Foreldreengasjement + sport = idrettsglede 

MONICA TVEIT

Da jeg ble spurt om å skrive kommentaren på Hedalen.no, ble jeg litt betenkt. Hva har jeg å skrive om? Men etter å ha tenkt litt fram og tilbake, kom jeg fram til at det er to ting her i livet som har betydd mye for meg, idrettslaget og foreldrene mine.

Da jeg flyttet hit for snart 4 år siden, var Hedalen idrettslag noe av det første jeg stiftet bekjentskap med. Damelaget i fotball var en trivelig gjeng med damer som var imøtekommende og inkluderende. Så inkluderende faktisk at det ikke tok lang tid før jeg fikk en liten rolle i styret i idrettslaget. Ja, i Hedalen idrettslag følte jeg meg hjemme. Nå er ikke jeg blitt så hedalspatriot ennå at jeg påstår at det er kun Hedalen idrettslag som kan gi denne følelsen av hjemmehørighet. Nei, for meg kommer det nok mest av at jeg har hatt en oppvekst preget av et aktivt idrettslag, og føler meg nok hjemme i de omgivelsene et idrettslag gir. 

Som nevnt er jeg jo innflytter. Det er i Froland kommune, like utenfor Arendal at jeg først stiftet bekjentskap med et idrettslag. Denne karrieren har ikke vært fylt med store seiere og prestasjoner, men med masse moro, gode venner og mye slit.

Som tre-fire åring trappet jeg opp i Frolandshallen og ville starte en turnkarriere. Mamma og pappa kjørte meg trofast de 8 km det var til hallen og så på at jeg gjorde tapre forsøk på forover og bakover rulle. Dette gikk for så vidt bra. Men når en skulle avansere videre til araber og flikk-flakk, var det bare å innse at turntalentet i unge frøken Tveit var svært begrenset.

Så turen gikk videre til håndball. Ikke så mye fordi jeg syntes håndball var så artig, men det var jo det alle de andre drev med, og alle jentene skulle være forelsket i Glenn Solberg. Sånn var det bare. Men det er i denne håndballperioden at idrettslagsarbeid og foreldrene mine kommer inn i bildet. For å drive et idrettslag trenger en penger, og i god norsk sportsånd skal en drive dugnad for å få inn penger. Og i håndballgruppa i Froland drev en dugnad på bingoen. Altså måtte foreldrene våre møte opp x antall ganger på bingoen i Arendal og selge bonger for å skaffe penger til idrettslaget. Dette ble pappas jobb. Jeg tror nok pappaen min har fått sin dose av innrøkte bingodamer for resten av livet, men håndballgruppa fikk i hvert fall sine sårt tiltrengte kroner. Takk pappa!

Men etter etter noen år å ha innsett  at det heller ikke innen håndball at talentet mitt lå, gikk turen over til fotball. Og her måtte mamma trø til. Hun ante ikke hva offside eller indirekte frispark var, men oppmann og ivrig tilskuer ble jobben hennes. Hun ordnet det til og med sånn at vi på jentelaget i fotball ble det første laget fra Froland som deltok på Norway Cup. Nå hadde det seg slik at unge frøken Tveit hadde et svært begrenset og stygt ordforråd når hun var yngre (tror det har bedret seg litt). Men mamma visste råd. Hun troppet trofast opp på tribunen, utstyrt med svære kubjeller, som hun ristet febrilsk i hver gang hun så at jeg falt eller ble snakket til av dommeren. Dette reddet meg fra den ydmykelsen det var å la alle høre de stygge glosene mine. Takk mamma! 

Som de fleste vet, så har det jo ikke blitt noen stor idrettstjerne av meg, men alle de årene i Froland idrettslag har gitt meg store gleder og noen skuffelser. Men jeg kunne ikke ha vært med i idrettslaget i alle de årene hvis ikke det var for mine foreldre (og alle de andre sine foreldre) som trådte til med dugnader, kjøring på kamper, byttet på å være trenere, skaffet sponsorer og gav oss masse oppmuntring selv når vi tapte 13-1. Den følelsen av å ha en tilhørighet til noe betyr masse.  

Så det jeg ønsker med denne lille (noen synes kanskje den ble lang) kommentaren er å rose alle de foreldre og frivillige som er med på å holde hjulene i gang i et idrettslag. Alle de som stiller opp for å måke skøytebanen, klippe grassbanen, skrive søknader om tippemidler, kjøre skiløyper, preparere hoppbakken, drive barneidretten, kjøre på fotballkamper, dømme kamper, selge lodd og uendelig mye mer, er en enorm ressurs i et hvert idrettslag. Og i ei bygd som Hedalen er disse ildsjelene av ekstra stor betydning, siden idrettslaget utgjør en så stor rolle i det sosiale livet i bygda.  

I fjor feiret Hedalen idrettslag 100 år, la oss håpe på nye 100 aktive år! 

Sommerhilsen fra Monica Tveit