Bjørneseminar

Fredag 31. august ble det arrangert bjørneseminar i Hedalen. ”Brunbjørnen i vår natur-og kulturhistorie” var tittelen på seminaret som Naturhistorisk nettverk i Oppland stod som arrangør av. Naturhistorisk nettverk er et nettverk blant museer i Oppland som har som hovedmål å få mer naturhistorie inn i museenes formidlingstilbud.

Vel 30 bjørneinteresserte fra hele Østlandet hadde møtt frem på Solstad for å være med på dette.

Konservator Jahn Børe Jahnsen fra Valdresmusea var første foredragsholder og temaet var ”Bjørnen i tro og kultur”.  

Skinn og labber av bjørn er et utbredt fenomen i mange kirker. Ikke bare i Norge, men i hele Norden. Vi kjenner alle sagnet om Hedalskjørkja som ble funnet igjen etter Svartedauen og bjørnen som holdt til inne i kirka. Ingen kan vel noen gang bekrefte om dette er virkelighet eller et sagn, men sikkert er det at også i andre bygder finnes historier som er tilnærmet identiske med denne.

I Viker kirke i Ådalen, henger det en del av et bjørneskinn, og dette skal etter sagnet være en del av det samme skinnet som henger i Hedalskjørka.
 

Det er mange ubesvarte spørsmål om hvorfor bjørnen har hatt en så sentral plass i kirkene, men gammel tro har tillagt bjørnen både helbredende styrke og ikke minst har den vært et symbol på fruktbarhet.

Dagens hovedtrma var professor em. Kåre Elgmork sitt foredrag om ”Vassfarbjørnens saga”.

Elgmork er en av landets fremste bjørneforskere og ikke minst har han studert Vassfarbjørnen og dens historie gjennom en lang periode.

Rundt 1860 var det mye bjørn i hele landet, men etter det ble det en stor nedgang i bjørnestammen, ikke minst takket være utviklingen av nye og mer effektive våpen.

I perioden 1923 til 1956 ble det skutt 21 bjørner i Vassfarområdet.

Den siste kjente observasjon av bjørn som antakelig var av vassfarstammen, ble gjort i 1977.

Men allerede rundt 1990 ble det på nytt observert bjørn i Vassfaret, men det var bjørn som innvandret fra øst, og disse dyrene tilhører ikke den gamle vassfarstammen. Siden er det mer eller mindre jevnlig gjort observasjoner av bjørn i området. Men det kan ikke dokumenteres at det er etablert noen bjørnestamme i området, det vil si en bjørnestamme som er i stand til å reprodusere seg. Det er kun gjort observasjoner av enkeltdyr.

Gudbjørg Fønhus Stensrud holdt et interessant foredrag om sin far Mikjel Fønhus og hans bidrag til at bjørnen ble fredet i Vassfarområdet fra 1933 til 1938. Fredningen var basert på frivillighet fra grunneierne og i 1933 var 500.000 da skogområder fredet. Med unntak av grunneierne i Flå og Nes var da det meste av vassfarstammens leveområdet fredet, noe som var viktig fordi det begynte å bli lite bjørn i området allerede på denne tiden.
 

På grunn av krigen falt fredningen mer eller mindre bort, men arbeidet ble gjenopptatt etter krigen, og i 1947 ble 23 store skogeiendommer i området fredet for bjørnejakt. Men heller ikke nå noen på Hallingsiden. Og den 28. mai 1971 var en stor dag for Mikjel Fønhus, for da ble bjørnen offisielt fredet i Vassfaret.

Finn Audun Grøndahl fra Randsfjordmuseene holdt et grundig foredrag om bjørnens utbredelse og tetthetsmønster på Østlandet helt tilbake til 1700 tallet. Takket være registrering av skuddpremieutbetalinger i gamle protokoller, kan vi få kunnskap om bjørnens utbredelse helt tilbake til 1733.

Monica Trodhjem fra Randsfjordmuseene holdt et interessant innlegg om hvordan man skal bevare skinn og kraniemateriale av bjørn. Det er meget viktig for forskningen at slik materiale blir tatt vare på. Allerede i dag kan man ved hjelp av DNA analyse si mye om de forskjellige bjørner, hvor de kommer fra, hvem som er i slekt med hverandre og så videre, bare ved å analysere ett hårstrå.
 

Hva man kan finne ut av slikt materiale med fremtidens metoder er det ingen som vet, men derfor er det meget viktig at det materiale som finnes i dag blir tatt vare på og systematisert. Derfor ønsker hun å komme i kontakt med flest mulig som har skinn, hodeskaller eller andre materialer som stammer fra bjørn. Hun presiserte at museet ikke har noen hensikt om å overta slikt materiale. Museet ønsker bare å få det registrert og eventuelt ta ut en prøve bestående av noen få hårstrå eller lignende.

Seminarets første dag ble avsluttet med en omvisning på Bautahaugen samlinger. Elling Fekjær tok deltagerne med på en meget interessant omvisning. For denne forsamlingen var det naturlig nok de 3 bjørneskinnene og ulvepelsen som er i Bautahaugens eie som vakte mest begeistring. De tre godt bevarte bjørneskinnene er skinnet av ei binne med to unger som ble skutt under en dramatisk jakt i Bogen først på nittenhundretallet. Ulveskinnspelsen er sydd sammen av flere ulveskinn og kommer fra Bergsrud.
 

Deler av styret for Bautahaugen Salinger med bjørneskinn og ulveskinnspels som er i samlingens eie.

Lørdag var det tid for å ta en tur ut i bjørnens eget leveområdet. Vassfaropplevelser arrangerte tur til Festningen. Det største og mest kjente bjørnehiet i Vassfaret. Deltagerne koste seg i det bratte og ulendte terrenget. Men skal man komme nær bjørnene og dens avverker, så må man lete nettopp i disse områdene. Det øvre sjiktet i en slik skogdal som Vassfaret, med urer og koller ovenfor, er nettopp det terrenget bjørnen foretrekker. Det er ikke tilfeldig at Festningen ligger nettopp her.
 

Spesielt interessant fant bjørneforskerne ei utgravd maurtue oppe i skogbandet. De mest interesserte gikk ned på alle fire, og det viste seg at det var interessante etterladenskaper etter bjørnen der som de ville ta med tilbake å forske videre på.

Som seg hør og bør i slike anledninger så må det fortelles bjørnehistorier og deltagerne var ikke vanskelige å be for her var det flere som hadde opplevd bjørn på nært hold, om enn ikke i Vassfaret. Marit Stensrud kvitterte med å lese den dramatiske historien om Rauhåken og kameraten hans, som var nær ved å bli drept av bjørn like ved Rauhåkenbekken på vestsiden av Festningen.