Ja, vi elsker dette landet...

CHARLOTTE KULTERUD

Hvor ofte hører du ikke noen klage på kommunen? Hvor ofte hører du ikke noen klage på staten? Eller på en politiker? Eller på ansatte i kommunen? Eller på skolen, sykehus, gamlehjem og så videre. Ikke sjelden vil jeg tro, og det er jo en grunn til det.

Det er mye i samfunnet som kan forbedres og som kan arbeides med, men det er også mye vi kan være takknemlige for, og som vi er heldige å ha. Det vet vi jo, men det er lett å glemme i den vanlige hverdag. 

Tenk deg at du er på skitur i påsken sammen med familien din. Veslejenta di kommer utfor en ulykke, men heldigvis er Røde Kors i nærheten, og det tar heller ikke så lang tid før et helikopter er på vei. Innen korte timer ligger datteren din trygt i en sykehusseng med profesjonelle folk over seg som sørger for at hun har det bra. Og ingenting av tiltakene som ble gjort for henne denne dagen, koster deg en krone, muligens en liten egenandel. I de fleste andre land i verden ville du måttet betale alle kostnader selv. Men så hadde du ikke penger. Nei, da blir veslejenta overlatt til seg selv! 

Tenk deg at du har en eldre mor som bor alene i et eget hus. Hun får trygd hver måned ut fra hvor mye hun har jobbet gjennom livet. Og om hun ikke har jobbet en dag, har hun fortsatt rett på en minstepensjon. Hun får også gratis hjemmesykepleie. Hun må betale litt for hjemmehjelp, men også her sponser kommunen store summer. Hun får også et begrenset antall gratis drosjeturer. 

Du arbeider i helsevesenet, og vi vet alle at dette vesenet ikke er så snilt mot armer og rygg og andre utsatte kroppsdeler. Du får betennelse i armene dine, og må sykmelde deg en periode. Du slipper å jobbe, men får fortsatt penger rett oppi fanget. Når perioden har gått ut, kan du sykmelde deg igjen dersom du ikke er frisk, og slik kan du gå et helt år! Dersom du fortsatt ikke er frisk, kan du få rehabiliteringspenger, og for eksempel omskolere deg til regnskapsfører som er et mye snillere yrke. Men enda så har du et sikkerhetsnett. Tenk deg at du ikke takler denne utfordringen, og ikke greier å gjennomføre en skolegang i din alder. Jo, da kan du bli uføretrygdet. Det skal i mine øyne ganske mye til før du havner husløs på gaten! 

Har du barn? Ja, da får du sikkert også barnetrygd hver måned. Rundt tusenlappen for hvert barn over tre år, og enda mer per hode under tre år. For oss er det kanskje en selvfølge, men det er det ikke i mange land ellers i verden. Kanskje et av barna dine er født med en kronisk sykdom eller diagnose? Ja, da har du rett på hjelpestønad til dette barnet. Og i tillegg kan du som mor få omsorgslønn for ditt eget barn.  

Det er mange andre rettigheter for barn i dette vakre land. Hvert barn har ikke bare rett til å lære å lese, skrive og regne men de har plikt til det. Og det er fullstendig gratis! I tillegg kan de få leksehjelp, assistent, ekstratimer og andre behov som det kanskje måtte ha. Det finnes likevel barn som ikke har de beste hjemmeforhold – selv i et slikt land med så mange rettigheter og tilbud. Ja, da har vi noe som heter avlastning – som heller ikke koster et øre.  

Så blir barna store, og de skal etter hvert begynne på videregående. Det har i de siste årene vært debatt om skolebøkene der skal bli gratis. Det er vel og bra det, men hver eneste elev har rett på stipend. Hvor ellers i verden har alle ungdommer rett på stipend? Ofte er dette noe man må gjøre seg fortjent til. Ellers er det gjerne foreldrenes oppgave å spare penger til barnas utdannelse. Resultatet blir at veldig mange ikke har råd til utdannelse. Hvem har dette problemet i landet vårt? Her er heller problemet ungdom som ikke gidder å ta utdannelse. 

Jeg ønsker som sagt ikke å si at vi bor i et perfekt land. Det er alltid rom for forbedringer, og det er mye som ikke er som det skal. Systemet er ikke vanntett eller perfekt på noen måte, men det er nok av dem som påpeker feilene. Jeg tenkte det var på tide å påpeke solsiden, slik at i arbeidet vårt med å forbedre, kan vi i vår frustrasjon trøste oss med det som er bra.