Skeptisk

MARIT AASLIE BRENDEN

Internett – en ufattelig mengde informasjon som flagrer rundt på brede, og kanskje noen smale bånd ”der ute”. For meg som er fostra opp med Asbjørnsen & Moe er det lett å få assosiasjoner til et mangehodet troll. Noen hoder er snille, noen skumle. Noen bidrar med nyttig informasjon og gode historier, mens andre bare stjeler tida mi. Det finns også hoder som ligger på skyggesida og ikke tåler dagslys. 

Jeg skal innrømme at jeg var skeptisk de første gangene jeg forsøkte meg på nettet. Kanskje ikke bare de første gangene heller hvis jeg skal være ærlig. Tenk om noen av de lysskye hodene dukka i stedet for eplekakeoppskrifta jeg var på jakt etter! Ikke godt å vite hva som gjemte seg bak alle de 159.873 treffene. Slike feilskjær kunne jo lett spores i logger, og av andre brukere på maskina. Nei, det gjaldt å holde sin ISDN-linje ren. 

Etter hvert som skepsisen slapp taket, og jeg freidig kunne klikke meg inn på både Aftenposten og Hedalen.no kom nok en utfordring.

Banken mente jeg var kvalifisert til å betale egne regninger via nettet. Her skulle jeg egenhendig taste inn alle vitale nummer og beløp. Et lite feiltrykk her og hele kontoen kunne tømmes og vel så det. Kanskje jeg i tillegg sendte pengene mine til feil person! For ikke å glemme mulige hackere som sikkert lå på vent ”der ute”, klare til å foreta en liten transaksjon. Ikke rart jeg var skeptisk.

Men, alt er en overgang, sa reven da han ble flådd.

Nå taster jeg KID-nummer med den største selvfølgelighet, og banken er så fornøyd at de til og med verdsetter arbeidet med stadig høgere gebyr. 

Jeg må innrømme at jeg nå etter hvert har blitt virkelig modig.

Når ferieturen skal bestilles surfer jeg rundt for å finne de beste tilbudene, og selv om jeg må innrømme at hjertet sitter langt oppi halsen, taster jeg litt skjelvende inn kreditkortnummeret. Jo da, jeg er svett i hendene når jeg står i innsjekkinga på Gardermoen med utskriften fra egen skriver. Jeg stoler ikke helt på det før jeg har passert sikkerhetskontrollen. 

Egentlig trodde jeg nå at jeg hadde etablert et greit nivå på internett-bruken.

Her en dag dukka det imidlertid opp en e-post som virkelig gjorde meg skeptisk. En bekjent på andre siden av kloden hadde inkludert meg i vennelista si på Facebook. Er det ikke der alle nærmest må vrenge både kropp og sjel for å bli godkjent som ”venn”? Hvor mange ”venner” får jeg med på kjøpet?

Linken ligger der blå og skummel, men jeg må innrømme at det kiler litt i nysgjerrigheta.

Men fortsatt er jeg skeptisk……….