Ledestjernen

Kjære godt folk, kjære bydefolk, godt nytt år!

Det fortelles om to menn som på 1200-tallet sto foran tårnet i Piza. Den ene var byggherren, den andre en venn. De betraktet det nylig oppsatte tårnet og var stolte av det. Da hvisker den ene til den andre, han som var byggherren, og sier: ”Jeg har jukset litt med grunnmuren, men der det ingen som merker”.

Vi som lever flere år etter, har sett en annen virkelighet. I 2008 var det mange som erfarte at de hadde jukset med grunnmuren.

Etter at 2008 ristet oss i grunnvollene, er nå 2009 vår virkelighet.
Vi har tatt året i bruk, og stopper nå opp noen timer på terskelen til det nye året, ved å sette hverandre stevne her på ”trettendedagsbasaren”. Den er en mangeårig tradisjon her i bygda.

De tre vise menn som ga navn til trettendedagen, hører historien til. De har tross alt, fortsatt appell til oss. Hvorfor det? Er det ”grunnmuren” i overført betydning eller ledestjernen?

Deres historie avrunder juleberetningen. Julen er en eneste stor fortelling om reiser i mange dimensjoner. Mennesker er på vandring over store områder. Selv Gud er i bevegelse ved at han kommer til jord, vismenn kommer langveisfra, kanskje var det fra Iran? (De kom for å hylle et kongsemne, og gi deres drøm en oppfyllelse), for ikke å glemme småbarnsfamilien på flukt. Drømmen og virkeligheten møtes på mange måter i julens reiseskildringer. Og der tennes håp.

Hva var så spesielt med de tre vismennene? Hver gang jeg hører om disse tre undrer jeg meg over at de så styrte etter en stjerne. Det var deres kompass. De bar i seg drømmer om noe stort, en overbevisning. De bar på et håp de ville se, og handlet ut fra det.

Kan de inspirere oss? Ja, bare denne basaren viser at vi allerede er inspirert. Vi oppsøker hverandre og setter hverandre stevne. Vi tar sammen fatt på reisen inn i 2009. Men etter hvilken ledestjerne, hvilke verdier og hvilket håp?

Julen er fellesskapets tid. Ensomheten er tung å bære for den som kjenner mest på det. Fellesskap er likevel noe hver og en kan skape. Det koster ikke noe å treffe naboen, slå av en prat med den du treffer, sende et smil til dine nærmeste, tenne et lite lys i mørke. Julen er tiden som minner oss på at vi er satt inn i de store sammenhenger. Vi lever ikke for oss selv.

Vismennene som dro så langt må ha tenkt og undret seg over hvor reisen deres bar hen. De brakte med seg symbolgaver. Gull som symboliserer kongemakt, røkelse som hørte presteskapet til og henspeiler på Jesus som yppersteprest. Myrra er salve eller olje til å balsamerer folk med. De tre gavene symboliserte hele Jesusbarnets virkelighet. Det er ikke sikkert at de forsto konsekvensene av det de bar frem, eller symbolverdien. Men de fulgte en stjerne, så sier beretningen, helt frem til målet. Deres kompass var det så visst ikke noe gale med. De satset alt på at stjernen ledet dem trygt til målet.
Vi som sitter igjen med fasiten, vet at de handlet klokt.

Det er underlig å tenke på at de vise menn beveget seg i datidens verdenssentrum. Budskapet var også den gang fred på jord.
I dag fanger det samme området hele verdens oppmerksomhet. Mer enn noen gang er det behov for fred i det samme område. Fredsprisvinner Matti Ahtisaari sa det slik under sitt besøk her i Norge: ”Fred er et spørsmål om vilje” . Han var tydelig om Midtøsten: ”Nå må vi oppnå resultater i Midtøsten. Det må bli slutt på at vi år etter år later som om vi gjør noe”. Sa han. Vi håper at hans ord kan bli sanne dette året.

Jeg antar at alle vi som er her i kveld har gjort mange ulike reiser den siste tiden. Alle har vi fått føle og lære gjennom de siste ukene og månedene, at skjer det noe på den andre siden av jorda, så vedkommer det oss kort tid etter. Bare det lille ordet ”krise” får oss til å flytte utenlands i tankene, før vi får sukk for oss. De mange kriser som males for øynene våre gir grunn til å trekke seg litt tilbake og spørre , hva styrer vi vårt eget liv etter, når utfordringene er så mange?

Hadde finanskrisen bare vært et utenlands fenomen, kunne vi avgrenset den ved landegrensen. Men den er ikke det. Når endringer i økonomien slår inn i norske kommune som fra før sliter med sine budsjetter, da kan det fort få konsekvenser for deg og meg. Her i bygda diskuteres det endring av skolestruktur. Det er ikke et isolert fenomen. Det argumenteres med økonomi. Men hva styres det etter når folk skal ta sin beslutning? Hvilke verdier ligger til grunn for valgene?

