Rettskriving i grunnskolen

Det hendte at jeg mislyktes i forsøkene på å rette opp tidligere tekster, og da svarte læreren med å kreve retting av retting, eller retting av rettings retting. Virkningen var god: Jeg lærte at her var det ingen som slapp unna, slurv straffet seg, og pugging var slett ikke dumt. Mitt mentale tyskbibliotek ble etter litt strev innholdsrikt. Motivasjonen vokste parallelt med økende mestring.

Nå tror jeg ikke at alt var så mye bedre før. Men det fantes velbegrunnede metoder for å lære rettskriving og grammatikk på 60- og 70-tallet også. I dag har vi mer kunnskap enn tidligere om de utfordringer elevene våre står overfor når de skal lære seg rettskriving. Jeg tror det er nyttig å reflektere over egen pedagogisk praksis i lys av denne nye fagkunnskapen.

Rettskriving må læres. Noen strever mer enn andre med dette. Det kan skyldes ulike kognitive ressurser, men kan også ha bakgrunn i blant annet dysleksi. I boka Dysleksi – Fra teori til praksis er det et eget kapittel om rettskrivingsvansker (Høien og Lundberg 2000). Forfatterne presiserer at skriveprosesser er noe langt mer enn å kunne skrive enkeltord riktig. Kunnskap om rettskriving er imidlertid en del av den viten lærere bør ha om skriveprosesser.

Når en skriver for andre og for ulike mottakere, vil nok de fleste være opptatt av å unngå stavefeil. Unntak finner vi i for eksempel sms-språk, og dette kan forplante seg inn i mer formelle skrivesituasjoner i skolen. Professor Finn Erik Vinje er ikke begeistret. ”Dette er tegn på resignasjon. Lærerne er ikke vant til å kreve mye av elevene, og de blir derfor fra seg av begeistring for den minste åndelige aktivitet.” (Dagbladet.no, 2001)

Noen barn har erfaringer med både lesing og skriving når de kommer på skolen. I 1. trinn starter den grunnleggende lese- og skriveopplæringen, og barna lærer alfabetet. Hvis de ikke allerede kan det, lærer de å dele opp ord i språklyder. Det er svært vanlig at de da skriver ordene slik de tales, og talen kan være påvirket av dialekter. På det alfabetiske stadiet skriver barna ofte bare en del av ordet, og de får lettere med konsonanter enn vokaler. Barna benytter en fonologisk strategi. (Høien og Lundberg 2000:80).

Etter hvert blir elevene introdusert for skriftspråkets regler og får øvinger knyttet til disse. Øving gir i varierende grad resultater. Målet er at riktig skrivemåte skal læres, og at disse automatisk skal kunne hentes fram igjen fra det mentale biblioteket. ”Morfemiske hensyn kommer også inn og styrer ordets stavemåte. (Morfem refererer til språkets minste betydningsbærende enhet.)” (Høien og Lundberg 2000:81).

Det finnes ulike typer rettskrivingsfeil. Rene utføringsfeil kan ha ulike årsaker. De skyldes ikke manglende kunnskap. Selv kan jeg berette om sviktende knotteferdigheter når trøttheten siger på. Søvn, fysisk aktivitet og riktig mat kan bøte på slikt, og ofte finner jeg skrivefeil etter at en tekst har hvilt seg noen timer. For høyt tempo, stress og manglende kvalitetskontroll kan være andre årsaker til denne feiltypen. Kanskje trenger både elever og lærere å få høre at ”slikt kan ein ikkje levere frå seg”. Prosessorientert skriving og teamsamarbeid kan være til god hjelp både for elever og voksne. Det er i alle fall større sjanse for at sluttproduktene da vil framstå som noe mer enn påbegynte utkast.

Rene systemfeil kan ha sin årsak i manglende kunnskap. Et eksempel på dette finner vi når bokmålseleven skriver mei i stedet for meg. Som lydskrift blir det riktig, men ortografisk er det feil. Feil knyttet til enkel og dobbelt konsonant er velkjente utfordringer. Videre kan reglene for når en skal bruke stor og liten bokstav, være vanskelige å lære, og i mange tilfeller forutsettes det at eleven har innsikt i grammatikk. Reversalfeil kan vi finne eksempler på hos elever som ikke klarer å skrive bokstavene i riktig rekkefølge. I Globalskolen er feil knyttet til særskriving og sammenskriving svært vanlige. Én årsak til dette kan være at elevene blander norsk og engelsk skrivemåte. Det samme fenomenet har jeg observert i norsk skole.

