Sagn, fakta og hypoteser om Vidalen

For ca. 20 år siden ble jeg trollbundet av Vidalen og Vassfaret. Jeg var innkvartert på Sagbekkoia ved Sagbekken ved østveien gjennom Vidalen. Under tynning av småskogen rundt koia fant jeg en tømmerrenne og tydelige merker etter kanalen som har ledet tømmeret frem til saga ved Sagbekken.
 

Jeg snakket med noen storustekarer som fortalte at saga  på et tidspunkt ble demontert og fraktet til et sted i Hedalen. Jeg sitter igjen med noen grunnleggende spørsmål: Hvorfor lå det ei sag så langt fra folk og vei?

Veien kom jo ikke før på 50-tallet.

Det må ha vært mye større vannføring i Sagbekken den gang saga var i drift enn nå. Nå går bekken faktisk tørr når sommeren er nedbørsfattig. I en del år nå har jeg vært leilending og Budør på Goplerudsetra, hos Nils Magnar og familien, som for øvrig er kjempeflotte og hyggelige mennesker.
 

I den tiden jeg har vært bodd på Goplerudsetra, har jeg opplevd meg selv som en krysning av Isak Selvanrå, Tor Heyerdahl og Lars Monsen. Rydding av den igjengrodde stølen. Vandring til Jøranfisen, Bukollen, Steinhyttevann , Sandvannskollen og graving etter sølvskatten og etterlevninger fra 2. verdenskrig.

Spesielt om vinteren er man ganske alene der oppe. Vi som kaller oss for sportsfolk, tråkker løyper fra Hedalen og opp på fredagsnettene, og da tar det fort en 3-4 timer før jeg er fremme på ei seter hvor det er 20 kuldegrader.

Vidøla, bekken som blir til elv gjennom dalen, er også et lite mysterium. Jeg har vandret på ski langs denne elva mang en gang i 20 kuldegrader og 1.5 meter snø. Under  flere av disse turene har jeg lurt på  hva som er grunnen til at Vidøla ikke fryser på vinteren. Jeg stilte dette spørsmålet til en grunnvannsekspert på NTHI som interesserte seg for saken, og våre teorier er at temperaturen er så høy i elva på grunn av at det aller meste av vannet kommer fra grunnen (kildevann).
 

Her oppe går kongeveien rett forbi Goplerudsetra, og det i seg selv kan jo sette fantasien i sving. Vi har satt opp skilter slik at de som stopper her kan finne kongeveien sørover mor Gravvannet.
 

Kongeveien krysser Vidøla 1 km  syd for Goplerudsetra. Hvorfor gjør den det, når man kunne gått tørrskodd i km lenger syd? Har dette vadestedet også vært et sted hvor folk ble døpt i ”hellig” vann. (Viet til Herren  Vidalen)?
 

Rett på den andre siden av Vidøla ligger Aslaksetra på  tuftene av det man mener har vært en kirke. Kanskje Vidalen ble brukt som en ferdselsvei sydover fordi det var åpent hellig vievann og en kirke og kanskje en skysstasjon og et jakt og  industrisamfunn. De som kjenner til noe av Vidalshistorien,  har sikkert hørt om sølvskatten og Vidalssvensken.

Den historien kan vi ta en annen gang.

Det var sølvskatten jeg var på jakt etter da jeg oppdaget noe om Vidalen jeg bare hadde hørt vage fortellinger om. Jeg fant jernslaggklumper med min metallsøker i et område rett syd for Goplerudsetra. Da jeg fant dette synlige beviset,  og så på terrenget, falt mange brikker på plass i historien til Vidalen.

Jeg satt meg straks i kontakt med Arne Espe Lund som er professor i metalurgi på NTHI . Han  kunne fortelle at det jeg hadde funnet, var et synlig bevis på at det har stått en ”masovn” på stedet, og at slik utvinning av jern fra myrmalm  har funnet sted i Norge  etter ca. 300 år før Kristi fødsel.

