By og land

LARS IMS 

         Jeg har ennå ikke fått en parkeringsbot i Hedalen, men det er ikke det eneste fortrinnet Hedalen har sammenlignet med min fødeby Oslo, hvor jeg den siste tiden jeg bodde på Sankthanshaugen fikk 2-3 bøter i uken. Etter å ha bodd et par år i Hedalen har jeg tenkt litt over forskjellen mellom å bo her og i Oslo, byen som hedøler refererer til som ”neafor”.

         Jeg har heller aldri blitt bedt om å vise legitimasjon i Hedalen. Det er også befriende at det ikke finnes gatenummere her. Hvis man ser bort fra Gamlevegen og Øvrevegen og ymse avstikkere er det jo bare én vei her, og posten kommer like godt frem, ser det ut til.

         Fra gammelt av har Hedalen vært inndelt i grender og skolekretser, men dette er i ferd med å endre seg. Innenfor hver grend hjalp man hverandre gjennom dugnad. Jeg opplevde en gjenlevning av denne dugnadsånden engang på åttitallet, da to av brødrene Bergsrud skulle hjelpe bestemor med å skifte inngangsdør. Det gikk smått og pent, og da arbeidet var gjort, lurte vi på hva de skulle ha for jobben. De dro på det en stund, men til slutt fikk vi ut av dem at de kunne tenke seg to plaststoler og et glass syltetøy. De var meget fornøyde, og det var vi òg. 

         Rundt den eneste skolen som er igjen er det oppstått et bygdesentrum med gamlehjem, barnehage, bibliotek, fotballbane og boligfelt. Dette er en naturlig utvikling. For hundre år siden var 85% av Norges befolkning sysselsatt i jordbruk eller skogbruk, og i dag er det kanskje 2-3 % som driver med den slags. Dette er en dramatisk omveltning, og får store demografiske konsekvenser. Folk flytter til byene, av den enkle grunn at det er der jobbene er. I tusenvis av år har vi nordmenn lært oss hvordan å leve av jorda og skaffe oss mat for å overleve den lange nordiske vinteren, men alt vi har lært er med få unntak gått i glemmeboken i løpet av to-tre generasjoner. Dette er i grunn veldig trist, men det er så utrolig lettvint å gå i butikken. Jeg har prøvd å lage smør selv, og selv om det smakte bedre enn noe kjøpesmør, tok det halve dagen, og kjøkkenet så ikke ut, for å si det mildt.

         Vi skal nok være glade for at vi slipper å sanke maten og tilberede den fra grunnen av. Livet i Hedalen var vel for hardt i gamle dager; det er jo en grunn til at omlag 2000 hedøler dro til Amerika. Det virker som om folk flyktet herfra så fort de fikk sjansen. Her i Kantom, hvor vi bor, bodde det en familie som var en av de første som utvandret fra Hedalen.

         Som småbarnsfar synes jeg Hedalen er et glimrende sted. Ikke bare at det er plass til barna i barnehagen, men også den flotte naturen her. Barns første store utforskning er av naturen, og det er kun når de blir eldre at de fatter interesse for verdens intellektuelle kultur, og den får man lettest tilgang på i byenes læresteder. Jeg husker selv hvilken glede jeg hadde av universitetet og kulturtilbudene i Oslo da jeg var en ung og undrende mann. Ungdommen må reise ut for å få skolegang. I middelalderen hadde de det på samme måte; ungdommen ble sendt ut i verden for å lære. De som ble værende hjemme, ble kalt en heimski, d.v.s. en som holdt seg hjemme, det som på norsk kalles en heimføding.

         Min konklusjon er at Hedalen er et glimrende sted å være barn og voksen, men ungdommen har ikke annet valg enn å reise ut for å lære. En dag skal mine døtre også reise ut for å få en utdanning. Jeg får bare håpe at de kommer tilbake etter noen år.

         Grunnen til at jeg liker meg så godt i Hedalen, er at det er noe eventyraktig ved denne dalen; jeg får en følelse av at det var et slikt sted de norske folkeeventyrene ble til. Her er det gode levekår for både troll og huldre!

         En nabo fortalte meg om en samtale han hadde hatt med Kristen Bergsrud, som bodde i Kantom til en gang på 70-tallet. Kristen var så oppgitt over den oppvoksende slekt, for ”de trur itte på trøll en gang!”. Heldigvis fikk ikke Kristen rett, for jeg er nok ikke den eneste som tror at det finnes troll i Hedalens skoger.