Blomster-Hans

Hvor er ”Blomster-Hans” sin grav på Hedalen kirkegård?
Boka om Hedalen stavkirke av forfatteren Edvard Elsrud er en fortelling om en tradisjonsrik og meget vakker kirke. Historien avsluttes med et avsnitt som har kulturell verdi. Det heter blant annet: Går vi sydvestover og helt ned til gjerdet, finner vi en liten og pen naturstein på Hans Hamrans grav. Han var i sin tid en verdensberømt havseiler.

Mange i Hedalen, og Valdres for øvrig, kjenner sikkert historien om Hans Hamran. Men det gjelder nok også mange over det ganske land, ja til og med langt ut over landets grenser. Det bidro ikke minst Hedalens egen kjente forfatter Edvard Elsrud sterkt til. Gjennom boka om ”Blomster-Hans”, som ble utgitt i 1984, fikk vi møte hans betagende skildring av ”eventyreren og atlanterhavsseileren som ble eneboer i Hedalsskogene.”

La oss likevel minne om litt av den spennende historien, både for dem som ikke kjenner den og fordi den er med på å forklare hvorfor vi skriver dette innlegget. Hans Hamran hadde sin barndom helt nord i Balsfjord i Troms, og vokste opp i det åpne kystlandskapet. Han kom likevel til å leve mange år av sitt liv langt lenger sør og inn i landet, i skogen ved inngangen til Vidalen.

Hvordan i all verden kunne det ha seg slik? Hans Hamrans kjærlighet til Valdres ble tidlig vekt. Elsrud forteller at i Hamrans barndomshjem fantes bl.a. boka om Kristine Valdresdatter, fortellingen om den vakre valdresjenta og det flotte valdreslandskapet. Det gjorde inntrykk på Hans, og han brakte boka med seg i skipssekken som ung sjømann. I 1923 ble han, via en avisannonse, onnehjelp hos gårdbruker Ola Storruste i Hedalen, og dermed i Kristines hjemtrakter! Etterpå forlot Hans Hedalen, og reiste i mange år til sjøs, der han møtte sterke inntrykk fra mennesker og steder ute i den store verden.

Året 1933 kom til å bli et meget hendelsesrikt år i Hans Hamrans liv. Sammen med sin bror la han med den lille båten ”Tradewind”ut på den farefulle seilasen over Atlanteren, der de ved ankomsten ble hyllet av hele New York, og ble mottatt av verdensbyens borgermester og den norske generalkonsulen. Ferden endte, som siktemålet var, på verdensutstillingen i Chicago. Verdenspressen bidro til at bildet av og reportasjen om de to havseilerne gikk verden rundt. Båten deres ble kjøpt av en norsk-amerikaner og forært til det norske museum i Decorah, der den visstnok står ennå.

Året etter dukket Hans igjen opp i Hedalen. ”Her er det vakkert, og her vil jeg dø”, sa han til en av sine gode venner der. Og, for å gjøre en lang historie kort: slik kom det også til å gå.

Hans ble riktignok borte igjen i mange år. Ferden gikk atter til fjernere strøk, deriblant til tømmerhogst i nordvest-amerika. Men i 1949 kom Hans tilbake til Hedalen, med en ryggsekk, en tigersvans og en mandolin i bagasjen, pluss mange opplevelser rikere. Og her kom han siden til å bli livet ut. I ledige stunder bygde han seg etter hvert ”Enebo”; sitt eget, lille hus i skogen i Vestliene. Eneboeren ble, som Elsrud sier, ”en vaskekte skogens mann”, og arbeidet for det meste alene i Hedalsskogene. ”Jeg har sett nesten hele verden, men det er ingen steder så pent som her på Gamlebråten”, sa Hans. Blomster var en av hans store interesser, derav kallenavnet Blomster-Hans.

Fremmede frø bestilte han fra rundt omkring i verden og fikk til å gro, både i vinduspottene og i blomsterbed utenfor huset. Belest som få var han, både når det gjaldt religion og filosofiske spørsmål, og han hadde lært seg en god del av mange språk rundt på sine reiser. Mannen og hans liv ble viden kjent, også gjennom radiointervju i NRK og TV-intervju med Erik Bye.

Hans Hamran døde i 1971, og ble gravlagt ved den vakre Hedalen stavkirke. ”En riktig pen gravplass fikk han forresten, med milevid utsikt sørover til Vestliene og Vidalen”, forteller Elsrud. Bildet av hans gravstøtte fins også i boka: en enkel naturstein med en inskripsjon fra salme 23 i Bibelen: ”Herren er min hyrde”.

For få dager siden var vi der, en gruppe på fire personer som på ny har lest Elsruds bok om denne verdensvandreren og livskunstneren. Vi så den rødmalte stua hans ved Vidalsvegen, og kunne høre suset fra Middagsbekken like ved. Den eller de som har tatt vare på huset fortjener en stor takk. Senere oppsøkte vi stavkirken for å se graven hans. Men stor ble vår forbauselse og skuffelse da vi ikke klarte å finne den. Hva har skjedd? Hans grav må sees som et viktig kulturminne, som vi er sikre på at mange, både i og utenfor bygda, syns en bør ta vare på. Den enestående historien om denne eiendommelige personen har nådd vidt utover, og et gravsted vil mange ha lyst til å oppsøke, og det vil gjøre det lettere å ta vare på minnet om hans liv.

Vi ønsker ikke å skape problemer eller sårhet hos noen, men se etter en løsning. Og derfor har vi to spørsmål å stille. For det første håper og tror vi at gravsteinen fortsatt fins, og at noen har tatt vare på den? For det andre: om gravstedet er tatt i bruk på nytt, må det vel være mulig å sette steinen opp igjen like ved der han ble gravlagt? Så vidt vi kunne se, når vi prøvde å lokalisere gravstedet ut fra bildet i Elsruds bok, er det ledig plass til det. Kanskje kan en på den måten få gjenreiset gravsteinen og dermed minnet om denne kosmopolitten som kjente slik en kjærlighet til Hedalen at han slo seg til i skogene der og ble der livet ut.