Det er vanskelig å si i hvilken tidsperiode det har vært drevet jernutvinning i Vidalen, men når du reiser dit opp og ser på de store slagghaugene som ligger i dalen, har det sannsynligvis vært en stor produksjon. Jeg hadde lyst til å fortelle denne historien og dette spesielle funnet til de av dere som er litt nysgjerrige på fortiden.

Kanskje historielaget kan tenke seg å ta en kikk på stedet til sommeren?

Undertegnede kan ordne pannekaker og kaffe på setervollen, så da er det vel bare å bestemme en dato. 

Arne Espelund kommenterer

Takket være karbon-datering av trekolbiter fra slagghauger, har vi erfart at
det i Norge var tre perioder med framstilling av jern fra myrmalm, før vi fikk
industrianlegg på 1600-tallet. Da dateringene var på plass, ble det også mulig å beskrive anleggene, slik de ligger i terrenget og slaggen, som er avfall på produksjonsplassen. Etter hva vi tror i dag begynte våre forfedre å framstille jern ca. år 300 f.Kr. Det er særlig Trøndelag som oppviser mange anlegg fra første periode. De ligger på terrassekanter mot ei elv eller en bekk, ofte med ovner på rekke. Produksjonen nådde et maksimum rundt år 200 e.Kr., og det er brått slutt ca. år 600. På Østlandet er anlegget R75 ved Dokkfløy best kjent fra denne perioden, takket være arkeologiske utgravinger på 1980-tallet.

Ovnene hadde sjakter laget av leire. Jernet oppsto i fast form, mens slaggen rant ned i ei grop under bakken, omtrent som en septiktank.

Det ser ut til at neste periode begynte på 800-tallet. Nå var ovnene mindre, og slaggen ble tappet i bakkenivå ut i et grop. Den størknet umiddelbart og har normalt en glatt oppside og en ruglet nedside.
Slaggen er tung og oftest umagnetisk. - De fleste anlegg er datert til 1100-1200-tallet og vitner om både en stor befolkning og kanskje eksport av jern.

I Gråfjellet, Åmot kommune ble det funnet 109 slike slagghauger, og vi tror at det på Østlandet kan ha vært 10 000 av dem. På de fleste stedene var det slutt rundt år 1300, merkelig nok før Svartedauden. I denne perioden ble ovnene drevet med luft fra blåsebelger. I ovnene ble det satt til røsta myrmalm og trekol, som ble framstilt i kolmilegroper. De kunne være opp til 2 m dype og 5 m i diameter. Slike groper burde finnes ved slagghaugene i Vidalen.

I alle periodene er anleggene ganske enhetlige, noe som forteller om en godt innarbeidet praksis. Mengde jern som ble framstilt kan svare til vekta av den slaggen som ble tilbake.

Særlig i Nord-Østerdalen begynte man å lage jern med en tredje metode
fra ca. år 1400. Teknikken er ikke kjent i Gudbrandsdalen, mens det er
funnet et slikt anlegg i Hol kommune, og dessuten på Voss, de siste kjent ifra et 1700-talls skrift. Ole Evenstad i Stor-Elvdal skrev utførlig om metoden i
år 1782.

Det paradoksale er at ingen har klart å gjenskape de to eldste prosessene.
For en metallurg er det ikke så rart for det er bare "slaggkontroll" ved
smeltinga som kan sikre et karbonfattig og dermed smibart jern. Sjøl har jeg interessert meg for denne sida ved norsk forhistorie og har publisert ganske mye. For tida arbeider jeg med ei bok på engelsk om norsk, tidlig
jernframstilling. Jeg hevder ut ifra stoffkunnskap, teori og også visse funn
at den vellykte framstillinga besto av to trinn, omtrent som kua! I så fall:
genialt.

En sammenfattende framstilling, som også tar med Ole Evenstads kildeskrift, har jeg laget i boka "Bondejern i Norge", som jeg har for salg for kr. 200 fra eget forlag "Arketype" v/ A. Espelund, Sunnlandsskr. 50, 7032 Trondheim. Jeg sender portofritt med vedlagt regning.