1. mai 2008

Ca. 55 personer møtte fram til 1. mai-feiring i Hedalen. Markeringen startet med gudstjeneste, ved sokneprest Helge Hartberg, i stavkirka. Hedalen musikkorps ledet toget som gikk fra skolen, via Hedalsheimen til Joker og tilbake til skolen. Svein Bakke holdt appell, og stortingsrepresentant Espen Johnsen hadde tale for dagen.

Johsens tale

Jeg har vært i Sør Aurdal og feiret 1. mai flere ganger de siste årene. Det er like trivelig hvert år. Mye folk, god stemning, stor oppslutning. Derfor er jeg glad for å være i Hedalen også i år.
 
For meg er 1. mai en dag for fest og moro, for å treffe gode likesinna, og ha det hyggelig. Og 1. mai er en dag for å uttrykke solidaritet, og for å uttrykke hva vi stadig har å kjempe for. Både i lokalmiljøet, nasjonalt og internasjonalt. Det skal vi holde fast på.
 
Nå har vi kommet inn etter å ha gått i årets 1.-maitog.
Da det første 1. maitoget gikk i 1890, var hovedkravet 8-timers normalarbeidsdag. Fra neste høst kan kampen for 8-timersdagen være en realitet igjen, om ikke arbeiderbevegelsen greier å mobilisere for trua på arbeidsfolk, for solidaritet og for fellesskap. Jeg tror vi skal greie det, men jeg nevner det nå innledningsvis, fordi det er et bilde på at 1. mai fortsatt er en viktig dag, for vår bevegelse og det vi kjemper for. Og at en aldri kan ta seire for gitt. Det som tar lang tid å bygge opp, er for andre enkelt å rive ned. Hadde ikke Arbeiderpartiet vunnet valget i 2005, sammen med SV og SP, hadde de borgerlige partia fjerna normalarbeidsdagen. Får de sjansen på ny, kommer de til å prøve seg på ny.
 
Derfor er hovedparolen fra 1890 fortsatt aktuell.
 
De som grunnla arbeiderbevegelsen gjorde det for å løfte en hel klasse ut av fattigdom og inn i velstand. De drømte om mer rettferdighet, frihet fra undertrykkelse, og solidaritet mellom mennesker. Det er den drømmen som har gjort sosialdemokratiet til den store politiske suksesshistorien som det er. Gjennom over 100 år har Norge gått fra å være et fattigsamfunn til å bli et av verdens rikeste land og et av de beste å bo i. 
 
Og så er det ett faktum som har fulgt 1.-maifeiringen sin 118-årige historie hele veien. Nemlig de borgerlige kreftene sine angrep på dagen, sine uttrykk for at dagen er overflødig – og gjennom det angrep på våre ideer, og politiske holdninger. De vil marginalisere oss og det vi står for. Slik var det i 1890, og slik er det i 2008.  Like fullt – 1. mai sin betydning er like viktig i dag som den har vært det i tidligere tider, i utviklingen av vår bevegelse, og vårt samfunn.
 
Og ikke minst er 1. mai en viktig internasjonal solidaritetsdag. Det følger en stolt tradisjon, og våre verdier om frihet, likhet og solidaritet har alltid handlet om hele verden.
 
Felles klode – felles ansvar
Årets hovedparole er ”Felles klode – felles ansvar”. Det viser selvsagt til klimautfordringene som vi må løse, og jeg skal komme tilbake til det. Men det viser også til det ansvaret vi har for å løfte den fattige delen av verden ut av fattigdommen, og inn i velstand – slik arbeiderbevegelsen har gjort gjennom heile si historie. Og slik drømmen var for grunnleggerne av arbeiderbevegelsen i Norge på slutten av 1800-tallet.
 
Jeg har derfor lyst til begynne med meg selv.
For nøyaktig 3 måneder siden ble jeg far for første gang. Det er en opplevelse jeg tror alle fedre og mødre synes er så stor at det er vanskelig å finne ord for det. Jenta som jeg er far til ble født på Lillehammer Sykehus, med hjelp fra kyndige, profesjonelle folk som jobber hard og godt innen det som kanskje er verdens beste helsevesen. Dattera mi kunne rett og slett ikke vært heldigere enn hun er. Og kona mi kunne heller ikke vært heldigere enn hun er. Fødselsomsorgen i Norge er i verdenstoppen.
 
