Mett av dage… (og sulten på netter)

ANGJERD SAVINI ASPHOLT
 

Igjen og igjen i livet mitt har jeg kommet tilbake til en følelse av meningsløshet. Det aller første konkrete minnet jeg kan huske av følelsen – var første skoledag i første klasse på Hedalen barne- og ungdomsskole. Følelsen av å bli fratatt friheten, av å bli innestengt, holdt tilbake – en total følelse av meningsløshet. Hva i all verden hadde jeg der å gjøre?
 

Jeg hadde en god lærer og gikk i en fin klasse – så det var ingenting å utsette på det. Det var bare en dyp, dyp følelse i meg av at livet må være noe mer enn dette, noe annet enn dette. Og første skoledag var bare én av mange dager – følelsen skulle følge meg langt og lenge og lenger enn langt.
 

Det å alltid føle seg annerledes, det å aldri passe inn… Det er vel det som på godt norsk heter en ”outsider”.  Og jeg kom vel definitivt inn under den kategorien. Jeg klarte aldri å fatte interesse for de tingene som man liksom skulle fatte interesse for… Jeg kunne bare ikke forstå hvorfor jeg skulle bruke livet mitt på den måten.
 

Vi blir født, vi lærer å ”oppføre oss som folk”, vi går på skole, kjemper om de beste karakterene, vi kjemper om de beste studieplassene, vi kjemper om de høyeste lønningene, vi kjemper om de beste karrierene, vi kjemper om det beste lønnsoppgjøret, og om det beste skilsmisseoppgjøret og om det beste arveoppgjøret, vi kjemper om det fineste huset og om de største puppene, vi kjemper for å få endene til å møtes og sirklene til å sluttes, vi kjemper for de største prestasjonene, vi kjemper for de beste resultatene, vi kjemper, vi kjemper, vi kjemper, vi kjemper.

Så en dag dør vi.
 

”There must be more to life than this”, synger Freddie Mercury i en av sine sanger. Og det er det jeg også alltid har hatt en følelse av. For følelsen av meningsløshet har ikke vært aleine i meg – sammen med den har det vært en livslyst som jeg mange ganger har følt så sterkt at jeg har vært redd den skal sprenge meg i fillebiter. Eller kanskje det er riktigere å kalle den en livslengsel – som har drevet meg videre, videre – alltid videre – inn i nye livssituasjoner, til nye steder, på nye eventyr. Og inn i mang en absurd situasjon. (Du vet, sånne situasjoner det gjerne blir rykter ut av i ei bygd som Hedalen.)
 

En gang i løpet av ungdomsskolen – begynte jeg så smått å bli venner med outsider-følelsen. Det gikk opp for meg at én ting er det at jeg ikke klarte å passe inn, en annen ting er at jeg faktisk ikke hadde noe ønske om å passe inn heller. Jeg ønsket ikke å bli et samlebåndsprodukt av et menneske. Og jeg var velsignet med Eldor som norsklærer og klasseforstander – og jeg fant en sti som førte meg nærmere meg selv, og nærmere det livslengselen strakk seg mot, i det å skrive. I møtet med blanke ark kunne jeg åpne meg – og la meg selv renne ut.
 

Det var noen øyeblikk det ble virkelighet at livet var noe mer. Når fullmånen glitret i frosten på ei stor bjørk langs Hedals-veien, og stjernehimmelen var uendelig og skillet blei visket ut mellom meg og uendeligheten og iskrystallene og bjørka og fullmånen – og vi alle var en del av det samme.
 

Eller da jeg var 15 år og jeg var så forelska og jeg var så lykkelig. Og jeg gikk langs veien og ventet på at han skulle komme kjørende, og kanskje kom han og kanskje kom han ikke – og det regnet og jeg hadde lånt min mors paraply som hadde alle regnbuens farger på seg. Og jeg var så full på liv og lykke og kjærlighet – at jeg måtte løpe og danse og hoppe og sprette. Og jeg løp så fort og jeg var så glad – at paraplyen vrengte seg, og jeg kunne ikke få den riktig igjen. Og jeg syntes det var litt flaut – for ikke våget jeg å fortelle at livet var så deilig at jeg og paraplyen og regnbuen vrengte oss med innsiden ut – så jeg gjemte paraplyen bak noen trær og lot som om det aldri hadde hendt.
 

Eller noen år seinere – en vinternatt i Nord-Norge med nordlyset dansende over himmelen. Og Mannen i Månen var den mannen jeg tilbragte natten med, og Uendeligheten var rundt meg og i meg og jeg var fri.
 

Det var øyeblikk, det var glimt – av liv og lykke og frihet.

Men etter hvert som jeg kom inn under betegnelsen ”voksen” – forsøkte jeg selvsagt å tilpasse meg. Og da spesielt etter at jeg ble mor. For en ting er å være rebell og månegal når man er ung og ny i livet – men det er da virkelig visse normer og standarder og forpliktelser som følger med det å være mor.

Og en mor kan da ikke kaste bort tiden som skulle vært brukt til å strikke sokker, gjøre karriere, varte opp mannen, vaske huset, pusse sølvtøyet, tørke snørrete neser, samle studiepoeng, forberede jula, være vertinne – på å skrive rare historier og å danse og male og være aleine i skogen.

