Lykken i livet 

PER BRUNVAND

For snart 30 år siden hadde Dagbladet en serie der de hver dag stilte de samme spørsmålene til en ny person. Også jeg var blant de som be spurt. Et av spørsmålene var dette: Hva er lykken i livet? Jeg var ikke i tvil og svarte spontant: Hytte på Fledda i Hedalen! 

Den gang var hytta ny i et område med få andre hytter, faktisk var hytta vår den første ferdighytta som ble ført opp i området. Gjennom årene som er gått er det blitt mange. 

Olaf Ødegaard slo på denne kommentarplassen for noen uker siden fast at mye var forandret i påskefjellet i Hedalen i de 50 årene han hadde erfaring fra. Han tenkte nok først og fremst på forandringer i naturen. Det kan også vi med bare 30 års erfaring skrive under på. Tregrensa er kommet høyere. Flotten har også stukket til fjells. De siste årene er det på Fledda blitt flere og flere ekorn, et dyr som vi aldri tidligere fikk besøk av. 

Da vi (d.v.s. Harald Arne og Odd Johan) bygget hytta vår i Fledda, var tanken at vi først og fremst skulle være der i påske- og vinterferiene. Det var da vi var vant til å være på fjellet for å gå på ski. I andre årstider var vi vant til å feriere ved sjøen. Slik skulle det fortsette å være, trodde vi, men slik ble det ikke. Etter at hytta var bygget, vendte vi aldri tilbake til sjøen. Det ble Hedalen og Fledda året rundt. I pensjonisttilværelsen innebærer det atskillige måneder i året. En vis mann har en gang forklart meg at fjellet blir en sterkere og sterkere tiltrukket til jo eldre man blir. Det tror jeg på. 

På 30 år er det ikke bare naturen som har forandret seg. Også selve hyttelivet har gjennomgått store forandringer. På vinterstid slipper vi nå spenningen i bilen fra Oslo knyttet til om vi også denne gang ville klare å komme oss gjennom Åmotsvingen på vei opp til Fledda. Det var ingen som hadde firehjulstrekker og spenningen var stor. Mens det i dag er brøytet fine sideveier som gir kort avstand til hyttene, måtte vi den gang slite oss inn med unger og varer. Det ble mange tunge turer. Noen mobiltelefon fantes heller ikke til å begynne med. Det samme gjaldt solceller. De siste to årene lager løypemaskinen rene autostradaen gjennom fjellheimen. Jeg innrømmer at jeg har vært litt skeptisk til dette. Selv om det mange ganger var tungt å tråkke løyper til populære steder i fjellet, ga det en følelse av å befinne seg i uberørt natur. Det gjør ikke løypemaskinens snorrette spor. Men behagelig er det. Og da er det vel bra? 

Det som har forandret seg lite gjennom disse snart 30 årene, er et godt forhold til mange hyggelige bygdefolk, som ikke minst er innstilt på å gi hjelp og service til oss sporadiske ”innflyttere”.  

Hadde Dagbladet i dag spurt meg om hva som er lykken i livet, ville svaret blitt det samme: Hytte på Fledda i Hedalen! Akkurat der har utviklingen stått stille gjennom alle disse årene.