Forrige uke kom jeg hjem fra en reise til Sør-Afrika. Der var vi blant annet på et besøk i slummen utenfor Cape Town, og besøkte noen av barna og damene som bor der. Det er over 2,5 millioner mennesker som bor i den slummen. Det som var felles for veldig mange av dem, enten de var unge eller gamle, var at de var smittet av HIV/aids.
 
Og det som nok dessverre er virkeligheten for mange av de, også det barnet som lå inne i magen på mora si, som nå var i 7. måned i svangerskapet, var at livet nok ikke vil bli så veldig lang, at framtida ikke blir så god som ho burde bli.
 
Mange plasser i verden er det å føde barn noe av det farligste en dame kan gjøre. Det er rett og slett med livet som innsats. Jeg vet ikke hvor den gravide dama jeg hilste på skal føde, men at det blir på et sykehus som Lillehammer, der leger, jordmødre, sykepleiere, barnepleiere og andre står parat, det tror jeg ikke. Sjansen for at hun skal greie seg med den hjelpa hun kan få fra de andre damene som bodde rundt henne, er nok stor. Sjansen for at fødselen foregår i det som er hennes hjem er stor.
 
Slik er det for damer i Sør Afrika, slik er det for damer i Afghanistan, slik er det for damer i Sierra Leone, og veldig mange andre steder i verden.
I Afghanistan dør hver 6 kvinne i barsel – fordi de føder hjemme, fordi de blør i hjel, fordi de blir forgiftet.
 
Hvert eneste minutt blir et barn HIV-smittet. 15 millioner barn har mistet minst en av foreldrene på grunn av AIDS. Og det er kvinnene som rammes hardest. 
 
Og så kan enkelte ganger håpløsheten ta en, og man kan lure på om det er noen vits, om det nytter.
 
I fjor var jeg i India. Der dør over 2 millioner barn hvert år. Over 100 000 mødre dør i forbindelse med fødsel. De fortjener ikke det.
Norge hjelper til på mange områder for å skape utvikling i fattige deler av verden, og det nytter veldig. I en delstat i India vil vår hjelp bidra til at over 5,5 millioner damer i løpet av året kan få føde på en helseklinikk i stedet for å føde hjemme. Det redder utrolig mange barneliv og det redder utrolig mange mødreliv. I løpet av neste år vil en halv millioner indiske barn få lov til å vokse opp fordi vi bidrar til bedre helsetjenester, bidrar til vaksinering mot vanlige barnesjukdommer, og bidrar til å utdanne flere helsearbeidere.
 
Norsk utviklingshjelp handler mye om vaksinering av barn, og det handler mye om bedre mødrehelse. Og det nytter altså veldig.
 
Og så har jeg tenkt på den virkeligheten som sier at mitt barn fortjener all den hjelpa hun og vi fikk på Lillehammer sykehus, mens andre, som det lille barnet som fortsatt ligger inne i magen på ei dame i slummen i Cape Town, skal være overlatt til seg selv. Det er ganske brutalt. Jeg greier ikke å forsvare det. Arbeiderbevegelsen greier ikke å forsvare det, og det er derfor vi sier at vi har en felles klode – og et felles ansvar. Enten det gjelder barn i født i Norge, eller det gjelder barn født i India eller Sør-Afrika.
 
Vi verdsetter et liv like høyt, enten det er skapt i Norge eller et annet land i verden.
 
Fremskrittspartiet i ekstrem grad, og Høyre i litt mindre grad, mener vi bruker for mye penger på utviklingshjelp, mener vi satser for store ressurser i andre deler av verden. Vårt mål om at 1% av budsjettet skal gå til bistand er innen rekkevidde i løpet av kort tid. Fremskrittspartiet mener det er alt for mye. Det er et politisk valg. Det er en politisk prioritering å kutte, slik at færre hiv/aids-smitta kan få hjelp, slik at færre jenter i Afghanistan kan få utdanning, slik at færre mødre i Sierra Leone, i Sør-Afrika og i India kan føde under noenlunde trygge omgivelser og i stedet fortsatt skal dø av blodforgiftning fordi de må føde på et jordgulv, og slik at færre barn kan få vaksiner mot elementære barnesjukdommer som gjør at de kan vokse opp og få et liv.
 
