Skriket

LARS ELSRUD

Framfor henne slutter plutselig fjellet og stuper ned mot dalen under. En fantastisk utsikt åpenbarer seg. Hun stopper opp og trekker pusten.

Utsikten gir henne lyst til å skrike ut. Ikke av redsel. Ikke av sinne. Hun får bare så inderlig lyst til å skrike høyt.

En flokk sauer som beiter nede i dalen stopper opp. De kikker opp mot fjellet, kanskje litt forundret og et øyeblikk på vakt. Så senker de sine hoder igjen og fortsetter å beite. Som om ingenting nettopp hadde forstyrret beitingen et lite øyeblikk.

Ut fra fjellet og utover dalen hadde det kommet et skrik. Først hadde skriket vært høyt, så ble det svakere og svakere for til slutt å dø helt ut. Et skrik som et lite øyeblikk var til stede med all sin voldsomhet, og trengte inn – ja, fylte hele dalen under fjellet. Dette lille øyeblikket var det skriket som skilte seg ut fra alt annet i dalen, og som ble lagt merke til.
Men, bare en kort stund etterpå er skriket borte og glemt. Skriket hadde ikke betydd noen ting.

Unntatt for henne. Som samtidig med at sauene beiter konsentrert igjen, er på vei ned fra fjellet med en utrolig selvtilfreds mine.
Hun hadde turt det; et lite øyeblikk å fylle hele den vakre dalen med seg selv.