Jeg kom hjem igjen fra min hittil ”livs reise” i midten av juli i år, etter 8 måneder gjennom Sør-Amerika, Costa Rica og Cuba.
Uten at dette skal gjøres til en politisk kommentar, vil jeg bare nevne det jeg husker best fra hjemkomsten. Dagens avisoverskrift lød omtrent slik: ”Neste års valgkamp vil dreie seg om bensinprisene og NRK-lisensen!” Det første som slo meg, var at jeg tydeligvis ikke hadde gått glipp av så mye her hjemme på 8 måneder.

Det neste som slo meg, var at vi har det alt for godt, når det gjøres til en så stor sak. Jeg hadde nok tenkt i de baner selv om jeg ikke akkurat hadde kommet hjem fra en reise i Sør-Amerika også, men det hele ble satt i et litt større perspektiv.

Å reise handler jo ikke bare om sol, sommer, strand og avslapping. Eller en skiferie i Alpene for den saks skyld. En reise på 8 måneder, på et helt ukjent kontinent, bidrar til økt forståelse og kjennskap til nye kulturer, møte med mange fantastiske mennesker og noen dype dykk inn i seg selv.

Før jeg dro, hadde jeg begrenset kunnskap om Sør-Amerikas historie, kultur og levesett. Jeg satt jo inne med noen fakta fra historie- og geografitimene på skolen, men læringsutbyttet av å være i et land over lengre tid er et helt annen. Dette er ikke bare teori og bilder, men minner, opplevelser og erfaringer jeg sitter igjen med for resten av livet. Å være på en reise i livet plasserer kunnskapen inn i min egen verden gjennom sanser, følelser og tanker, mens teori pugget på skolen har en tendens til å forsvinne på en eller annen måte etter en stund.

Direkte møte med mennesker i andre kulturer og andre land gjør noe med deg. Det å skulle lære noe av deres levesett skaper interessante situasjoner og rare opplevelser.

Jeg trodde jeg var på en eksotisk reise ut i jungelen i Bolivia. Etter tre dager i båt langs elva, endte jeg opp i en landsby hvor jeg fikk oppdatert bloggen og sjekket e-mail.

Samme hvor langt til fjells eller inn i jungel jeg dro, kunne jeg alltid få tak i en Coca-Cola. Ungdom drev med ”råning” helt sør i Argentina, folk digget A-ha i Chile, og noen visste hvem Ole Gunnar Solskjær var. Men dette behøver ikke bety at deres særegne kultur er borte eller at den ikke er veldig forskjellig fra vår.

Cowboyene holder fortsatt stand i Argentina og Chile, bilene på Cuba er fra 50-tallet, mennesker ER fattige i store deler av verden. Det som var slum i Rio (riktignok i en ”rikere” del), minnet meg om en gjennomsnittlig landsby i Bolivia. Det var fascinerende å møte folk som bodde i 5000 meters høyde, milevis fra nærmeste by, med et levesett og en kultur som var dramatisk forskjellig fra vår. Det ga også perspektiver å vandre i Darwins fotspor på Galapagos øyene, besøke Inka-rikets minner, være på fest med lokale chilenere i Patagonia og å se hele familier danse son på Cuba.

Det er disse opplevelsene det er verdt å reise for. Det er verdt å ta seg bryet med å planlegge litt mer enn å kjøpe charterbillett til Mallorca. Det er verdt å sitte 26 timer på en buss for å ankomme nok et fantastisk sted.

Du trenger ikke være et supermenneske for å gjøre det heller. Jeg leste om en far som tok med seg sine to sønner på en måneds tur i Sør-Amerika i fjor. Jeg møtte en 42 år gammel politimann fra England som hadde permisjon fra jobben et år. Jeg møtte mange hundre back-packere som hadde vært verden rundt, og som fortsatte lenge etter at jeg dro hjem.

Men du må gidde å gjøre en ekstra innsats for å komme til de store og annerledes opplevelsene. Det er også nødvendig å ta litt flere hensyn til egen sikkerhet enn i Norge. Du må nok også tåle litt mindre luksuriøse forhold, det er langt mellom dundyner og fjærmadrasser, og du må ofte spise det du får i landsbyene. Orker du dette, så kommer du hjem med nye kunnskaper, opplevelser og erfaringer!

Så kan man jo spørre seg om det er noe eksotisk igjen å se, når all turismen er der!?

Det er nok riktig at det skal godt gjøres å komme over ”u-turistifiserte” plasser, det har vel ikke skjedd siden Dr. Livingstons tid. Vi har jo tross alt reist siden tidenes morgen, og mennesker vet å tjene penger på det. Selv familier på de mest bortgjemte steder skjønner at de som kommer, bringer inntekter og vet å utnytte dette. Men vi kan fortsatt finne lokal kunst og kultur, hvis vi ser bak veggen av suvenirer fra Kina.

I januar reiser jeg til Tanzania for å skrive om turisme og dens påvirking på lokalsamfunnet. Det blir forhåpentligvis et interessant tema, som angår de fleste, men som ikke mange tenker på. I mange u-land er turisme en stor del av inntektsgrunnlaget, så man skal ikke bare ha dårlig samvittighet for å reise i disse miljøtider, men tenk nøye igjennom hvor du legger igjen pengene!