Det er Fremskrittspartiets politiske prioritering. I sin egen kortsiktige egoisme skal disse damene og disse barna ofres.
 
Jeg hadde lyst til å starte der, fordi 1.-mai for oss er en viktig internasjonal solidaritetsdag. Våre politiske motstandere på høyresida har aldri sett behovet – verken for 1. mai eller for internasjonal solidaritet.
 
Den andre grunnen til at jeg ville starte der, er fordi det etter min mening er eksempler på politiske forskjeller, på hvordan vi ser på, og løser politiske utfordringer. Ikke minst spørsmålet om fellesskap og det at vi løser de store samfunnsspørsmåla best i sammen.
 
Fremskrittspartiet er av de som mener at vi blander oss når vi vil ta felles ansvar for utviklingen i verden. Det er de samme som hevder at individet mister frihet, når vi har felles skole, felles helsesystem og felles eldreomsorg her hjemme. Og etter min mening dreier dette seg om det som er virkelig viktig i politikken. Det som handler om hvilken retning vi vil at samfunnet skal gå i.
 
Det er et hav mellom arbeiderbevegelsen og høyresida sine mål og prioriteringer. Det er ulike samfunnssyn. Og det grunnleggende og virkelig viktige spørsmålet er: Er sterke fellesskap til beste for friheten for det enkelte mennesket? Bør vi styrke eller svekke fellesskapet?
 
Vel. Vi mener at det bør styrkes. Fordi vi vet at fellesskapsløsninger bidrar til å gi mange enkeltmennesker muligheter de ellers ikke ville hatt. Fellesskolen, gratis offentlig helsetilbud, barnehageplass til alle som trenger det og et kulturliv og frivillig aktivitet i et utrolig mangfold.
Nå har dere akkurat hatt barneteater med Robin Hood i Begnadalen, og i slutten av måneden skjønner jeg at Rogaland Teater kommer på besøk hit til Hedalen. Og i helga som var hadde dere Rockefestival i Hedalen – Vasstock ’08. Det er eksempler på at et velferdssamfunn som vårt kan gi rom for den glede, kreativitet som frivillige organisasjoner og personer skaper, både for den som deltar og den som opplever.
 
Og vi ønsker å legge opp til mer av den slags, bidra til at flere får muligheter, i teater, i frivillige lag og organisasjoner, på festivaler og ellers. Og det at vi har sterke fellesskap, små og store, gir slike muligheter.
 
Klimautfordringen
Når jeg så går over til å prate om klimautfordringen kan man selvsagt spørre seg om hva som er sammenhengen mellom den og en Rockefestival i Hedalen.
Vel, det handler om fellesskap begge deler.
 
Det går et viktig politisk skille mellom de høyrepartiene som fornekter klimautfordringene, i Norge representert ved Fremskrittspartiet, og andre parti som tar utfordringen på alvor. Klimautfordringene krever samarbeid, flere kollektive løsninger og sterkere fellesskap. Slike løsninger har ikke Fremskrittspartiet. Derfor velger FrP heller å argumentere mot at menneskeskapte klimaendringer er en realitet.
 
Venstresiden tar klimaproblemene på alvor. Debatten om menneskeskapte klimaendringer er over, spørsmålet er nå: hva skal vi gjøre?
 