Det å være voksen og det å være mor bærer med seg uante mengder av uskrevne regler – for oppførsel, tankegang, samtaleemner, klesstil, skjørtelengder, prioriteringer, snusfornuftighet, søvnmønster, matvaner, alkoholforbruk, rasjonalitet, yrkesvalg, kommunevalg, navnevalg og frisørvalg.

Bare for å nevne noe.
 

Jeg forsøkte veldig hardt noen år å tilpasse meg standarden med fast jobb, fast mann, fast lønn. Det funka dårlig.

Livet falt fra hverandre. Eller, rettere sagt; jeg falt fra hverandre og alt endte i kaos. Igjen kom denne følelsen av total meningsløshet, av å være så livslei og så mett av dage i en alder av den gang under tredve år… En følelse av å være uegnet til livet, utilstrekkelig som menneske og som mor og som levende skapning… Den dårlige samvittigheten, den evige dårlige samvittigheten – for ikke å være det jeg skulle ha vært, det jeg burde ha vært, det jeg kunne ha vært…
 

There must be more to life than this…

Det var på det punktet i livet mitt jeg møtte Vasant Swaha. Det var på det punktet jeg for første gang tok turen ned på Dharma Montain og møtte en gjeng mennesker som… ja, jeg er vel ikke den eneste der som har følt meg som en outsider, for å si det sånn. Og hva jeg lærer der – er ikke noe mer hokus pokus enn å akseptere meg selv.

Livet mitt har forandret seg fra følelsen av meningsløshet til en utrolig følelse av livsglede igjennom denne ene, enkle tingen: Å akseptere meg selv.
 

Ja – jeg liker å danse i skogen – og noen ganger er jeg så glad og noen ganger løper jeg så fort – at innsida vrenger seg ut. Og jeg har ikke lenger vett til å bli flau over det. Og noen ganger er jeg like full som fullmånen – og jeg har ikke rørt en dråpe alkohol – det er bare livet som bruser i meg, som ruser meg.
 

Og jeg liker å skrive og jeg liker å ta bilder og male – og jeg liker å bade i elva til langt utpå høsten – og jeg liker å danse. Og jeg snakker med trærne og jeg klemmer dem og kysser dem og klatrer i dem. Og jeg liker å være menneske – levende og fri og mjuk og sårbar. Og jeg liker å være stille – og å høre lyden av mine egne hjerteslag. Jeg liker å fyre i peisen og se inn i flammene. Jeg liker å synge for full hals når ingen hører meg, eller når jeg tror at ingen hører meg.
 

Og jeg liker å være meg.

Så kan det selvfølgelig hende – om en elgjeger eller skjørtejeger eller turist får øye på meg i skogen mens jeg kysser et tre, eller snakker med et tre, eller bare ligger på ryggen og stirrer på tretoppene og himmelen, eller jeg sitter og mediterer – at vedkommende synes jeg er ganske rar – eller kanskje veldig rar, eller til og med rett og slett unormal og gal.
 

Ja, det kan jo skje.

Man kan gjøre så mangt i skogen og i livet for øvrig. Og jeg synes personlig at det er litt snodig at det er vanligere (og dermed sikkert mer ”normalt”) å gå på byen, drikke seg full og slå ned noen – enn å klemme et tre. Og jeg synes det er litt rart at flere går i skogen for å skyte en elg for så å henge elghodet opp på stueveggen – enn de som sitter stille og mediterer, eller løper så fort og er så glad at innsida vrenger seg ut. (Altså – ikke et stygt ord om elgjakt. Skal jeg provosere elgjegerne skal jeg gjøre det på en tid av året da de ikke går rundt bevæpnet.)
 

En ny virkelighet har åpnet seg i dette enkle: Å akseptere meg selv, å slippe meg selv fri, å slippe taket i idéene om hvem jeg burde ha vært. For meg er Dharma Mountain og Swaha ikke mindre enn et mirakel.
 

Og i det å akseptere meg selv, følger også det å akseptere andre. Idet jeg kaster ideene om hva slags mor jeg burde ha vært, idet jeg kaster ideene om hva en mor er – kan jeg møte ungene mine som likeverdige mennesker. I stedet for å skulle ”forme” dem – kan jeg bli kjent med dem – som de unike individene og vakre menneskene de er.
 

Vi er i ferd med å gå inn i oktober. Høsten er på sitt vakreste. Stjernehimmelen er uendelig og livet er fullt av rom. I går kveld krøyp jeg innunder dyna, ungene er på høstferie og jeg har huset for meg selv. Og der jeg ligger under dyna kommer jeg til å tenke på stjernehimmelen ute og elva som renner forbi huset mitt. Og jeg kommer til å tenke på at det er sikkert deilig forfriskende å bade under stjernehimmelen nå. Så er det jo selvfølgelig en fornuftens stemme som sier at det er galskap å stå opp igjen nå for å bade. Kaldt er det ute også.
 

Men når først slike drifter er i gang i kroppen min, og når først slike lyster er tent – så er det ikke bare bare å få sove. Så jeg står opp, tar med meg håndkle og går bort til badeplassen. Jeg vasser ut i elva – takker stjernene for galskapen – og dukker meg under.