I disse finanskrisetider

VEGARD RUUD

Ordene finanskrise og kredittkrise har vært hyppig brukt det siste halvåret. Ordene var nærmest ukjente i vårt vokabular, men de har på kort tid toget inn i vårt hverdagsspråk. Hvem visste egentlig hva «sub-prime» -lån var, før finanskrisen var et faktum i det forgjette landet på andre siden av Atlanteren? ”Terraskandalen” var innledningen til dramaet i vår lille andedam. Resultatet av den er at kommunene nekter å betale sin gjeld fordi de egentlig ikke visste til hvilket formål de hadde lånt.

En annen versjon er at kommunene egentlig ikke hadde lov til å spekulere, så derfor må banken ta tapet, og ikke spekulantene. Forstå det den som kan. 

Medieoppmerksomheten rundt finanskrisen har vært overveldende. Avisene har vært preget av fete typer de siste månedene, og debattprogrammene på tv har stort sett dreid seg om nevnte temaer. Spørsmålet som jeg har stilt meg selv, er om oppmerksomheten finanskrisen er blitt gitt, har fått preg av selvoppfyllende profeti. Når den vanlige mannen i gata til stadighet blir påminnet om at finanskrisen er eskalerende, og bankene stopper sine utlån, vil han naturlig nok stramme inn sitt eget forbruk, og «snøballen» ruller fortere enn hva den ellers ville gjort.  

Økonomisk teori tilsier at mennesker handler rasjonelt ut fra de opplysninger som man måtte ha. Når informasjonsflyten har vært så stor, har de fleste hatt mer enn nok grunnlag for å handle rasjonelt.  

Mangel på likvider i markedet, og bankenes forsiktighet i kredittvurderingene, har fått betydelige følger. Dette har ført til lavere omløpshastighet på eiendommer, mindre personlig forbruk, og bedrifter som ikke foretar de investeringer som de hadde planlagt. Dette har igjen ført med seg lavere oljepris, som igjen har medført en svak krone, en rekke konkurser, som igjen har resultert i høyere arbeidsledighet.  

Nå skal det sies at arbeidsledigheten i Norge fortsatt er lav. Alt for lav i følge økonomisk teori. For at markedet skal fungere effektivt, er den ”gunstigste” arbeidsledigheten rundt 4 %. For de som er rammet av arbeidsledighet, er det nok en mager trøst å bidra til at markedet fungerer effektivt. 

I etterpåklokskapens lys, er det enkelt å konstatere at både verdens børser og eiendomsprisene har vært betydelig overvurdert. Varsellampene har imidlertid blinket over en lang periode, og flere anerkjente professorer og enkelte analytikere har advart mot dette lenge.  

Når Oslo børs har gått ned med 43,5 % på det meste, er det klart at det er en rekke bedrifter og privatpersoner har tapt uendelig mye penger. Investorer som har likviditet, har riktignok bare hatt et papirtap, men for mange er nok tapet realisert.

Spørsmålet er likevel om dette har vært uforutsigbart? I moderne tid har det vært turbulente tider en rekke ganger. Felles for dem alle er at vi mennesker aldri lærer. Resesjonen på 30-tallet er kanskje den mest kjente, sammen med jappetiden på slutten av 80-tallet. Mellom disse spesielle krisene har det også vært mange mindre opp- og nedturer. Den siste var i 2002, så i 1996, så i 1988. Spørsmålet er da om man kan se et mønster. For meg ser det ut som det er en gjentagelse hvert 6.-8. år.  

Da er det vel bare å gjøre seg klar for en opptur de kommende år, for så å få seg en lærepenge i 2014/2016. Problemet er at da er det en ny generasjon som har entret markedet.   

De foregående rentenedsettelsene har vært helt nødvendige for bedriftene i Norge.  Personlig klager jeg heller ikke over disse rentenedsettelsene. Styringsrenten i Norges Bank har gått ned fra 5,75 til 2,5%. I virkeligheten betyr dette et prisfall på kapital på hele 56%. Dette for å stimulere bedrifters investeringsevne og vilje, samt stimulans av privates personlige forbruk.  

Da Norges Bank satte ned renten sist gang, var avisene preget av overskrifter om at nå er det på tide å spare penger.  Dette ble også støttet opp fra politisk hold. Det er mulig at jeg har sovet i finans- og samfunnsøkonomitimene, men etter min vurdering er sentralbanksjefens mål, som antakeligvis riktig er, det stikk motsatte. Poenget må være å stimulere forbruket, slik at det igjen blir fart i produksjonen, og at arbeidsledigheten på sikt igjen kan avta. Vekst er kapitalismens fundament. 

Taperne er de som har netto innskudd i bankene. Samtidig må man hensynta en relativt lav inflasjon, slik at realrenta kanskje ikke er så verst. Dessuten har de formuende i dette landet aldri bekymret de styrende myndigheter i særlig grad. Det er ikke hos disse man finner den store velgermassen. 

Man skal være forsiktig med å juble for mye over en rente som til stadighet blir satt ned. Som en professor på Norges Handelshøyskole sa: «Jo hyppigere rentenedsettelser vi får, jo større er bekreftelsen på at norsk økonomi går til Blokksberg, og det raskt».  

Et av de mest positive trekk ved menneskeheten er at vi glemmer fort, hvilket kan omformes til- at vi aldri lærer. Kriser vil komme og gå, men vi mennesker har den egenskap at vi kommer oss igjennom de fleste på en god måte, og med nye erfaringer.

Dessuten vil ikke krisen ha noen virkning hos en rekke mennesker i dette landet, særlig ansatte i stat og kommune.  Selv om kommuneregnskapene tilsier at ting burde skje mer rasjonelt og rimeligere, så er offentlig ansatte i en særstilling som ikke undergis samfunnets øvrige tilpassningskrav. 

Uansett, det ligger en rekke muligheter og venter på oss andre bak neste sving. Det gjelder bare å gripe dem. Personlig er nok jeg for lite risikovillig, og flyter med mengden, men særlig da er det godt å ha noen som tør å stå frem, ta mulighetene når de kommer, og dessuten kunne mestre risiko.  

Et grunnleggende spørsmål er hvorfor krisene kommer? Det er mange teorier og mange grunnlag, men den någjeldende krisen er i stor grad et resultat av «mye vil ha mer mentaliteten». Da er vi tilbake til innledningen, nemlig grunnlaget for Terraskandalen. Slik jeg vurderer dette, også med støtte fra andre økonomer, så er mye av årsaken knyttet til grådighet, råkapitalisme om man vil – et begrep som sosialøkonomen og høyremannen Kåre Willoch var fadder til. Vi har imidlertid et folkelig begrep som for en stor del er like dekkende: ”For mye og for lite skjemmer bort alt!”