Wiggen har undersøkt fordelingen av stavefeil med hensyn til korrekt bruk av konsonanter og vokaler. ”De fleste stavefeil var forbundet med konsonantbruken. Dette ga seg utslag i utelatelser av bokstaver, mens vokalfeilene oftest bestod i forveksling av lydene.” Bråten konkluderer med at gode staveferdigheter er avhengig av kunnskap om skriftspråkets morfologiske regler. ”En må ha kunnskap om hvordan ordene er oppbygd.” (Høyem og Lundberg 2000:84). Dette forutsetter at elevene har et språk om språket, og kunnskap om grammatikk hører følgelig med.

Det finnes imidlertid ord der en må pugge rettskrivingen fordi skrivemåten verken kan utledes av uttale eller morfologisk kunnskap. Dette er særlig aktuelt ved enkelte lånord og fremmedord som ikke har vært utsatt for norvagisering. At dette kan være en utfordring, understrekes av at sirka (merk skrivemåten!) 30 % av ordene i Bokmålsordboka og Nynorskordboka er importord.
Det vakte oppsikt da Språkrådet i 1996 vedtok skrivemåter som gaid (guide), polisj (polish) og sørvis (service). Morsomt er det når elever tar i bruk nye skrivemåter og på den måten utfordrer både lærere og andre voksne. Det norske språket har utviklet seg mye de siste hundre årene, og med den økende internasjonaliseringen vi nå opplever, er det grunn til å tro at denne utviklingen vil fortsette.

”Rent generelt kan vi si at de lesevansker som vi finner ved dysleksi, alltid ledsages av rettskrivingsvansker.” (Bruck 1990 i Høyem og Lundberg 2000:85) Litt deprimerende er det å lese at rettskrivingsvansker dyslektikere har, dessverre ofte vedvarer. Dysleksi kjennetegnes nemlig ved svake prestasjoner på oppgaver som stiller krav til fonologiske ferdigheter. Dessuten hindrer dårlig fonologiske ferdigheter opparbeiding av ortografisk minne (Høyem og Lundberg 2000:88). Mange gode lesere kan være dårlige stavere (Høyem og Lundberg 2000:85). – Det sier seg selv at det er lettere å lese et ord som man kjenner igjen enn å skrive det riktig.

Arbeid med rettskriving er en viktig del av norskfaget. Etter 7. trinn skal elevene eksempelvis kunne mestre ortografi, tegnsetting, variert ordforråd og bruk av ulike setningskonstruksjoner. Spørsmålet er hvordan en best kan nå dette målet.

For det første tror jeg en tidlig bør ta i bruk IKT. Noen elever sliter med å forme bokstaver, andre har generelt sett dårlig håndskrift. De fleste vil tjene på å bruke datamaskin med blant annet tekstbehandlingsprogram, og dette understøttes av at det å kunne bruke digitale verktøy er en grunnleggende ferdighet i alle fag i hele det 13-årige skoleløpet (Kunnskapsløftet 06). IKT vil utvilsomt kunne ha en positiv innvirkning på motivasjonen. Å kun satse på håndskrift når en skal jobbe med skriveprosesser, er etter min vurdering meningsløst fordi dette ikke inviterer til omskriving. Dette utelukker selvsagt ikke arbeidet med å utvikle en sammenhengende og funksjonell håndskrift. Det er også et mål i Kunnskapsløftet etter 4. trinn.

Stavekontrollen i tekstbehandlingsprogrammer kan være nyttige hjelpere. En blir gjort oppmerksom på ord som ikke finnes i oppslagslista. Hvis dette skyldes en mindre skrivefeil, kan programmet foreslå ord som ligner på det en har prøvd å skrive. Dersom ordlista ikke er komplett, kan en få melding om feil selv om et ord er skrevet riktig. Stavekontrollen kan også komme med endringsforslag som kan være gale – og i noen tilfeller komiske. Selv med de mangler flere stavekontroller har, vil de fleste oppleve dem som nyttige hjelpemidler.

For dyslektikere trengs det imidlertid bedre verktøy. Mange av dem sliter med minneproblemer. Å skape en meningsfull ytring kan koste mye, og da kan umiddelbare inngrep fra intelligente programassistenter virke forstyrrende.

Mange dyslektikere kan dessuten ha dårligere håndskrift enn andre elever. Dette kan til dels skyldes forsinket finmotorisk utvikling. En kollega, som er spesialpedagog, forteller om elever som synes å kamuflere sine skrivevansker. Usikkerhet knyttet til hvilken bokstav som skal skrives, kan føre til utydelig skrift. Datamaskin og tekstbehandling vil selvsagt kunne bøte på dette.

Textpilot er et verktøy utviklet av firmaet Include i Bergen. Windowsprogrammet er en intelligent støttespiller som hjelper til med rettskriving, ordvalg og opplesing i alle programmer hvor en arbeider med tekst.