Jeg deler synet til de forskere og eksperter som hevder at det er svært vanskelig, ja nesten umulig å løse klimautfordringene uten en internasjonal avtale. Vi har en avtale i dag. Vi trenger en ny og sterkere en. Vi er nødt til å få til et regime som har med seg de landene som slipper ut mest, de landene som vokser raskt, og de fattigste landene. Så er spørsmålet: hva kan vi gjøre internasjonalt som bevegelse, for å sikre dette? Både sosialdemokratiske partier og fagbevegelsen er internasjonal i sin natur, og internasjonale nettverk er avgjørende viktig for å skape den enighet som må til for å ta de gigantiske grep som klimasaken vil kreve av oss.
Jeg skjønner godt at land som Kina, India, Sør-Afrika og andre sier at det de må ofre i sine land ved å ta de utslippsreduksjonene som må til, vil bare være akseptable dersom andre, ikke minst rike vestlige land, gjør det samme. Det er kjernen i denne saken, og det er denne typen kollektivt ansvar arbeiderbevegelsen kan – og er villig til å ta – i en helt annen grad enn andre politiske bevegelser. Vi har satt målene, og utmeislet hva slags avtale vi ønsker. Nå må det arbeides hardt for å få denne gjennom.
 
I Norge har blant annet tatt mål av oss til å finne teknologiske løsninger for CO2-håndtering. Det er et naturlig ansvar for oss å ta, ikke minst fordi vi er en stor produsent av olje og gass. Og den dagen vi løser det, og greier å få på plass effektive systemer, har vi gitt et veldig viktig bidrag til resten av verden – og til hele kloden - for reduksjon av det som er vår tids største utfordring, nemlig klimagassutslippene. Jeg synes at den debatten som foregår her hjemme om fangstanlegget for CO2 på Mongstad skal være klart i 2011 eller 2012 eller 2013 ikke er den mest interessante. Langt viktigere er det å få til en teknologi som kan overføres til andre land. Vi skal ikke sløse med tida, men vi skal være sikre på at vi får et opplegg som virker.
 
I Kina er den økonomiske utviklingen stor om dagen, og energiforbruket øker i takt med den. Dermed må det åpnes mange, mange, mange kullkraftverk hvert år. Den dagen disse kraftverkene kan få null utslipp basert på norsk teknologi, har vi betydd en virkelig forskjell.
 
Utenfor Cape Town i Sør-Afrika ligger det en fabrikk med ca 15 000 ansatte. De gjør om kull til bensin. Den fabrikken alene slipper ut mer CO2 i løpet av et år enn hele Norge, inkludert sokkelen. Det vil bety en forskjell den dagen den fabrikken kan installere CO2-deponeringsanlegg. Norges bidrag i klimakampen handler om å løse slike utfordringer.
 
Vi skal satse på klimasaken. Vi skal bruke penger på klimasaken. Men vi skal huske på en ting. Det finnes ikke noe eget klimabudsjett. Det finnes ingen egne klimaressurser. Det finnes ingen seddelpresse som det står ”klimasaken” på. Midler vi bruker på å bedre klimaet, må vi ta fra et sted. En krone brukt på å bekjempe klimaendringer, er en krone mindre til andre gode formål. Derfor er det viktig at vi gjør også dette på den mest mulig effektive måten.
Så når vi snakker om kostnadseffektive virkemidler i klimapolitikken, så er ikke snikksnakk. Det betyr ganske enkelt at i tillegg til at vi skal stoppe klimaendringene, så skal vi fortsatt satse på skole, på eldreomsorg, på sykehus og på høyere utdanning. Og da må vi gjøre alt så rasjonelt som mulig. Også klimasatsing. Hold hjertet varmt og hodet kaldt. Det er et godt slagord for arbeiderbevegelsen, og det er ikke minst viktig i klimasaken.
Vi vet hva vi skal gjøre, hva vi vil. Internasjonal avtale, karbonprising, satsing på ny teknologi, og fornybar energi. Bred innsats på mange fronter. Spørsmålet er hvordan skal en norsk høyreside, med Høyre og Fremskrittspartiet som tyngdepunkt, bidra til å hindre klimaendringene, når Fremskrittspartiet slår tvil om de er menneskeskapte?
 
Når du både er motsander av internasjonale avtaler, og er motstander av å løse saker i fellesskap – vel, da står du stort sett igjen med en mulighet, og det er å fornekte problemet. Det er det Fremskrittspartiet gjør.
 
Vi tror på fellesskapet, enten det er det store internasjonale eller det er det lokale og nasjonale. Vi velger fellesskap framfor privatisering, vi velger velferd framfor skattelette, vi velger utjevning i stedet for økte forskjeller.
 
