Seterslått og seterliv i gamle dager

Når slåttonna var over nede i bygda, var det tid for seterslåtten, som regel i slutten av august/begynnelsen av september. Dette syntes vi ungene var spennende etter å ha vært på setra hele sommeren fra St. Hans-tider.

Vi gledet oss alltid når vi ventet ”heimfolk”, og det var far og min fem år eldre bror som kom for å slå setervollen. Da de dukket opp nede ved grinda, fløy vi nedover for å møte dem. Blakken var også med, selv om han slett ikke likte seg på setra. Han kunne finne på å stikke av, og da måtte en av oss hente ham, og vi fikk en ridetur tilbake til setra.

Ikke noe slaraffenliv
Når mor nå hadde fått arbeidsfolk i kosten, ble dagene travlere enn vanlig. Og som stor småjente fikk også jeg merke at dette ikke ble noe slaraffenliv. Noen ganger syntes jeg det var urettferdig at min fire år yngre bror slapp så lett unna arbeidet. Men av en eller annen grunn klarte han å sjarmere seg fra de mest kjedelige oppgavene. Veslesøstera vår var for lita og måtte heller passes på.

Tidlig opp – og klar til møkkaarbeid
Som vanlig vekket mor meg kl. 05 om morgenen med en kopp kaffe og et kakestykke. Dette for å få meg raskest mulig våken. Kyrne skulle melkes! Vi hadde mange ”på båsen”, da vi i tillegg til våre egne, også hadde kyr for andre. Etter at vi hadde melka og sluppet de ut om morgenen, var det min jobb å ”pynte fjøset”. Det vil si å måke ut alle etterlatenskaper som hadde blitt i løpet av timene de hadde stått inne. Dette var tungt arbeid da møkka i skantilene etter 10 – 15 dyr, måtte måkes ut gjennom en glugg nederst på fjøsveggen. Dette var, i ordets rette forstand, en drittjobb og jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle gifte meg med en som hadde gard!

Til slutt strødde jeg sagflis i båser og skantil. Deretter la jeg et par never med mel innerst i båsene som skulle være en godbit når de kom tilbake om kvelden.

Det hellige rommet
Mens jeg var i fjøset, separerte mor melka, og boller med fristende gul fløte ble plassert i mjølkebua der resten av setermaten sto. Og mjølkebua var hellig, for dette var setras kjølerom. Det var ikke snakk om å gå inn der uten å ha et lovlig ærend. Her ble godsakene som ble produsert i løpet av sommeren, oppbevart. Brune og hvite oster lå opplina på svillene. Her sto også tre-baler fulle av smakfullt fjellsmør.

Så tidlig som mulig om morgenen satte mor i gang med ystinga. Den store gryta ble fylt med melk og plassert over varmen. Her skulle det bli både kvit og brun ost i løpet av dagen.

Skikkelig rengjøring
Men separatoren skulle også vaskes, og det var min jobb. Mor var veldig nøye på at dette måtte gjøres skikkelig. Alle delene til separatoren som melka hadde gått gjennom, måtte være gullende rene og det samme med melkebøtter og spann.

Når det endelig var ryddig og rent i bua, kunne jeg gå ut å se på hvordan slåttekara jobba.

Slåtten for gutter og menn!
Jeg syntes nesten det var litt vemodig å se at gras og blomster ble meiet ned. Det hadde jo vært så fint! Men slik måtte det være, og jeg ble etter hvert mer opptatt av å se på far og bror min som håndterte ljåen så lett og ledig og graset som la seg i fine skårer etter dem. Jeg fikk plutselig en ubendig trang til å prøve ljåen. Jeg ymtet frampå om ikke jeg også kunne få bruke ljå, men svaret jeg fikk, var ikke særlig oppløftende. ”Dette er ikke noe for jenter, og du kommer bare til å hogge i stein og ødelegge ljåen”, fikk jeg høre.  Jeg syntes dette var blodig urettferdig. Når bror min hadde lært det, så kunne vel jeg også lære det!

