5 år som bor i samme “hus” som oss er et prakteksempel i så måte. Ho får sin daglige omgang fra mora (som sikkert har fått sin ukentlige omgang fra mannen), og er svært flittig til å daske å pryle de små hundevalpene ho drasser rundt etter labbene. Torjus forsøkte å “korrigere”henne på vår norske måte idag og hadde hendene fulle med en illsint femåring som tok i bruk alle de fysiske knep ho har erverva seg til nå!

Ungdomsfyll, ungdomsslåssing, mishandling av barn og kvinner er et stort problem her – oh henger naturligvis sammen med en rekke faktorer; en lang og voldelig frigjøringsprosess, landet har vært et fritt demokrati i kun 19 år, stor arbeidsledighet, stor fattigdom, store problemer mht HIV/aids, mange ulike kulturer som skal fungere sammen osv. For oss som kommer fra ille fredelige, homogene Norge er det mye som er vanskelig å forstå – vi har rett og slett ikke de erfaringer eller de kunnskaper som skal til for å sette oss inn i og forstå hvordan dette samfunnet fungerer på godt og vondt. Catrin og jeg bruker derfor mye tid på å spørre og lytte når vi er ute blandt folk – og særlig ute i klasserommet. I klassen idag var det en kjempeinterressant og veldig engasjert diskusjon blandt elevene som gikk på “male power” ; dvs. mannens rett til å styre og bestemme alt over kvinner og barn – og hvordan denne makta ofte ble misbrukt. Bl.a. er det fortsatt vanlig i flere av stammene å ha flere koner – selv om det er ulovlig. Medisinmenn nekter å anerkjenne AIDS som en sykdom – og hevder at det kan kureres ved å “ha sex” /voldta en jomfru/mindreårig, det er vanlig også blandt ganske unge menn å benytte seg av de prostituertes tjenester, selv om mannen er HIV-smittet kan kona ikke nekte å ha sex med han eller be han bruke kondom osv. Det var interresant å høre på diskusjonen blandt de unge – mange av de er svært godt opplyste (særlig de som er under utdanning), men de er frusterert over “de gamle” i sine stammer som lever på landsbygda og som ikke følger med i den nye tids utfordring, men som allikevel etter tradisjonen har rett til å bestemme og ta avgjørelser på vegne av de unge. Det er ikke noe enkelt liv barna og ungdommen her tar fatt på.

Idag fikk vi også besøk på kontoret vårt av en av elevene – ei ung jente på ca 17-18 år. Ho var 2 års student og lærling ute i bedrift. Ho ville fortelle oss at ho var HIV-positiv – og ho hadde ikke turt å fortelle det til noen på skolen. I familien hjemme var det bare en som visste om hennes HIV-status. Jenta var ressurssterk og hadde tatt kontakt med ulike HIV/aids organisasjoner og der fant ho noen ho kunne snakke med, men nå hadde ho ikke penger til å komme seg ut til disse. Ho gikk også på medisiner (ca 35 % av de HIV smittede her mottar medisinsk behandling, og den er gratis), men nå hadde ho begynt å spy etter at ho tok medisinene fordi ho ikke hadde råd til å kjøe mat. En ganske så fortvila situasjon for ei ung jente som burde hatt hele livet foran seg, men som nå må kjempe daglig for en god livskvalitet og for å overleve.

Det er mange ting det er vanskelig å gjøre noe med, men mht. HIV/aids problematikken så er det mange ting vi KAN GJØRE! Min oppfordring til alle dere som leser hedalen.no er derfor å GI SÅ DET MONNER UNDER SØNDAGENS TV-AKSJON.

Hilsen fra Tone & Torjus 

Torjus på gepardsafari

FAKTA OM NAMIBIA (fra Wikipedia)

De tørre områdene til Namibia har vært befolket siden tidlige tider av buskmenn, damara, namaqua og siden rundt det 14. århundre av immigrerende bantuer som kom med bantu-ekspansjonen. Regionen var ikke omfattende utforsket av europeere før det 19. århundre da landet kom under tysk kontroll, bortsett fra Walvis Bay som var under britisk kontroll. Namibia var kjent som Tysk Sydvest-Afrika og var en av de tyske koloniene på det afrikanske kontinentet frem til første verdenskrig. Landet har fortsatt en tyskspråklig minoritet.