Fellesskap og velferd
I den valgkampen vi snart går inn i, vil vi se at folk vil støtte opp om en samfunnsmodell, en ideologi og en ide om fellesskap og velferd. Fordi fellesskap er moderne – det er trygt, ordentlig og rettferdig.
 
En av de store utfordringene vi står overfor i tida framover er at høyrepartiene i Norge ikke snakker høyt om sitt politiske prosjekt. Hvem husker når det sist kom et politisk initiativ fra Høyre eller Fremskrittspartiet, hvem husker hva det handlet om, og hva som var alternativet deres til den politikken vi står for?
Sannsynlig vis ikke så mange.
I kommunestyrene rundt omkring er det ingen Høyre-folk som foreslår å returnere de pengene som Høyre på Stortinget mener kommunene ikke skal ha.  Ikke fordi de ikke mener det ville være riktig, men fordi de vet det ville være upopulært.
 
Under Høyres landsmøte forrige helg var det ikke mye snakk om skattelette og privatisering fra Erna Solbergs side. Nå snakker de om maktspredning. Det er en annen måte å si mindre velferd og offentlige tjenester, mer privatisering. Det er bare en måned siden Jan Tore Sanner lovde at skattelette skulle bli en viktig valgkampsak for Høyre.
 
Men i den politiske debatten sier de altså ikke mye om det for tida. I VG og TV2 og sånn.
De samler seg i stedet om en misnøyestrategi mot vår regjering. De samler seg om å klage og jamre over alt som er vondt og vanskelig, og vil tydeligvis satse på misnøye som vinneroppskrift i stedet for å få fram sine egne alternativ.
 
Men selv om de ikke snakker så mye om skattelette lengre i Høyre, eller i Fremskrittspartiet, så betyr ikke det at de ikke vil ha det. I programmene sine og i Stortinget, så foreslår de stadig vekk nye store skattelettelser. Senest nå på tirsdag hadde Høyre og Fremskrittspartiet flere forslag som ville innebære mange, mange milliarder i skattelette til de som har aller mest fra før. De pengene høyresida vil bruke til skattelette, vil vi bruke på fellesskapet.
 
Den forrige høyredominerte regjeringen gjorde skattelette til sin viktigste satsing. Det stoppet vi, fordi vi trengte pengene bedre i eldreomsorgen. I skolen. På sykehusene.
Det betyr alene at vi i år har 13 milliarder kroner mer til rådighet enn den forrige regjeringen hadde hatt om vi sammenlikner med det siste statsbudsjettforslaget de la fram. 13 milliarder kroner. Hvert år. Som vi har brukt til velferd og fellesgoder.
 
Og 13 milliarder er penger. Det tilsvarer all styrkning vi har gjort av sykehusøkonomien, av barnehagene, og av vei og bane – til sammen. Vi har altså brukt skattelettepengene til å få til over 50.000 flere behandlinger ved sykehusene, til 25.000 flere barnehageplasser og til å bruke 2,5 milliarder kroner mer på vei og jernbane. Og dette er bare sammenliknet med det de foreslo for 2006. Den norske velferden – skolen, eldreomsorgen, kluturlivet, veier og alt det andre – handler om at vi tar felles ansvar. Som sosialdemokrater vil vi at vi skal betale for denne tryggheten sammen. Det gjør vi gjennom vårt felles skattesystem. Etter evne. Dette er den norske modellen. Det begrenser ikke enkeltmenneskets frihet – det er fellesskapet som gir rom for enkeltmenneskets frihet.
 
Høyresida går til angrep på den modellen, når de igjen skal gjøre skattelette til hovedsak. Når de svekker fellesskapets evne til å betale for velferden – skolene, eldreomsorgen, barnehagene – må mer overlates til private løsninger. Det vil vi ikke. For behovet for velferd blir ikke borte. Det vil og skal fortsatt koste. Og dersom fellesskapet ikke finansierer velferden må den enkelte betale mer selv.
 
Veldig ofte har vi lett for å ta ulike velferdstjenester for gitt. De som har levd lengre enn meg vet at så ikke er tilfelle. Det har krevd sitt, og det er mye lettere å rive ned enn å bygge opp velferdstjenester.
 
