Holdninger og handlinger

KRISTOFFER LANDSEND 

Jeg vil gjerne ta opp stafettpinnen fra Lars Elsruds kommentar her på Hedalen.no for noen uker siden, hvor han ga til beste noen interessante refleksjoner etter sin midtsommerfeiring på Læsø i Danmark. 

Kommentaren rørte ved holdninger som antakelig er et allment skandinavisk – om ikke felleseuropeisk eller globalt – fenomen: Hvor lang tid tar det for en innflytter å bli regnet som "lokal" og "innfødt"? Hvor mange år, enn si generasjoner, skal gå før "troll" (innfødte) og "hekser" (innflyttere) får tiltro til hverandre, og begynner å omgås på like fot? 

Ikke rent få gode filmkomedier er spunnet på liknende tema. Det er nok å nevne de glimrende og hjertevarme svenske filmene Änglagård og Så som i himmelen, som begge har hentet handlingen fra konflikter mellom lokalbefolkning og innflyttere. Utvider vi tematikken til innvandrere i møte med et lokalsamfunn, øker ofte både konfliktene og temperaturen, men også her finnes mange absurde og gode komedier – noen av dem laget av innvandrere.  

Filmlerretet gir akkurat så stor avstand til tematikken at vi kan se den litt klarere. I kinosalen er det også mørkt og trygt. Vi kan lene oss tilbake og le av hjertens lyst av absurditetene og forviklingene som oppstår når grupper tilsynelatende står steilt mot hverandre.  

I virkeligheten er det nok ofte gjenkjennelse det handler om. Det sies jo at de beste komediene er dem som får oss til å brøle av latter over oss selv. Og kanskje gråte en skvett også. Det skulle ikke forundre meg om det er denne mekanismen som trer i kraft når en ser Så som i himmelen, hvor vi lider med den nyinnflyttede elitemusikeren som har fått den utakknemlige oppgave å dirigere stedets sangkor, og alle de merkelige situasjonene som oppstår omkring ham blant deler av lokalbefolkningen. Desto mektigere er det da å la filmens sterkeste sang, Gabriellas sang – og med den, også en kvinnelig rollefigurs personlige seier i en vanskelig livssituasjon – få synke dypt inn og mykne hjerterøttene. 

(Før jeg forlater denne filmen, Så som i himmelen, vil jeg gjerne benytte anledningen til å anbefale den på det varmeste. Den burde ikke være alt for vanskelig å oppdrive som kjøpe- eller leiefilm på DVD.) 

Kanskje handler ikke fenomenet Lars skrev om, så mye om skepsis overfor fremmede i og for seg, som det handler om skepsis overfor nye tanker og livsanskuelser. Med fremmede og "nye" mennesker følger ofte misforståelser, og et gjensidig forklarings- og forståelsesbehov, fordi bagasjen, uttrykksmåten og tankegodset kan være nytt og annerledes – for begge parter. Ligger bagasjen for fjernt fra ens egen, er det lett å gi opp før en riktig har fått begynt.  

I den termodynamiske vitenskapen finnes begrepet entropi. Kort sagt betyr det at et lukket energisystem som ikke stadig får tilført ny energi utenfra, før eller senere vil forvitre og gå under.  

Entropien som fenomen og negativ kraft finnes imidlertid også langt utenfor de lukkede termodynamiske systemene. Den virker på mange områder. Ikke minst kan begrepet entropi anvendes på mange lukkede lokalsamfunn, og (i kanskje enda sterkere grad) på enhver ensrettende ideologi eller sekt. Jo mer lukket en sosial konstruksjon er, desto større er risikoen for forvitring. Over tid kan antakelig ikke noen sosial sammenslutning overleve i isolert form. Energi, impulser og nye ideer må tilføres utenfra. Nytt tankegods må inn, nytt blod må friske opp det gamle, og nye forklaringsmodeller og innfallsvinkler prøves ut for å løse gamle problem. 

Forutsatt at det tar noe kortere tid enn tre generasjoner å bli forlikt, slik Lars skrev om, er nok dialogen mellom innflytter og ”innfødt” noe av det beste som kan skje, for dem begge. I det hele tatt er kulturutveksling stort sett alltid utviklende og av det gode, enten det skjer mellom ”innfødt” og innflytter, eller mellom innbygger og turist. Respektfull kulturutveksling hindrer entropi. 

