I gamle dager 

LISBETH GARLI

Da jeg var lita jente, pleide jeg å sitte ved kjøkkenbordet og høre på faren min fortelle om hvordan det var før i tida. Han fortalte ofte om krigen. Han var 15 da krigen kom til Norge og ble voksen mens den pågikk. Jeg ble aldri lei av å høre på. For faren min var krigen virkelighet, for meg var det noe som skjedde i en helt annen tid. For meg var krigen i gamle dager.  

Stundene ved kjøkkenbordet har gjort meg over gjennomsnittet interessert i historie. All slags historie. Hunere og husmenn, riddere, romere, vikinger, utvandring og folkevandring. Det spiller ingen rolle, for det er spennende. Det er gode historier, tanker som er tenkt, og liv som er levd. Og det er spor overalt om en bare ser etter.   

I mai var jeg så heldig å få være med på skoletur til Rhodos. Det var nesten som å være i ”historie-himmelen”. Vi skulle inn i Rhodos by for å se. Der gikk vi rundtur i den europeiske historien. Vi begynte i ridderkvartalet fra korsfarertida, gikk forbi en gotisk kirkeruin, en utgravning fra den greske antikken og en utgravd romersk villa der vi kunne tydelig se avløpssystemet.

Vi så et vanntårn som var påbegynt i den bysantiske perioden, det hadde jeg ikke visst om ikke guiden dagen før hadde fortalt om byggeteknikken med keramikk og stein i samme mur, og fullført i den ottomanske med karakteristiske tyrkiske kupler. Det var ikke før jeg henrykt sto foran en nærmest nedfallen moske over en time seinere, at det gikk opp for meg at tenåringene som hadde fått beskjed om å følge etter meg, kanskje heller ville shoppe. Jeg skyndte meg å si at de kunne gjøre hva de ville etter moskeen. De to andre voksne i følget forsvant fortere enn du kan si museum, de fleste ungdommene ble stående. Jeg tror de så vidt hadde begynt å se historie. 

På søndag kom følelsen av å ha historie på alle kanter tilbake. 5. klasse med foreldre var på tur på Ørneflag. Der oppe så vi dyregraver som jegere hadde gravd for svært lenge siden, hvor lenge siden vet jeg ikke. På turen ned fra Storekraksetra så vi kullgroper som var gravd ut for jernvinning. I nærheten ligger de eldste husene i Vassfaret, bygd på 1700-tallet. På turen gjennom bygda passerte vi Bautahaugen og stavkirka. Det er synlige spor etter flere tusen års historie her i Hedalen også.  

Forleden kom minstemann hjem fra skolen med en oppgave om å intervjue en hjemme om hvordan ting var i gamle dager. Sånn på 60- og 70- tallet. Vi hadde en morsom stund i heimen der mor og far fortalte om vinylplater med musikk, et liv uten datamaskiner og telefoner med snurreskive som ikke kunne flyttes lenger enn ledningen rakk.  

Det som nok gjorde størst inntrykk på gutten, var at vi hadde bare én eneste TV- kanal. Den sendte slett ikke barne-tv om morgenen. Det ble møtt med stum vantro at sendingen ikke alltid var i farger. For mor og far var dette en del av det levde livet, for han var dette i gamle dager. Minstemann har nå fått litt det samme forholdet til 70-tallet som jeg hadde til Krigen da jeg var liten. 

Det fikk meg til å tenke på to ting. For det første undrer jeg meg på om vi ser alt det vi har. Det er så mange historier og så mye levd liv rundt oss. Det er de som gjør bygda vår til det den er. Jeg håper at vi tar vare på hele historien vår, der ting som stavkirka, Bergsrud og Bautahaugen forblir stolte minnesmerker over hva de som har bodd i bygda har fått til. Jeg håper vi klarer å ta vare på dem så de står der når mine barn blir gamle.  

For det andre lurer jeg på hvilke spor vi setter, vi som lager historier i dag. Hva kommer våre etterkommere til å ta vare på? Hvilke historier kommer mine barn til å fortelle?