Sagn og sannhet og litt om arkiv i Hedalen

JAHN BØRE JAHNSEN 

Det er trivelig å besøke Hedalen. Her er hyggelige folk og mange spennende steder, som Vassfaret, Vatneberget, Bautahaugen Samlinger, Ildjarntunet, Hedalen stavkirke og Pilegrimsvegen. 

Med fare for å bli kjeppjaget neste gang jeg viser meg i Hedalen, tillater jeg meg likevel å sette spørsmålstegn ved noen sagn eller myter i Hedalen. Som historiker må jeg holde meg til fakta, det vil si historiske kilder som kan etterprøves. At far og bestefar (eller bestemor for den saks skyld) har fortalt at slik var det, betyr ikke at det er sant. Husker dere hviskeleken fra skoletiden? En beskjed skulle hviskes fra første elev på veggrekka gjennom hele klassen til første elev på vindusrekka. Det ble selvsagt noe helt annet som kom fram til slutt enn det var ved begynnelsen. Slik er det også med muntlige kilder. Jo lenger tilbake det skal ha skjedd det som muntlige kilder forteller om, jo mindre sannsynlig er det at det virkelig har skjedd. Kanskje to eller tre personer i rekka sier at kanskje var det slik, men nestemann har misforstått litt og sier at det var slik. Og så husker vi noe og glemmer noe. Og føyer til for å gjøre historien mer spennende.  

Var Hedalen folketom etter Svartedauden? Ikke i følge flere historikere, som mener at gardene Grøv og Berg var i bruk hele tiden. Er det sannsynlig at Hedalen kirke lå nedgrodd i tett skog slik flere nyere tegninger viser? Det er lite sannsynlig, selv med klimaendringer som tidvis førte med seg varmere sommere. Det tar lang tid for trær å bli så høge at de kan ha skjult kirken helt. Og ville ikke kirken da også ha råtnet ned? Kan en bjørn virkelig ha funnet seg hi inne ved alteret? Lite trolig. Stammer det bjørneskinnet som enda i dag er i kirken virkelig fra bjørnen under alteret? Med vitenskapelige metoder lar det seg sikkert gjøre å finne ut hvor gammelt skinnet er. Prøv det da vel. Eller er noen redde for at da blir hele historien om bjørneskinnet ødelagt? Kanskje er bjørneskinnet langt yngre enn antatt? Kanskje var det bare en gave fra en bjørnejeger, som ville gi skinnet som gulvteppe for presten i kirken? For kirkene var jo ikke oppvarmet i gammel tid.   

Når dette er sagt, så liker jeg hele historien og forteller den gjerne. Som et sagn, som en myte. Ikke som sannhet.  

Det mangler visst en bit av portalen rundt inngangsdøra i kirken. Det sies at denne trebiten befinner seg i Amerika. Hva er bakgrunnen for denne historien?  

Kongevegen gjennom Sør-Aurdal ble merket opp for mange år siden. Deler av den brukes også som Pilegrimsvegen. Hvem tar seg av merkingen av Kongevegen, for den er dårlig. Bare der hvor Pilegrimsvegen og Kongevegen faller sammen, er det godt merket. Men hvilken konge har gitt navn til vegen? Kong Sverre, sies det. Men når reiste kong Sverre her, og hvor er beviset for at dette er sant? Stort sett har vi i sagatiden bare Snorre Sturlasons Kongesagaer å holde oss til, og Snorre diktet like mye som han var historiker. Så han skal vi helst ikke stole for mye på. Hvis da ikke det han forteller støttes av andre og uavhengige kilder. Lenger nord i Valdres har vi også Kongeveger, men det er 1700-talls veger, anlagt på kongelig befaling, og det er noe helt annet. Kongevegen gjennom Sør-Aurdal ble også brukt av presten mellom Reinli og Hedalen, og den ble brukt av reisende som skulle til ”byen”, da tenker vi helst på Branes eller Drammen. Kanskje ville Prestevegen eller Byvegen være et bedre navn?  

Likevel, la oss holde på Kongevegen, men være klar over at vi ikke har noe bevis for at her har en konge reist.

Hvordan skal vi så ta vare på den virkelige historien? Ved å levere inn gamle skrifter og dokumenter og protokoller til sikker oppbevaring. Ikke på kistebunnen eller i skrivebordskuffen. Nå har Bautahaugen Samlinger fått et brannsikkert rom der slikt historisk materiale kan oppbevares trygt. Bautahaugen er en del av Valdresmusea og arkivrommet der er en del av Opplandsarkivet i Valdres. I fjor ble det ordnet og registrert 18 arkiver på Bautahaugen. Her er mye flott historisk materiale fra personer, foreninger og bedrifter. Vi pleier å si at ”den beste måten er forening blir glemt på, er at siste formann beholder alt”. For da kommer arvingene i tidens fylde og kanskje kaster de gamle og viktige papirer og bøker på fyllinga eller på bålet. Har du gammelt viktig lokalhistorisk materiale, lever det til Bautahaugen. Ta vare på bygdehistorien. Og med virkelige historiske kilder kan vi kanskje avlive enkelte seiglivede myter eller sagn.  

Med hilsen
Jahn Børe Jahnsen
(fra langt nord i Valdres)