For vanlige folk er fellesskapet en ”god deal”. Fellesskap sikre valgfrihet, og sikrer trygghet.
-         En ganske vanlig arbeidstaker betaler ca 100 000 i inntektsskatt hvert år.
-         Har du barn i barnehage i 5 år koster det en halv million pr barn utover foreldrebetalingen. Nå er vi snart der at alle barn i Norge får mulighet til å gå i barnehagen.
-         Det å ha ett barn i grunnskolen koster ca 1 million. De aller fleste norske barn tar mye mer utdanning enn bare grunnskolen i dag. Videregående opplæring, fagutdanning, folkehøgskole, høgskoler og universitet.
-         Og en sykehjemsplass koster i gjennomsnitt 600 000 i året, og 2 millioner å bygge. Og vi vet at behovet for nye sykehjemsplasser bare vil øke i årene framover.
 
Utfordringen for våre politiske motstandere blir å fortelle hvor de skal kutte. I 2006 foreslo de 13 milliarder mindre til fellesskapet. Det gikk ut over skole, eldre og sykehus, blant annet. Dersom Fremskrittspartiet blir med, blir det tallet mye høyere. Da er det å lure folk dersom man hevder at alt kan fortsette som før. Det vil kreve kraftige nedskjæringer.
 
De tilbakemeldingene jeg får, er at folk har større forventinger, større ønsker og behov for velferdstjenester enn det vi greier i dag, og at behovet er utbygging heller enn nedskjæring. Problemet er ikke at skolebudsjettene er for store med for godt innemiljø, for mange lærere og for mye tid til lesing og skriving, at vedlikeholdsmidlene til riks- og fylkesveiene er for store og at veiene er i for god stand eller at det er for mange ansatte i barnehagene eller på sykehjemmene til å hjelpe og veilede oss enten vi er unge eller gamle.
 
Jeg hører det aldri. Og når behovet er det motsatte, da er i hvert fall ikke løsningen skattelette.
 
Når folk i Hedalen vil sende søknad til Utviklingsministeren for å få retta opp riksveg 243. Vel, da er Riksveg 243 langt viktigere enn at Stein Erik Hagen og hans kompanjonger skal få titalls millioner i skattelette.
 
Og uten at jeg kan detaljene, er det helt klart at kommunene vil trenge - og vil få, et skikkelig økonomisk løft i 2009, slik at vi kan prioritere ikke minst flere sykehjemsplasser. Den lovnaden er herved gitt, og vi skal følge det opp i budsjettet når vi kommer utpå høsten.
 
For vår prioritering er å lytte til de behovene folk har for mer velferd, ikke til høyresidas svar om skattelette.
 
Høyre og Fremskrittspartiet har gjort fjerning av formueskatten til en kampsak. Det er 11 milliarder mindre til fellesskapet hvert år, det betyr at de 100 rikeste i Norge i gjennomsnitt skal få 7 millioner hver i skattelette, at alle med inntekt på 1 million i gjennomsnitt får 50 000 i skattelette, og at alle med inntekt på 150 000 i gjennomsnitt får 500 kroner i skattelette – 100 ganger så lite. Det er illustrasjonen på høyresida sin fordelingspolitikk.
 
Siden regjeringsskiftet har vi økt skatten betydelig for dem som tjener aller mest. Ikke minst fordi vi har gitt dem økt formueskatt. Samtidig har vi sørget for at færre med lavere inntekter betaler slik skatt. Mange hundre tusen mennesker betaler ikke lengre formueskatt etter de endringene vi har gjennomført. Pensjonistene betaler mindre. De rikeste betaler mer.
Så det er kanskje ikke så rart at noen av de rikeste personene i Norge har engasjert seg sterkt for å få denne skatten fjernet. Og de står sammen med Høyre og Fremskrittspartiet i den kampen. De står mot oss.
 
For vi har det stikk motsatte utgangspunktet. For oss er det et klart mål å redusere de sosiale forskjellene. Ikke å gi mer penger til de rikeste. Vi har i stedet rettet opp kutt som de borgerlige partiene hadde gjennomført i arbeidsledighetstrygden.
 