De siste ukers krise i Midtøsten engasjerer også. Tusenvis av mennesker vil ha fred og viser det ved fakkeltog her hjemme, eller politisk arbeid andre steder. Vi husker Matti Ahrtisaaris ord: ”Nå må vi oppnå resultater.”

Foran et nytt år planlegger alle mer eller mindre sine egne byggverk det kommende året. 13 dags feiring er like mye en feiring av vår orienteringsevne, våre drømmer, vårt håp som av de tre kongene. På den måten kan vi si at vi tar julen med oss inn i det nye året.

Til jul fikk jeg en liten bok som heter ”Brev til en mor”, av Ingrid Betancourt. Dere kjenner denne vevre lille kvinnen som i fjor ble frigjort fra geriljasoldater i Colombia. Hun satt i fangenskap fra februar 2002 fremtil 2008. I en lang periode fra sommeren 2003 til desember 2007 hadde ingen hørt fra henne. Så får hun ut brevet til sin mor. Det som er betagende i dette brevet, er den kjærlighet hun viser overfor henne, sine barn og flere navngitte personer i det politiske Colombia. Hun er i realiteten ribbet for alt, men tanken på og kjærligheten til de nærmeste holder henne oppe. Hun fører en frihetskamp som er fundamentert på felleskap og kjærlighet.

Hør hva hun sier:
”Jeg for min del higer etter at vi en dag skal føle den tørsten etter storheten som får folkene til å springe frem fra intetheten, og driver dem mot solen. Den dagen skal vi forsvare våre egne liv og frihet uten noen innrømmelser, det vil si når vi blir mindre individualistiske og mer solidariske, mindre likegyldige og mer engasjerte, mindre intolerante og mer medfølende – da , den dagen , kommer vi til å være den store nasjonen vi ønsker så inderlig.”

Hennes ledestjerne synes å være kjærligheten til folk og sine nære, solidaritet, engasjement, toleranse og medfølelse. Alt er tuftet på verdier vi kjenner godt igjen i ordene nestekjærlighet og barmhjertighet, eller at vi bryr oss om hverandre, ganske enkelt.

Hun hadde ingen verdens ting der hun var fanget. Bortsett fra tankene hvor hun holdt fast på sin ledestjerne. Den holdt henne i live. Og den ga liv til de som kjempet for hennes frihet. – Alle seiret til sist.
Det vil ikke undre meg om vi kommer til å høre mer fra Ingrid Betancourt i tiden som kommer.

I mitt arbeid, som er ved kreftavdelingen på Ullevål sykehus, er medisinsk etikk en ledestjerne i det daglige arbeid.
Det å Gjøre vel mot pasient og pårørende, yte rettferdighet i behandlingen, respektere pasientens selvråderett, og å yte god medisinsk hjelp. ( ved ikke å skade pasienten,) er mål for et slikt arbeid.

Det kan lyde som en selvfølge at det skal være slik. Det er imidlertid svært nyttig å ha reflektert over nettopp retning og mål for behandlingen. Det medisinske arbeidet er fullt av etiske utfordringer, spesielt der du har

1. Sammensatte situasjoner som krever ulike typer kunnskap – for eksempel i møte med det flerkulturelle Norge
2. der det råder ulike interesser - pasient og pårørende har ikke alltid sammenfallende interesser.
3. og der avgjørelsene er viktige – har stor betydning for begge parter eller
4. der du er ved kjernen av medisinsk og helsefaglig praksis. – sagt med andre ord: Hva er godt arbeid.

Hvordan finner jeg veien videre i slike utfordringer?

Vi har heldigvis utarbeidet en felles erkjennelse av at klinisk etikk skal bygge på de grunnprinsippene som jeg har nevnt, og vi har laget oss en verktøypakke så vi kan løse svært vanskelige saker. Her nytter det ikke bare med medisin, men også andre fagfelt må konsulteres.

I min arbeidsdag er jeg helt avhengig av ledestjerner for å kunne møte mennesker der de er, lytte meg inn til deres livshistorie, og respektere deres selvstendighet for å treffe faglig forsvarlige valg. Og jeg er ikke alene om en slik orientering. Vi er mange som jobber på den måten. Klinisk etikk kommer inn over alt både på sykehus, og i kommunehelsetjenestens mange fasetter. Klinisk etikk er bare uttrykk for at vi tar mennesker på alvor.

For livet er skjørt. Hvis vi bare vil måle livskvalitet i kroner og øre, kan det virke truende. Særlig hvis lommeboken blir slankere. Hva demmer opp mot dette: Håp, fred, felleskap, solidaritet, kreativitet og noen kaller det kjærlighet.

