Jeppe på Bjerget, ungdomslagets forestilling 4. juledag

Opprinnelig het stykket Jeppe paa Bierget, eller den forvandlede Bonde, og er en komedie av Ludvig Holberg fra 1722.  Ludvig Holberg var opprinnelig bergenser, men flyttet til Danmark, og levde der til sin død.

Komediens tittelfigur er festebonde i landsbyen Bjerget på Sjælland. Han er i klemme mellom sin kone, Nille, og ridefogden. I stedet for å prøve og løse sine problemer rasjonelt, fortrenger han dem med et voldsomt drikkeri – og forsterker dermed problemene så de nærmest blir uløselige. En ond sirkel blir etablert.

Godseieren, baronen, og hans folk beslutter seg for å spille Jeppe et puss. De bærer ham – sanseløst full – opp i baronens seng for å se hva som vil skje.

Jeppe våkner opp, spekulerer på om han er kommet i himmelen eller om han stadig er levende og endrer karakter fra å være undertrykket og hundset med av alle og enhver til selv å bli undertrykker. Etter en «rettssak» ender Jeppe med å bli kastet tilbake i gjørma. (Kilde: Wikipedia)

Komedien feirer altså snart 300 års -jubileum, og i følge den danske regjering ble Jeppe kanonisert som kulturkanon i 2006.

Stykket er definert som en komedie, men etter min oppfatning at man tidvis er over i farsens verden.

Selv om komedien er knyttet til en bestemt persons opplevelser, kan innholdet transponeres over på samfunnsaktuelle forhold den dag i dag. Hovedpoenget synes å være ” å leve mellom barken og veden”, og hva skjer dersom forutsetningene endres, slik at man selv kan påvirke og bestemme over sine omgivelser. Selv om samfunnet har forandret seg betydelig, er allikevel mennesket ikke kommet særlig lenger i sin utvikling. Maktsyke og hevngjerrighet finnes over alt.

For den som har opplevd komedien både på film og som teateroppsetting, ble det en hyggelig opplevelse å se rollene spilt av bygdas egne skuespillere. En ting er hva vi forbinder med personene i det daglige. Noe annet er det å se dem utfolde seg i en rollefigurer, ikledd kostymer som hører en annen tidsepoke til. Denne kontrasten er noe av hemmeligheten bak hver enkelts suksess.

Alle gjorde en kjempejobb tatt i betraktning den korte forberedelsestida.  Spesielt må nevnes Edvins innsats. Både kroppsspråk og mimikk stemmer. Like imponerende er det at han husker de lange monologene. Han fikk da også den største applausen fra de 160 fremmøtte.

Det mest kjente sitatet fra forestillingen er: ”Alle vet at Jeppe drikker, men ingen stiller spørsmålet om hvorfor Jeppe drikker”. Etter denne forestillingen er det vel flere som har større forståelse for hans flukt fra virkeligheten.. I den sammenheng vil enhver Nille av Grethe Lailas støpning påkalle behovet for virkelighetsflukt hos flere enn meg.

Stykket spilles på nynorsk. Det viser seg at dette er vanskelig, på tross av at vår egen dialekt er en nærliggende talemåte. I så måte må den som kanskje har minst forutsetning for den slags avvart honoreres, nemlig Leif Eric.

I motsetning til tidligere års oppsettinger, er årets ensemble bestående av ”vel etablerte amatører”. Så etablert at man noen ganger kan lure på hvor grensen går mellom amatørskap og profesjonalisme. Saktens blir en lokal skribent påvirket av spennvidden mellom utøvernes profesjon og sceneprestasjonene, men til fulle gjelder ordtaket om at kultur skapes, den kan ikke kjøpes.

I disse turbulente tider med innsparing og finanskrise, er det verdt å minne hverandre om nettopp dette. Selv om den lille skjerv av offentlige bidrag som har drysset over kulturlivet i Hedalen måtte bli borte, er jeg skråsikker på at skapertrangen, viljen og evnen til å yte, nærmest i enhver sammenheng, allikevel vil være tilstede. Ildsjelene er der, og så lenge folket støtter opp, vil dugnad, nyskaping og hyggelige adspredelser fortsatt prege vårt lille bygdesamfunn.