Sør-Afrika okkuperte kolonien under første verdenskrig og administrerte det som et mandatterritorium under folkeforbundet til etter andre verdenskrig, da den ble annektert som territorium, uten internasjonal anerkjennelse. Namibia ble styrt av Sør-Afrika frem til 1990 under navnet Sydvest-Afrika. Sør-Afrika innførte sitt apartheidsystem, og i 1966 startet full krig mellom Sør-Afrika på den ene siden og den marxistiske uavhengighetsbevegelsen SWAPO, støttet av Angola og Cuba, på den andre. I 1990 fikk landet selvstendighet og Walvis Bay ble avgitt til Namibia i 1994.

Geografi

Det namibiske landskapet består primært av de sentrale høylandene hvor det høyeste punktet er Brandberg med sine 2606 moh. Det sentrale platået går fra nord mot sør og grenser til Namibørkenen og dens kystsletter i vest, Oranjeelven i sør og Kalahari-ørkenen i øst.Namibia kan bli delt inn i 4 landskapstyper – Namib ørkenen (verdens eldste ørken), Sentralplatået, Kalahari ørkenen og den tropiske skogen og savannen i Kavango og Caprivi.

En bemerkelsesverdig landstripe i nordøst, kjent som Caprivi-stripen, er den trange korridoren som ble oppmerket slik at Tyskland skulle få tilgang til Zambezi-elven.

Klima

Den namibiske klimaet varierer fra ørken til subtropisk og er generelt varmt og tørt. Nedbøren er sparsom og uberegnelig. Den kalde, nordgående Benguelastrømmen avgir noe av den sparsommelige nedbøren. Ved siden av hovedstaden Windhoek sentralt i landet, er havnene Walvis Bay og Swakopmund andre viktige byer, i tillegg til Oshakati, Grootfontein, Tsumeb og Keetmanshoop.

Økonomi

Namibias økonomi baserer seg på utvinning av mineraler for eksport. Gruvedriften står for 20 % av BNP. Namibia er verdens femte største produsent av uranium. Namibia er også verdensledene i diamantutvinning; dette er landets nest største næring. Dessuten utvinnes store kvanta av bly, sink, sølv og wolfram.

Den største næringsveien er jordbruk (omtrent halvparten av befolkningen). Selv om Namibia har et BNP som er fem ganger høyere enn de fattigste landene i Afrika lever majoriteten av Namibias befolkning i fattigdom, grunnet den store arbeidsløsheten, den ujevne fordelingen av inntektene og at store deler av inntektene går til utlendinger. Den namibiske økonomien er knyttet tett sammen med den sør-afrikanske.

Nambia mottar bistand fra mange vestlige land, spesielt fra sin tidligere koloniherre Tyskland. Norges økonomiske bistand var 7,8 millioner kroner i 2004.

Befolkningen

Namibia er blant de tre uavhengige landene i verden med lavest befolkningstetthet. Majoriteten av befolkningen er av afrikansk avstamning (84 % bantu og khoisan). Ovambo-stammen utgjør rundt halvparten av befolkningen, konsentrert nord i landet. I tillegg til bantu-majoriteten, er der store grupper av khoisan (nama og buskmenn) som er etterkommere av de opprinnelige innbyggerne i det sørlige Afrika. Khoisan er betydelig forskjellige i utseende fra både bantu og hvite. Fargede med annen bantubakgrunn er etterkommere av flyktninger fra Angola. Der er også to mindre grupper med blandede raseopphav, kalt «fargede» og «bastere», som til sammen utgjør rundt 8 % av befolkningen.

En minoritet (ca. 6 %) er av europeisk opprinnelse, hovedsakelig tysk og hollandsk. De fleste hvite namibiere og nesten alle av blandet rase er afrikaans-språklige og deler lignende opphav, kultur, religion og genelogi som hvite og fargede befolkninger i nabolandet Sør-Afrika. En mindre andel hvite (rundt 20 000) sporer sitt familieopphav direkte tilbake til tyske bosettere og opprettholder sine tyske kulturelle og utdanningsinstitusjoner. Alle portugisere er hvite gruvedriftere og bosettere fra deres tidligere koloni Angola.