Bare prøve litt...
I dugurdskvila når de andre var inne i bua, gikk jeg på baksiden der ljåene sto reist opp etter veggen. Det blinka i de kvasse ståleggene. Fristelsen ble for stor. Jeg tok forsiktig ned den ene ljåen og smøg meg litt nedover vollen der jeg mente ingen kunne se meg og satte i gang å slå gras. Jeg prøvde å gjøre det slik som jeg hadde sett far og bror min gjøre det, men ljåbladet gikk sine egne veier, og plutselig satt spissen på bladet i bakken så jord og stein spratt.

Akkurat i dette øyeblikk kom bror min farende så sint som et uvær, og jeg kastet ljåen og fløy alt jeg orket for å unnslippe. Nå gjaldt det å søke dekning! Men han tok meg igjen, og jeg fikk noen forsmedelige dask på rumpa. Mor sto oppe ved seterbua og hadde stor fornøyelse av opptrinnet.
 

Seterfor
Utover dagen luktet det nyslått gras, og i solsteiken skinte det i de regelmessige skårene med næringsrikt gras. Varmen fra sola forsterka ytterligere den kjente og spesielle angen som slo mot oss. Seterfòret var lett å tørke, og når kvelden nærmet seg, rakte vi det sammen og la det i såter til dagen etter. Raking var kvinnfolkarbeid, så mor og jeg sto for denne jobben. Da var jeg såkalt rakstejente. Far og bror min slipte og brynte ljåene så de skulle være klare til neste morgen.

Om kvelden senket det seg en behagelig ro over både folk og fe. I fjøset lå de døsige og tilfredse i båsene sine og jorta. Av og til kom det en klunk fra bjella til Kranselin, en lyd som bidro til følelsen av stillhet og fred.

Kveldsstemning
Det brant på peisen, og aromaen av brent tyri, kokt kaffe og nylagd brun ost lå i rommet.

Far hadde lagt seg på senga og tent pipa. Rolig og tenksom lå han der i rødrutete skjorte og arbeidsbukse med bukseseler. Mor satt med strikketøyet ved vinduet der det var utsikt til nordre delen av bygda og til Høgbrenna mot Søbekksetra. Den gamle kløvvegen til Søbekksetra snodde seg oppover vestlia og ble borte der oppe ved Høgbrenna. Til venstre, helt oppe i synsranda, lå setra Svartskaret. Der skinte sola til seint på kvelden.

Tid for samtale og fortellinger

Veslesøster hadde for lengst sovna. Brødrene mine og jeg ble sittende og lytte til samtalen mellom mor og far. Den dreide seg om nyheter fra bygda eller morgendagens gjøremål. Temaene var mange, og huldrehistorier falt også naturlig å fortelle i skumringa. Det ble nemlig sagt at huldra holdt til oppe i Gaukebergkollen rett opp for seterhusa våre. Det føltes både skummelt og spennende på samme tid.

Kveldstimene gikk fort, og om få timer var det en ny arbeidsdag. En dag med ekstra matlaging og oppvask i tillegg til faste daglige gjøremål. Såtene skulle rives utover for å tørke mer mens det fortsatt var godvær. Far og bror min fortsatte med slåtten, og etter hvert som høyet ble tørt, måtte det fraktes inn i løa nederst på vollen.

Det første høylasset

Den dagen slåtten var ferdig, ble høyvogna lesset, og da fikk Blakken jobben med å kjøre det første høylasset hjem. Det hadde han ingen ting i mot. Han hadde lengtet hjem hele tida og var nå så lett på foten at han småsprang nedover veien.

Det føltes litt tomt og trist etter at Blakken, far og bror min var reist, men setervollen lå ”nybarbert” og fin.
 

Bufardagen
Når seterslåtten var over, nærmet bufardagen seg. Da kom de forskjellige eierne for å hente dyra sine og sin del av sommerens matproduksjon. Mor fikk betaling for jobben, og vi ungene fikk også en liten slant for at vi hadde hjulpet til.

Jeg kan huske at det kom en viss spenning over meg de siste dagene på setra. Vi skulle hjem etter mange uker, og snart skulle skolen begynne igjen. Et helt annet liv, og jeg gledet meg til forandringen!