En hedøling uttafør Hedalen

TORUNN FOSSHOLM
Å være hedøling ute i den store verden er ganske artig. Det nære og kjære hjemme i Hedalen virker plutselig så fjernt, og alt annet er mye større. Å gå på butikken blir absolutt ikke så koselig som hjemme, det er ingen som spør åssen det står til, eller om de ska pakke maten i poser for deg.

Det er også så mange butikker å besøke for å finne det du trenger, i stedet for å stikke innom Martha og få ho til å fikse fram det nødvendige!
Men det som er så artig, er å kunne skryte av hjemstedet sitt, og å kunne fortelle alle åssen det er å bo i ei lita bygd som Hedalen. Det er ikke mange som er vant til like små forhold som vi har, men det er mange som mener at de kommer fra små steder selv. ”Vi er jo bare 4500 i bygda da,” har jeg hørt flere ganger. Ca. 900 innbyggere gjør Hedalen meget unikt. Etter å ha bodd litt over et år i Tønsberg merker jeg at det samholdet vi hedøler har ikke finnes så mange andre steder.

Min erfaring fra hedølers store dugnadsånd sitter godt igjen i kroppen. Det merker jeg fort når det etterlyses frivillige til forskjellige arrangementer, og jobber i forskjellige crews. Siste uken har vært studiestart for de nye studentene ved Høyskolen i Vestfold. Jeg hadde meldt meg på som fadder, som vil si ”å være en velkomstperson for de nye studentene, gjøre de kjent på skolen, gjøre at de føler seg velkomne, og at de får delta på diverse sosiale arrangementer som gir de en inngangs nøkkel til et nytt sosialt nettverk ved skolen.” Jobben som fadder er veldig viktig for de nye studentene, noe jeg husker jeg satte stor pris på da jeg startet her i fjor. Jeg kjente ikke en sjel som skulle starte på HIVE, men etter den første kvelden hadde jeg allerede fått flere bekjentskaper.

At vi i Hedalen også har en dialekt som er litt ukjent for mange, gjør at det er ennå morsommere å komme fra Hedalen. Det er mange ord jeg blir kommentert for, samtidig som det er utrolig artig å prøve lære en gutt fra Oslo å uttale ”Sjølvsvølug” riktig. Det har slått meg hvor viktig det er å fokusere på å beholde dialekta når vi forlater Hedalen, for dessverre har jeg har merka at det er fort gjort å la den skli ut.

”Bronost”, ”Fekk du hjørt’n?” og ”Hår eineste gong” har fått i gang lattermusklene til mange av mine venner her nede. Men likevel blir det varemerket mitt, og det syns jeg er fantastisk. Det er ingen tvil om at jeg er en Hedalspatriot, og skryter gjerne av både bygda, naturen og resten av Valdres.

Med dette sagt så føler jeg å slenge inn en drøm; en drøm om at alle barna i Hedalen som er kommet til verden de siste årene, får oppleve den samme flotte skolegangen, den samme flotte dugnadsånden og det gode samholdet i Hedalen. Det er en god erfaring å ha med seg ut i den store verden. Avslutningsvis må jeg nesten sitere Edvard Elsrud, og si som de fleste: ”Det fins så mange steller, men Hedalen e nå best!”