Og ledigheten er halvert de siste årene. I Valdres er det veldig lav ledighet, heldigvis. Det er nesten ingen. Men tenk på de som det tross alt er. Jeg tror det er vel så tøft å være arbeidsledig i en periode der ”alle” har jobb, som i perioder med høyere ledighet. Derfor har det vært viktig å opprettholde den store aktiviteten for å få folk i jobb, selv om ledigheten er lav.
 
Og vi tror ikke noe på at man får folk i jobb ved å kutte i ledighetstrygden, slik at folk ikke har råd til å gå ledige. Derfor har vi reversert kuttene. Og vi har startet opp kvalifiseringsprogrammet, som er regjeringens viktigste tiltak mot fattigdom. Og vi har økt sosialhjelpssatsene. Vi har satt ned viktige egenandeler for folk med kroniske sjukdommer (tak 2). Vi har økt minstepensjonen med 11.000 kroner i året.
 
Alt sammen fordi vi vil ha folk i jobb, og ha sosial utjevning heller enn usosiale skattelettelser.
 
Sterke fagforeninger
Gode venner:
Jeg startet denne talen med å vise til hovedparolen fra 1890, om 8-timers normalarbeidsdag.
 
Da vi tok over regjeringskontorene etter valget i 2005, hadde det borgerlige flertallet allerede vedtatt en omfattende endring av arbeidsmiljøloven.
·        De ville undergrave normalarbeidsdagen, og åpnet for avtaler om 13 timers arbeidsdag og 60 timers arbeidsuke – uten overtid.
·        De ville åpne for større bruk av midlertidige ansettelser.
·        De ville svekke stillingsvernet og de tillitsvalgtes innflytelse.
 
Alt sammen til tross for sterke protester fra arbeidstakerorganisasjonene, med LO i spissen.
Vi la frem en ny lov og fikk endret dette.
Vi vet at uten fagforeninger, kollektive avtaler og statlige arbeidsmiljøbestemmelser vil det lett være arbeidsgiver som dikterer betingelsene. Særlig gjelder dette for de svakeste på arbeidsmarkedet, for de med lavest lønn og lav utdanning.
Høyrepartiene – og særlig Fremskrittspartiet – sine utgangspunkt er at i arbeidslivet er arbeidsgiver og den enkelte arbeidstaker likeverdige parter, og at disse bør ha en avtalefrihet som det er utidig av andre å blande seg inn i. ”Andre” kan bety fagforeninger. Eller det offentlige.
 
De har et helt annet utgangspunkt.
 
Vi mener at det er viktig med fagforeninger – med et organisert arbeidsliv. Både for den enkelte arbeidstaker og for samfunnet som helhet. Fagforeninger gjør at den enkelte arbeidstaker står sterkere, og i Norge er vi heldig og har en sterk fagbevegelse som tar samfunnsansvar. 
 
Kalle Moene er professor ved økonomisk institutt i Oslo. Han beskrev hvilken stor fordel dette er i en artikkel i Dagens Næringsliv for en måneds tid siden, der han viser at sterke fagforeninger ikke fører til en uforsvarlig og uansvarlig lønnsøkning. Tvert imot fører det først og fremst til at lønn blir mer rettferdig fordelt mellom arbeidstakere. Og han viser hvordan lønnsforskjellene øker i de landene hvor fagbevegelsen er blitt svakere. Han konkluderer med at fagforeninger bidrar til å utjevne forskjeller og redusere fattigdom.
 
Derfor er Arbeiderpartiet for fagforeninger. Fremskrittspartiet er helt åpne på at de er imot. De skriver det svart på hvitt, og har til og med programfestet det. At ”et fritt arbeidsmarked ikke fungerer godt nok så lenge monopollignende organisasjoner inngår avtaler sentralt for arbeidstakere og arbeidsgivere. Arbeids-, lønns- og ansettelsesavtaler fungerer best dersom disse oppnås med enighet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i den enkelte bedrift”, heter det på side 21 i programmet deres.
 
”Monopolliknende organisasjoner” sier de. Hva er det? Det er LO det. Og det er andre fagforbund. Sykepleierforbundet. Politiets Fellesorganisasjon. Og det er også NHO.
 
