 |
Krise
– fare eller mulighet?
HARALD LIODDEN
Vi opplever krisetider. Vi har økonomisk krise, klimakrise, krise innen
psykiatrien, krise i eldreomsorgen, mange opplever samlivskriser osv.
Man kan ikke åpne en avis uten å støte på én eller flere kriser.
Kriseplaner og krisepakker dukker opp nesten daglig. Da er det vel all
grunn til å komme i krisestemning?
Det er blitt meg fortalt at det kinesiske tegnet for krise har en
dobbelt betydning, nemlig fare og mulighet. Her tror jeg kanskje
nøkkelen ligger til en fornuftig krisehåndtering. En krise må tas på
alvor, og det må settes i verk tiltak for å dempe skadevirkningene. På
den andre siden gir en krise muligheten til å tenke nytt. Det er gjennom
kriser man vokser og styrkes – både som samfunn og som enkeltmennesker.
Vi har bak oss en periode med en eventyrlig økonomisk vekst i den
vestlige verden. Vi har blitt rikere både sosialøkonomisk og
privatøkonomisk – på bekostning av u-landene. Vårt økonomiske system er
basert på vekst. Kjøper du aksjer i dag, forventes det at du får mer
igjen den dagen du selger fordi selskapet har hatt en verdiøkning.
Kjøper du en bolig, har du forventinger om at dens verdi stiger mot et
salgstidspunkt. Dette er et viktig element i den markedsliberalistiske
ideologien: La markedskreftene råde uten statlig innblanding, så vil
tilbud og etterspørsel finne et balansepunkt som gir vekst. Problemet
med en slik tanke er at det fort utvikler seg en grådighetskultur hvor
de resurssterke skor seg på bekostning av de resurssvake.
Norge og vi som er så heldige å bo her, har blitt rikere og rikere: Vi
har fått mer penger å rutte med, vi har fått mer fritid, vi har gode
sosiale ordninger osv. FN har flere år på rad kåret Norge som det beste
land å bo i. Da skulle man forvente at vi nordmenn også var verdens mest
takknemlig og fornøyde folk. Undersøkelser viser imidlertid at vi er
blitt et ”sutrende” folk. Vi klager på alt og alle, og da er jeg ved
poenget: Levestandard og rikdom er ikke ensbetydende med livskvalitet.
Det paradoksale er at det ofte er hos fattige folk i u-land man finner
ekte glede og takknemlighet.
Presten og forfatteren Per Arne Dahl stiller spørsmålet: ”Hvorfor har vi
det ikke bedre, når vi har det så godt?” Ole Paus konkluderer på denne
måten: ”Vi har alt – men det er også alt vi har!”. Jeg tror at vi i
streben etter materiell velstand har mistet noe vesentlig og
fundamentalt på veien: Rikdom har blitt et mål, og ikke et middel.
Velstanden har skapt et kaldere samfunn der verdier som kjærlighet er
erstattet med erotikk, vennskap erstattet med bekjentskap, glede er
ensbetydende med nytelse, lykke erstattes med lykkepiller.
Egentlig er jeg
overbevist om at dette er surrogater for et dypere behov som bunner i en
lengsel som ikke alle erkjenner. Vi er nemlig alle skapt med et
religiøst behov, eller for å sitere Augustin: ”Mitt hjerte er urolig
inntil det finner hvile hos deg Gud”.
Vi har en 1000-årig historie med et samfunn tuftet på kristendommens
grunnprinsipper om nestekjærlighet og forvalteransvar. Disse verdiene
har trange kår i vårt samfunn etter hvert som sekulariseringen griper om
seg. Jeg tror derfor at disse krisetider gir oss en unik mulighet til å
dreie fokus fra levestandard over på livskvalitet, nemlig den som
springer ut av det dobbelte kjærlighetsbud om å ”elske Gud over alle
ting og sin neste som seg selv”.
Hvis dette kunne
prege oss som enkeltindivider og som samfunn ville alle kriser oppleves
mindre krisepreget fordi vi har en trygghet og en forankring utenom oss
selv og som er uavhengig av vår materielle velstand. Derfor er min
anbefaling: Overfor valget mellom pengene eller livet, velg LIVET!