Disse verdiene er velkjente for de fleste av oss og båret oppe av mange mennesker her i dalen. Hedalen har hatt sin styrke i solidaritet og fellesskap. Det er det som gjør folk i denne dalen så unike.

Det er spennende å følge med på Hedalen .no. Her er engasjement. Mange løfter frem fellesskapet som argument for å bevare skole, treffpunkt og helsetjenester.

Guro Skinnes ga sine kommentarer på Hedalen.no i begynnelsen av desember. Jeg oppfattet henne som samfunnsgeograf.
Hun er opptatt av forholdet mellom mennesker og rom. Og de mentale kart som blir til langs stier, veier, møteplasser og knutepunkter, sier hun. Det var interessant å lese hvordan hun beskriver sin reise gjennom skolegangen som en god reise, med mange gode møteplasser og stier som er trukket opp i Hedalen og også ut av dalen. Hun beskriver steder som er preget av verdidebatt og interessekonflikt. Og hun tar standpunkt i skoledebatten. Hun er tydelig å på at reisen i og over sitt mentale kart har vært godt for henne, her ved skolen og i Hedalen. Hun gir ord til konkret distriktspolitikk, ved å la barn få bruke tiden på å utforske nærmiljøet og ikke bruke tid på å utforske bussen.

Jeg leser hennes engasjement som uttrykk for at vi forvalter verdier som ikke kan gjøres opp i et økonomisk regnestykke. Hun representerer en ung stemme inn i en tøff tid. Kanskje nettopp de unge kan vise vei, ved at vi gamle må høre på deres erfaringer?
Jeg blir spørrende til hva som er ledestjernen for beslutningene om endringer av skolestrukturen her i kommunen?

Ikke alt skal eller kan telles i kroner og øre. Hvis så, blir vi mennesker lett gjort til gjenstander i et stort spill. Der kan prislappen ta mer oppmerksomhet enn verdien av hva mennesket kan bidra med.
Ved å bidra til fellesskapet gir vi oss selv og hverandre en verdi. Det er bruk for oss og vi kan være til glede for andre.

Vi har nettopp avsluttet mangfoldets år i 2008, og beveger oss inn i kulturminnenes år 2009. Et kulturminne er definert som de spor menneskene setter etter seg. Fysisk og geografisk er det rikelig av kulturminner her i dalen med tilgrensende områder. Stavkirken er det ypperste klenodiet, skulle jeg tro. Alle er stolte av den. Stavkirken står som et monument over menneskers tilbedelse, håp og tro. De som bygget den har hatt en visjon og de jukset ikke med grunnmuren. Kirken har stått lengre enn det skjeve tårn i Piza. Og den står rett.

Det er bruk for oss i stort og smått. Slik var det fint å lese på Hedalssiden hva Tone Kjensrud skrev om gleden ved å synge i kor. Prosjektkor, godt hjulpet av Arne Heimestøl og andre entusiaster. Slik jeg leser hennes kommentar, så løfter hun frem et gruppearbeid som fikk frem noe av det beste i henne. Hun har fått troen på at hun kan synge, et talent hun lenge lot ligge brakk. Det koster engasjement og innsats, og deltagelse. Koret har igjen bidratt på fellesarenaen. Det synes som om både hun og koret har vunnet på det!!

Eksemplene er mange, vi kan realisere våre håp og drømmer når vi bærer utfordringer sammen. At vi ikke gjemmer oss bort og sier at : det der, angår ikke meg.

Ledestjernen var meget tydelig for de tre vise menn. Drømmer er til for å la seg realisere. De gjorde det. Vi kan også i vår tid gjøre det. Kriser av ulikt slag slår ikke bena under håp og drømmer. De kan forsterke drømmene og øke kreativiteten.

Du må selv finne din ledestjerne, for 2009.Vi har noe felles og det er solidaritet og å gi hva du evner der du er, i din gruppe. Vi er alle en verdifull skapning for vår neste. Penger avgjør ikke verdien av hvem du og jeg er. De vise menn bar med seg gull, røkelse og myrra, sikkert det flotteste som var å få den gang. Men de la det fra seg, og var like mye vismenn for det.

Jeg synes det hadde vært spennende om historien om de vise menn var utdypet, ut over den knappe beretningen vi sitter med. Hva tenkte de da de fant et lite barn omgitt av så mye aura. Hva gjorde dette møtet med deres nye visjoner? Du kan selv være med å undre deg.

Vi har feiret at lyset kom til jord. I den gudelige dimensjon er dette barnet vårt håp, men også at vi er Guds håp og hverandres lys.

Med det som bakgrunn ønsker jeg hver og en et riktig godt nytt år!