”fungerer ikke godt nok så lenge monopolliknende organisasjoner inngår avtaler sentralt for arbeidstakere og arbeidsgivere”...
Det de angriper er hele det sentrale avtaleverket for arbeidslivet. Fra hovedavtalen til tariffsatsene for bussjåfører, hjelpepleiere eller pølsemakerlærlinger. Alt dette er de imot. Hele avtaleverket. Rubbel og bit. Det som er selve fundamentet for det ordnede arbeidslivet vi har i Norge.
 
Ikke nok med at de vil fjerne fagforeningsfradraget. Noe som er alvorlig nok. Den eneste skatteøkningen det partiet er for er den som vil ramme organiserte arbeidsfolk.
 
Men de er altså imot at arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner skal forhandle. Fordi det står i veien for ”et fritt arbeidsmarked”. Og så sier de at arbeidsmarkedet ”fungerer ikke godt nok”.
 
Hva i all verden mener de med det? Vi har nærmest verdens høyeste sysselsetting, verdens laveste arbeidsledighet og verdens jevneste fordeling av lønnsinntekter. Og Fremskrittspartiet konkluderer med at arbeidsmarkedet ikke fungerer godt nok. På grunn av organisasjonene? Hva er det som ikke fungerer? Kan Siv Jensen og Per Sandberg svare på hvilket arbeidsmarked som fungerer bedre enn det vi har i Norge, med sterke fagforeninger? Hvilke land i verden uten fagforeninger er det som har et bedre fungerende arbeidsmarked?
De vil ikke kunne komme med noe svar. For det finnes ikke.
 
Når de likevel hevder det, er det selvsagt fordi de vil ha et annet arbeidsmarked. At det skal være opp til den enkelte, og den sterkestes rett. Vi vet at fagbevegelsen i Norge sikrer valgfrihet og muligheter for arbeidsfolk, og at uten LO ville norsk arbeidsliv vært et helt annet.
 
Lønnsoppgjøret nå i vår er det siste eksempelet på det. På en glimrende måte tok LO ansvar for den kollektive fornuft. Tok ansvar for at vi fortsatt skal ha god styring med økonomien, sikret kjøpekraftforbedringer for sine medlemmer, og fikk til en god AFP-ordning. Tidligere denne uka så jeg Siv Jensen skrev et harmdirrende innlegg i avisa der hun angrep AFP-ordningen NHO, LO og regjeringen ble enige om. Jeg håper de sliterne som opplever at helsa ikke strekker til lengre når de passerer 62 år, merker seg engasjementet fra FRP-formannen. Og for sikkerhets skyld har visstnok Erna Solberg sendt en hyggelig liten e-post til medlemmene der hun beklager at AFP-ordningen ikke ble avskaffet.
 
Gode venner, det er lov å undre seg over hvorfor en ordning som kommer vanlige arbeidsfolk til gode mobiliserer så stor motstand på høyresida. Når en i tillegg ser at høyrepartiene uten blygsel foreslår at velstående mennesker med hushjelp og gartner skal få trekke fra lønnsutgiftene til disse på skatteseddelen så blir det åpenbart at dette ikke handler om prinsipper, men om ståsted i fordelingspolitikken.
 
Vi trenger å fortelle oss selv det en gang i blant, for det er altså forskjeller i politikken. Det spiller en rolle, det betyr noe hvem vi er og hvem vi representerer. Det betyr noe for gravide vordende mødre i Sør-Afrika og India, det betyr noe for hvordan vi løser klimautfordringene, det betyr noe for ansatte ved sykehjem og barnehager i Norge, det betyr noe for alle som er opptatt av fellesskapet, at vi skaper og utvikler mer sammen enn hver for oss.
 
Ernst Vigfors har sagt at ”For sosialdemokratiet er kun det beste godt nok for folket.” Det er et godt motto for dagen i dag, men enda mer illustrerende er det for det målet vi har med arbeidet vi gjør alle andre dager i løpet av året.
 
Ha en fortsatt fin dag alle sammen, og takk for oppmerksomheten!