Fri til å nyte forpliktelser

GUDBRAND HEIENE

Jeg fylte 40 i sommer. Det var ikke så stort sjokk som man kunne frykte. Men den krampaktige tanken om at jeg fortsatt er en ungdom, fikk sitt banesår. Så nå har jeg blitt ei krampe mindre. Og jeg har altså innsett at jeg er voksen. 
 

Det er mange ting som peker i den retningen. For 4 år siden kjøpte jeg vaskemaskin. Da hadde ”Turnamaten” som jeg vokste opp med - som først broderen og siden jeg hadde arvet – blitt for ustabil. Men det kjentes skremmende etablert å gjøre noe så voksent som å kjøpe vaskemaskin. Selv om det var en billig returvare på Elkjøp.

Men i fjor kjøpte jeg hus på 220 kvadratmeter. Da bleknet vaskemaskina brått. Og enda mer skremmende og forpliktende: Jeg kjøpte huset sammen med Aive; min nyervervede kone. Forpliktelser hører vel voksenverden til, og siden jeg altså har blitt voksen, så er det jo greit.
 

Men er forpliktelser en byrde? Jeg mener ikke det. Selv har jeg det meste av livet vært fri til å gjøre hva jeg har villet, og for det meste utnyttet alle muligheter til utfordringer, spenning og livsutfoldelse. Og mange ganger har jeg sagt: ”Det bør være mulig å få i pose, sekk og pappask”. Det voksne og etablerte liv har vært fjernt og nesten en skremmende tanke, fordi total frihet var viktig. Men total frihet finnes ikke. En likesinnet kollega sa en gang: ”Kanskje er vi så ivrige etter ikke å bli satt, at vi blir satt i vår usatthet.”
 

Kanskje kan suget etter frihet bli vår største frihetsrøver. Hvis jeg ikke våget gi avkall på noe av min frihet, hadde jeg ikke vært fri til å gifte meg. Og ekteskapet gjør meg på mange måter friere enn før.

Selvfølgelig er det bindinger. Men nå er jeg fri til å elske Aive – min fantastiske kone - både i gode og onde dager. Og jeg er fri fra å sitte på dataen og nettdate i de sene kveldstimer. Jeg er fri fra å sitte alene i hjemmet mitt å lengte, og jeg er fri til å la det være likegyldig for meg om det er spreke damer på kurset jeg skal på neste uke. Og det er en enorm frihet i å vite at hun har lovd at det skal være oss, for alltid. I 100 vitners nærvær og med en eventuell gud tilstede.
 

Noe annet som hører til med å bli voksen, er å vende hjem. Det skjedde ved at jeg for to år siden fikk jobb i Vestre Slidre Kulturskule. Etter ganske mange år utenfor kom jeg hjem til Valdres igjen. Røttene mine er i Hedalen, det kjenner jeg veldig godt, og det kjennes godt.  Derfor var det litt rart at å flytte til Slidre skulle kjennes som å komme hjem. Men jeg tror det er noe med grunntonene i folkesjela. De tonene som stemmes de første 18-20 åra i livet.
 

Og så er det litt pussig å oppdage ennå en gang at Hedalen som for meg er så sentral er så mye en utkant for andre i Valdres. Jeg prøver å argumentere med at Hedalen er et kulturelt tungdepunkt i Valdres. Men Nord-Aurdøler og Slidringer er jo nesten som USA-væringer. De tror for eksempel at de har samlet kulturskolene i hele Valdres til planleggingsdag når de har samlet alle ”synst på nøre delen”.
 

Her må jeg få komme med et apropos. For det er ikke så lett å samle kulturskolene i hele Valdres. Hvorfor finner hedøler og andre sør-aurdøler seg i at det satses så lite på kulturkole i kommunen? Følg med i ”Valdresen” på lørdag, så ser dere litt hva man får til i Vestre Slidre. Mens kulturskolen i Sør-Aurdal gidder ikke en gang å møte opp på felles planleggingsdager eller rektormøter.

Nå er det nettopp avsluttet et stort og veldig bra 3-årig opplegg i Hedmark og Oppland for å inspirere og utvikle de kommunale kulturskolene. Veldig trist at dette gikk Sør-Aurdal hus forbi. Kultur er noe av det viktigste for å opprettholde eller øke folketallet i lokalsamfunnene, og det utvikler viktige kvaliteter hos enkeltmennesker. Og kulturskolen kan gi opplevelse av mestring tilmange som ofte ikke opplever alt for mye av det.
 

Så nå bor jeg altså i Slidre. Jeg har digert hus…lån. Jeg tror jeg har blitt voksen. Jeg føler at jeg har kommet hjem. Jeg er fri til å nyte mine forpliktelser. Jeg er fri til å trives med min egen alder. Og jeg mener fortsatt at det som oftest er mulig å få i både pose, sekk og pappask.

Denne uka har jeg begynt å trene.