Reisebrev 4 fra Namibia

Nå er det mindre enn to uker til vi er på plass i «gamlelandet»! Vi er ferdige med undervisningen her på skolen, så nå sitter vi og retter prøver og setter karakterer på harde livet!

Vi sliter fælt med å skjønne håndskrift og språkformuleringer – selv om engelsk har vært det offisielle språket siden frigjøringen i 1993 (valget falt på engelsk fordi det ga «equal disadvantage» - spenstig grunngiving!) - så betyr ikke det at engelsk kunnskapene er like store hos alle.

I den siste klassen vi hadde undervisningsopplegg i, var de fleste eleven fra nordområdene i Namibia (opp mot Angola og Zambia). Dette er svært fattige områder med lite «development», dvs. at de fleste bor i små landsbyer blant sine egne stammefolk. Blant mange var det også stor motstand mot å velge engelsk som offisielt språk – og det sies at også mellom lærere finnes det de som «saboterer».

En annen ting er at mange i lærergenerasjonen i noen områder snakker dårlig engelsk selv. Våre elever har fått varierende grad av undervisning – og allikevel skal all muntlig og skriftlig aktivitet foregå på det språket! I mine øyne gir det rimelig god grobunn for å utvikle ytterligere klasseforskjeller etter hvert som utdanningsnivået i landet øker. Vi ser i hvert fall hvordan ganske mange av elevene sliter voldsomt med å kommunisere både muntlig og ikke minst skriftlig på engelsk.

Siden sist jeg lot høre fra meg på hedalen.no, så har vi vært luksusturister ei uke. Vi har hatt en fantastisk safari tur gjennom den store nasjonalparken «Etosha». Vi kjørte i minibuss med «sjåfør» fra skolen. Den dagen vi reiste, nærma det seg 40 grader pluss – og bilen var stappfull av folk og bagasje – og ingen aircondition....! Det gikk med mange liter vann den dagen!

Innimellom kjennes det som om hele toppen er i ferd med å koke over – svetten pipler fra alle porer i kroppen – og den minste bevegelse fører til åndenød og hjertebank! Men vi overlevde denne gangen og!

Etosha var absolutt FANTASTISK!!! Det er umulig å beskrive med ord hva vi så og opplevde:

Landskapet som skifta fra gold ørken - til gylne savanner – til steile fjellformasjoner – til frodige grønne skoger – og ikke minst den fascinerende flate, kritthvite Etosha (salt)Pan – som engang for uendelig lenge siden var under havoverflaten og som i dag er en saltholdig ørken!

Lyset varierer fra rosa til ulike blånyanser, fra gult til gull og fra oransje til rødt – og som bader landskapet og dyrene i de mest fantastiske nyanser!

Og ikke minst dyrene – en og en – i små flokker – i store horder – overalt! De store tilsynelatende godmodige og klumsete elefantene – som klumper seg sammen i store flokker under trærne i ly for sola – eller som vandrer i ensom majestet med veloverveide skritt over savannen, de langsomme og vannvittig elegante giraffene – som må gjøre de merkeligste krumspring med beina når de skal bøye seg ned for å drikke av vannet – og som skuer langt vekk over hodene på alle oss andre og har full oversikt over hva som skjer..., de morsomme zebraene – i små og store flokker- alltid skvatne og klar til å løpe for den minste «trussel», de merkelige og nesten forhistorisk utseende neshornene – i ene øyeblikk nesten ubevegelig dorske – i neste øyeblikk stamper de med føttene, bøyer hodet og skvetter «flytende skyts» mot oss, de små og nydelige springbukkene som tilsynelatende kan overleve overalt (og som smaker vannvittig godt – de er blitt Torjus sin yndlingsrett her nede), de mørke og «stygge» gnuene, kuduene med gevir utformet som de kosteligste kunstverk, de svartfjeste impalaene som beveger seg som dansere i nasjonalballetten, de staselige oryxene – og de kantete og magre kuantilopene, de små og kjappe jord ekornene, lemurene som snatrer og skravler i ett sett, alle de ulike fuglene – fra de bitte små – til de kjempestore strutsene – opptrer i de mest fantastiske fargenyanser og med en fjærprakt de fleste «fruer» kan misunne dem!!!

- Og ikke minst de mektige løvene – vi var så utrolig heldige å komme over en løve som nylig hadde felt en gnu – det var kjempespennende å sitte (i bilen) på ca. 50 meters avstand og observere løven mens den fortærte sitt bytte. Sjakalen lå på behørig avstand og «sikla» etter sin del, en annen hannløve lå ca 30-40 meter unna og venta, og de store rovfuglene kretsa rundt i påvente av at kongen selv skulle bli mett!

Seinere på dagen kom vi over en løveflokk på 9 individer som lå og slappa av ved et vannhull – den ene løvinna rulla seg sågar over på rygg og lå med alle 4 beina i været og nøt livet! Og da vi skulle til camp-siten vår for å slå opp teltet, kom sannelig en løvefamilie på 6 vandrende over savannen; først kom mor – så de 4 barna (den ene stoppet opp for å «gå på do») og til slutt kom han far sjøl bedagelig traskende et stykke etter de andre.

Vi er så utrolig heldige og privilegerte som har hatt mulighet til å se og oppleve alt det vi har gjort her i Namibia. Kontrasten (og bismaken) blir enda større i etterkant av slike fantastiske opplevelser når vi på hjemveien passerer horder av arbeidere og arbeidsledige gående langs motorveien i stekende varme på vei... eller når vi stopper ved et lite cafe-etabissement og de er en liten gruppe bushman-barn i veikant – alle røyker sigaretter – noe de visstnok gjør fra ca. 2-års alderen (effektiv for å stoppe sult) – blekkhusene som står tett i tett i de golde åssidene, uten vann, strøm og toalettfasiliteter, alle de aidssyke, alle de foreldreløse, alle de som lever med voldelige menn, alle de som daglig blir slått av sine foreldre, alle de som ikke har penger til mat til sine barn osv.

Imens de fattige strever fra dag til dag - drar vi rike nordmenn på ny tur til uka! Da skal vi sørover til de store oransje/gyldne sanddynene i Namib-ørkenen (Sossusvlei).