Eneste offisielle språk er engelsk, selv om få i landet har dette som første språk. Den største språkgruppen, som tales av ca. halvparten av befolkningen, er oshiwambo. Andre mye brukte språk er afrikaans, som er det mest vidt forståtte språket, og tysk, som var offisielle språk til 1990. Blant den yngre generasjoner er det mest vidt forståtte språket engelsk. Portugisisk blir snakket av svarte og hvite fra Angola. Kristendommen er viktigste religion. Den største kirken er den lutherske.

Namibia - fra koloni til frihet

- kort historisk oversikt 1884 - 1994

Namibia unnslapp slavehandelen, på grunn av den ugjestmilde kystlinja. Dette kan noteres som ett av få lyspunkter i landets historie. På 1800-tallet kom europeiske misjonærer til landet, og det Rhinske  Misjonsselskapet ivret for at Namibia skulle gjøres til tysk koloni.

1884
Namibia ble tysk koloni. Tyske storbønder beslagla beitemarker og kvegflokker, og i tillegg startet de koppergruver og diamantleting.

1904
Et namibisk opprør ble møtt med folkemord. Tyske tropper drepte halvparten av namaene og 75-80% av hereroene. Kvinner og barn ble myrdet med kaldt blod.

1918
Etter å ha tapt 1. verdenskrig, måtte tyskerne gi fra seg Namibia. Sørafrikanske tropper tvang den tyske befolkningen ut av landet og Namibia ble et mandatområde under Folkeforbundet. Sør-Afrika fikk i oppdrag å administrere Namibia, og landet ble i praksis en sørafrikansk provins. Sørafrikanske bønder tok store områder.

1946
Etter andre verdenskrig ble Namibia tilsynsområde under FN, men Sør-Afrika godkjente aldri dette. Apartheidlover ble innført, og Namibia ble stykket opp i ti reservater på etnisk grunnlag.

1959
Windhoek-massakren. De hvite ville ha byen for seg selv og drev den svarte befolkningen ut av byen, til Katutura, 10 kilometer fra sentrum. En demonstrasjon ledet av kvinner ble slått ned av politiet. 13 mennesker ble klubbet i hjel. Dagen for massakren. 10. desember, markeres årlig som den namibiske kvinnedagen.

1960
Frigjøringsbevegelsen SWAPO (South West Africa People´s Organization) ble dannet. Senere etablerte organisasjonen en frigjøringshær, PLAN (People´s Liberation Army Namibia).

1966
FN opphevet Sør-Afrikas mandat over Namibia, men Sør-Afrika neglisjerte vedtaket og fortsatte å utvikle landet som sin provins. 26. august samme år startet kamper mellom SWAPO-soldater og sørafrikanske soldater. Dette var starten på en lang frigjøringskamp. I 1979 ble det f. eks. notert 900 sammenstøt. Sør-Afrika økte styrkene sterkt, fra 15.000 til 80.000 soldater fra 1874 til 1980.

1969
Sør-Afrika erklærer Namibia som sin femte provins.

1976
SWAPO fikk observatørstatus i FN: Utallige resolusjoner mot den sørafrikanske okkupasjonen førte ingen vei og stormaktene gjorde ikke noe.

1978
FN vedtar resolusjon om at Namibia skal bli en selvstendig nasjon. Samme år skjedde Kassinga-massakren i Angola. En flyktningleir ble stormet og 700 namibiere, deriblant mange kvinner og barn, ble drept.

1988
Forhandlinger om å realisere FN-resolusjonen ble iverksatt.

1989
SWAPOs lederskap vendte tilbake fra eksil. Samme høst ble det holdt valg, og SWAPO vant overlegent. Sam Nujoma ble valgt til president.

21. mars 1990
Det namibiske folk kunne feire landets overgang til selvstendighet. Dermed startet en ny æra for en nasjon hvis historie er preget av kolonisering, folkemord, apartheid, okkupasjon og en lang frigjøringskamp.

1994
Havnebyen Walvis Bay, som sørafrikanerne nektet å gi fra seg i 1989, ble frigitt da Nelson Mandela ble president i Sør-Afrika.