TextPilots intelligente stavekontroll retter ord med grove skrivefeil og bruker kunstig intelligens for å gi forslag med høy relevans. Stavekontrollen er aktiv mens du skriver, og markerer automatisk feilskrevne ord, slik at du kan gå gjennom skrivefeil i ettertid. (Textpilot.no)

– Vi lærer å lese gjennom å lese og skrive gjennom å skrive, sier prosjektleder Tomas Finnøy. Han rapporterer om gode tilbakemeldinger fra blant annet Haukås skole, og nå brukes programmet av samtlige elever på denne skolen.

Jeg er redaktør på norsksidene til Norsk Nettskole. Her har vi lagt ut mange sider om blant annet rettskriving. Disse kan brukes til å lære rettskrivingsregler, men også i individuelle tilbakemeldinger i skriveprosesser. Når en oppdager systemfeil i tekster, kan en for eksempel rette én av dem underveis i en skriveprosess og gi lenke til læringsressursen. Da kan eleven sette seg inn i fagstoffet og øve ved hjelp av de interaktive testene som finnes på disse sidene. Deretter kan eleven rette feil i egen tekst. Jeg tror elevene er mer motivert for å gjøre dette før sisteutkastet skal leveres, for da kan økt innsats bidra til bedre vurdering.

Fra høsten 2009 vil jeg arbeide med oppgradering av disse sidene. Nye teknologiske muligheter gjør at ressursene bør bli mer multimediale, og det vil være en styrke spesielt for elever som ikke har så gode leseferdigheter.

De siste årene har det vært tillatt å bruke regelbok ved eksamener i grunnskolen, og dette videreføres ved eksamen i 2009. Elevens individuelle regelbok kan selvsagt også lages på datamaskin og lagres i skolens læringsverktøy. Dermed vil den være tilgjengelig for oppslag og revisjon der eleven har nettilgang. I regelboken bør eleven skrive ned regler, gjerne med relevante lenker, knyttet til systemfeil i tidligere arbeider. Dette kan være å skrive seg til kunnskap, og når reglene er notert ned, er det lettere å hente dem fram igjen slik at de ikke blir glemt.

Slik jeg ser det, må det være en fordel å ha størst mulig leksikal kunnskap om rettskriving. Da vet man nemlig hvordan både regulære og irregulære ord skal skrives. Kommer en i tvil, vil for eksempel Bokmålsordboka, Nynorskordboka og Lexin være nyttige hjelpemidler, for her kan en skrive begynnelsen av et ord og legge til jokertegn. På den måten finner en svært raskt fram til både riktig skrivemåte og meningsinnhold.

Når en skal skrive ukjente ord, kan en ta i bruk den fonologiske stavestrategien. Her blir ordene analysert i fonemer, som deretter omkodes til grafemer (Høyem og Lundberg:97). Det er imidlertid ikke alltid sammenheng mellom fonologi og ortografi.

Høyem og Lundberg peker også på andre støttestrategier i rettskrivingen. En kan for eksempel gjenkjenne stavemåte fra beslektede ord. Man kan skrive ordet for å se om skrivemåten virker kjent. En kan sammenligne ordet med andre kjente ord, eller en kan ta utgangspunkt i kjente regler.

Rettskrivingen utvikles gjennom å skrive – og målrettet arbeid der den enkelte elevs forutsetninger og behov blir vektlagt. Dessuten må vi ikke glemme at de fleste kan lære mye rettskriving gjennom å lese mye. I alle tilfeller kan både medelever, lærere, ordbøker, stavekontroller, regelbøker og ulike programassistenter være med på å kvalitetssikre rettskrivingen.

Kilder

1.      Bokmålsordboka/Nynorskordboka
http://www.dokpro.uio.no/ordboksoek.html

2.      Bruk av datamaskin til eksamen i Kunnskapsløftet
http://udir.no/templates/udir/TM_Artikkel.aspx?id=4321

3.      Dagbladet.no: SMS-språk i skolestiler (Dabladet.no 2001). http://www.dagbladet.no/dinside/2001/06/18/264373.html

4.      Korrekturavdelingen.no
http://www.korrekturavdelingen.no/K4RettskrivningIntro.htm

5.      Kunnskapsløftet
http://www.utdanningsdirektoratet.no/templates/udir/TM_UtdProgrFag.aspx?id=2103

6.      Lexin
http://www.lexin.no/

7.      Norsksidene
http://norsksidene.no

8.      Språkrådet (2004): Norsk skrivemåte av importord – norvagisering
http://www.sprakrad.no/upload/norvag04.pdf

9.      Textpilot.no
http://www.textpilot.no/