 |
Fra
Hollywood til Lokalet
EDVIN FOSSHOLM
Som liten gutt først på 70-tallet satt hele familien
hjemme hos oss hver eneste lørdag kveld og så på Kruttrøyk, en
westernserie med Matt Dillon, Festus, Miss Kitty og Doc. Inspirert av
alle de tøffe heltene tenkte jeg at dette ville jeg også gjøre når jeg
ble stor.
Jeg hadde en plan om å lære meg amerikansk, dra til Hollywood og bli
skuespillerhelt i en westernfilm på lik linje med med Matt Dillon, eller
James Arness, som var hans riktige navn. Jeg hadde hørt at han var av
norsk familie, så kunne han, så kunne jeg. Drømmen var å bli rik og
berømt, eie mange dyre luksusbiler, et stort flott hus, og et digert
svømmebasseng i hagen.
Slik gikk det ikke! I dag har jeg en helt vanlig jobb, gammel vanlig
bil, et helt vanlig hus, og svømmebassenget i hagen begrenser seg til en
liten hagedam med en fontene i. Men for å si som Ivar Simastuen: – Je
har kjerring je e gla i, je e far. Hva mer kan en ønske seg?
På slutten av 80-tallet satt jeg i gymsalen på skolen og så
ungdomslagets teatergruppe vise skuespillet Kalla i Oladalen, med Anders
Vidar og Ola Johnny i hovedrollene, og da bestemte jeg meg på nytt:
Dette vil jeg også gjøre, og sånn ble det.
Etter nesten 20 år som "fast ansatt" i teatergruppa i Hedalen ungdomslag
har jeg hatt mange gode opplevelser sammen med en kjempeflott gjeng. For
en som drømmer om Hollywood så er det ingen dårlig erstatning å få lov å
jobbe sammen med så dyktige og seriøse personer som blant andre Gunn og
Geir.
–
Får du noe for det du gjør? Det spørsmålet fikk jeg av min far en gang.
– Ja, sa jeg, – men ikke så mye som ei krone på konto. Belønninga får
jeg på så mange andre måter: En fullstappet sal, publikum som klapper,
ler, og koser seg. Ved forskjellige oppsetninger hvor vi har med mange
unger, så hender det at jeg får frysninger nedover ryggen, når jeg ser
dem stå på scena og gi alt de har – for å glede alle som sitter i salen.
I dagens samfunn, hvor nesten alt dreier seg om penger og status, tror
jeg det er viktig å lære de unge at det gode liv dreier seg om så mye
mer. Det å kunne gi av seg selv, glede andre mennesker, å dele av sitt
overskudd, det gir så uendelig mye tilbake. På denne måten skapes en
vinn-vinn situasjon. Hadde jeg vært utdanningsminister, så skulle det
vært pensum i skolen at alle elever skulle være med å sette opp et
skuespill i året.
Målet for oss i teatergruppa er ikke å skape enere, men kan vi være med
å gi et lite bidrag til de unge, slik at de blant annet får styrket
selvtillit, så har vi oppnådd noe av det vi synes er viktig.
Selvfølgelig
er det gøy at Cato i dag er en profesjonell skuespiller, og det var en
fantastisk opplevelse å få være tilstede på Rogaland teater, sammen med
40 andre hedøler for å se Cato i hans debut som proff. Vi var veldig
stolte da, han var jo vår "elev" en gang.
Jeg vil på vegne av teatergruppa få lov å takke vårt trofaste publikum,
som gang etter gang møter opp for å se forestillingene våre, det gir oss
inspirasjon til å prøve å gi dere en endra bedre opplevelse neste gang.
At det i ei så relativt lita bygd som Hedalen finnes så mange
forskjellige lag og organisasjoner, og ikke minst ildsjeler, som står på
for å gi oss andre gode opplevelser, er bare helt fantastisk. Det gjør,
etter min mening, bygda vår til et godt sted å bo.
For min egen del blir jeg nok aldri skuespiller i Hollywood, men jeg har
vært så heldig å få ei rolle i storsatsinga Sol av Isfolket som har
premiere på Fagernes til høsten. Sammen med Bjørnar, som er den andre
fra Hedalen som er med, så er vi i gang med de første prøvene 19.
januar.
Og da vil je si på skikkelig vallersmål:E GLEA ME!