Sovebygder

Følgende betraktninger er skrevet ut fra mitt ståsted, som er Hedalen, men kunne også vært hvilken som helst annen bygd i Valdres. Jeg er av de som ønsker større politisk engasjement generelt, men spesielt i dagens skoledebatt i Sør-Aurdal. 

I forhold til globaliseringsdebatten i verden har engasjementet begynt å komme for alvor. Jeg håper dette vil spre seg nedover i lokalsamfunnene. Det er flere teorier om motstand, og en av de sentrale dreier seg om hegemoni og mothegemoni. Å skape hegemoni gjøres ved kombinasjon av maktbruk og konsensus. Du tar vekk alternativene og sier at "dette er sunn fornuft". Et lokalt eksempel på et slikt hegemoni, vil jeg hevde er: "det blir en Valdreskommune før eller siden". Motstand handler da om å opprette et mothegemoni: skape et alternativ til det rådende hegemoni. 

I samfunnsgeografi er forholdet mellom menneske og rom helt sentralt. For å kartlegge dette forholdet kan vi bruke "mental mapping": Dette handler om hvordan hver enkelt av oss lager mentale kart av omgivelsene våre. Begreper her er blant annet stier, veier, møteplasser og knutepunkter. Da jeg var liten, omfattet kartet hjemmet mitt og Samvirkelaget. Etter hvert utvida min mentale oppfattelse av Hedalen seg, ved at jeg begynte i barnehagen, på skolen og på ulike sosiale aktiviteter. De viktigste "stiene" mine ble mellom disse stedene.

Da jeg begynte på skolen, opplevde jeg å møte og bli kjent med stadig nye steder i Hedalen. Lærerne tok aktivt i bruk omgivelsene i undervisninga. I lavvoen har vi stekt lapper og lagd mat. På Bautahaugen hadde vi gammeldags skole. Hit kom besteforeldre og lærte oss å spikke seljefløyte, nibbe pinne og andre leiker de brukte da de var unge. Etterpå fikk vi smake ekte rømmegrøt. Og var vi umulige, måtte vi pent stå i skammekroken. Læreren har til og med hatt konferansetimer hjemme hos oss. Vi har vært på snøhuletur ved Trevatna, telttur ved Sautjern og tur i Bogen. Vi lærte å bruke kompass på tur opp til Omsrudkollen. Orientering trente vi på i skogen rundt Bronbakkelia. Vi hadde dugnad nede ved elva og rydda lauvskog. Sammen med presten var vi pilegrimer og gikk deler av gamle kongevegen og til kjerka. I barnehagen traff vi Skjeggebart, i skogen ovenfor Skolehagan. Vi lærte om mose og samla mose i skogen. Vi gikk ned til elva og lærte om livet rundt denne.

Aktivitetene på fritida foregikk ofte på skolen eller på lokalet: 4H, dansing, fotball, teater og idrettsskole var noen av tilbudene vi kunne velge mellom. I et ukelangt samarbeidsprosjekt med skolen, satte dansegruppa opp ei forestilling. "Martin går på trynet" var et lignende samarbeidsprosjekt , som gikk på kosthold og helse. Da ungdomslaget satte opp "Putti Plutti Pott", kom både Begnadalen og Hedalen skole og så på.

Samfunnsgeografer ser sted som et resultat av sosiale relasjoner: "Det relasjonelle stedet er et produkt av de sosiale relasjonene og praksisene som utvikles på grunnlag av enkeltpersoners og gruppers forståelse av og erfaringer med stedet. Stedet kan med andre ord ikke bare forstås som noe absolutt, som kan avgrenses på et plankart". Steder formes i møtet med mennesker. Samtidig som hver enkelt av oss danner seg en virkelighetsforståelse, justeres og bekreftes denne i møte med andre. Hvilken mening legger vi til bygda vår? Hvordan ønsker vi å ha Hedalen, hva vil vi bruke stedet til?

Sted vil ofte være preget av verdi- og interessekonflikter. Vi har mange eksempler på at sted kan være gjenstand for maktkamp og konflikter. Disse vil være preget av forholdet mellom ulike interesser, og dermed av makt. Hvem sitter med makta i prosessen med driftstilpassinga? Hvordan veies interessene opp mot hverandre? Hvor er barn og unges stemme?

Dersom vi samler tilbud på ett sted i Sør-Aurdal, vil barna våre miste mange av "stedene" og "kartene" de ville dannet seg i møtene med omgivelsen opp igjennom oppveksten. De vil ikke få det samme forholdet til Hedalen som vi som har hatt både aktiviteter og skolegang på ett sted. Hva slags kart vil framtidas avgangselever tegne seg når de reiser videre til videregående? Veiene vil i større og større grad gå ut av Hedalen, og etter hvert sjeldnere og kanskje aldri tilbake. Hvilke relasjoner får en til bygda og menneskene her, hvis en bare sover her? 

Jeg håper at barna mine får oppleve noe av det samme som jeg har gjort i oppveksten og skolegangen her i Hedalen. Jeg føler meg heldig som har kunnet vokse opp her, og gå alle mine ni år på folkeskolen i Hedalen. Kvaliteten har det ikke vært noe å si på. Vi har hatt flotte lærere, og et godt klassemiljø.

Dersom flere av tilbudene i kommunen samles der hvor skolen havner, kan dette ha flere konsekvenser. Kanskje vil ikke alle ha like gode forutsetninger for å delta. Det er faktisk noen elever som synes en sekstimers skoledag er nok i seg selv, om man ikke skal få fotballtrening rett etterpå. Da vil enkelte heller sette seg på bussen hjem, og gå glipp av sosiale aktiviteter.

Og i disse miljøtider kan jeg heller ikke forstå hvordan det kan være framtidsretta å fortsette sentraliseringen av tilbud. Transport er både dyrt og miljøskadelig, og vi vet ikke hvordan dette vil lønne seg i framtida.

Enkelte hevder vi har blitt for kravstore i dagens samfunn. Men kanskje er det heller slik at vi krever for lite.

Målet for distrikts- og regionalpolitikken er å leggje til rette for likeverdige levekår i heile landet og oppretthalde hovudtrekka i busetjingsmønsteret. Regjeringa vil at folk skal ha ein reell fridom til å busetje seg der dei ønskjer. Ein aktiv og målretta distrikts- og regionalpolitikk skal medverke til verdiskaping, arbeidsplassar og velferd der folk bur.

 (Kommunal- og Regionaldepartementet)

Er det urimelig å kreve at barna våre skal få lov å gå på skole der de bor? At de skal slippe å sitte mellom to og tre timer på bussen hver dag. Skal vi ha noen sjanse til å opprettholde bosettingsmønsteret i Norge, må vi ta vare på bygdesamfunnene vi har og det som er særegent ved disse.