I og med at jeg har fått en del å gjøre med Sør-Valdres opplevelser (SVO) etter at det ble startet opp tidligere i år, har jeg kommet i berøring med forskjellige utfordringer som det er behov for nye tilnærmingsmåter til, og nye løsninger på. Det er vanskelig å unngå å skrive litt om dette. 

Noen av rammene er gitt i utgangspunktet. SVO skal samarbeide med andre eksisterende organ og gode krefter – lokalt, regionalt og nasjonalt. Her kan nevnes f.eks. bygdeutvalgene og andre lokale krefter, Valdres Destinasjon, Valdres natur- og kulturpark, Sør-Aurdal og Ringerike kommune, Oppland og Buskerud fylke, og Innovasjon Norge. Gjennom et konstruktivt samarbeid med disse kreftene skal SVO bygge opp ressurser, og arbeide for å styrke reiselivet og det øvrige næringslivet i Sør-Valdres. Styret i SVO er sammensatt av dyktige personer fra alle de tre bygdene, og har allerede kommet godt i gang med arbeidet. 

Utfordringene er ikke få. For å ta et nærliggende eksempel: Reiselivet i Sør-Valdres er lite synlig i forhold til det profesjonelt utbygde reiselivet lenger nord i Valdres. Tiltakene våre er få og spredte, har liten eller ingen samordning, og mangler den tydelige profilen som er nødvendig for å skape gjenkjennelse hos markedet – turister og andre tilreisende som praktisk talt hungrer etter det vi kan gi dem. Hver aktør må imidlertid finne opp "hjulet" på nytt, og markedsføre seg som best han eller hun kan. Ressursene en kan avse til slikt på egen hånd, er ofte begrenset. Dermed er det lett at resultatet blir status quo, og at lite nytt skjer. Dette kan en lett få bekreftet når en blar gjennom de praktfulle brosjyrene og katalogene som Valdres Destinasjon produserer. Dessverre skal en måtte lete med lys og lykte for å finne stoff om Sør-Valdres i dette i og for seg glimrende materiellet. (Det nyeste sykkelkartet, hvor SVO har bidratt med merkede sykkelruter i Sør-Valdres, er blant unntakene, og et signal om forandring.) 

Når en sammenligner seg med ultraprofesjonelle, erfarne aktører i reiselivet, kan noen og enhver lett miste selvtilliten. Likevel: En mengde bygder og distrikt i utkant-Norge har praktisk talt skapt gull av gråstein. De har gjort sin avsides beliggenhet til sin styrke, og skapt næring, arbeidsplasser og tiltak de ikke bare er stolte av selv, men som også folk legger merke til, og oppsøker i stort antall. Et konkret eksempel er Den gyldne omvei til Inderøy i Nord-Trøndelag. Her har en, med stor suksess, klart å skape en omvei i utkanten om til en samlende, attraktiv profil for stedet, dets attraksjoner, reiseliv og annet næringsliv.  

Da jeg var så heldig å få tilbringe noe tid i Dublin for noen år siden, fikk jeg oppleve noe inspirerende. Aldri har jeg møtt mennesker som kunne sin historie og kjente sine røtter i den grad som den jevne ire. Aldri har jeg heller møtt mennesker som fremviste en tydeligere stolthet over sin historie og sine attraksjoner. Alle jeg møtte, bidro vennlig på sin måte – ikke bare dem som levde profesjonelt av turisme. De fleste av dem tjente ikke et øre på å markedsføre Dublin og Irland overfor meg. Ja, jeg tror ikke engang at de tenkte på det som markedsføring. De bare fortalte – entusiastisk – om sitt språk, sin litteratur, musikk og historie, og om kjente irer, både nålevende og historiske, som de var stolte av. Bedre markedsføring kunne det imidlertid ikke blitt. På sin rotekte og vennlige måte skapte de en lengsel tilbake til byen hos meg. Er det noe jeg er sikker på, er det at ferden før eller senere går til Dublin igjen – en eller flere ganger.  

Vi tenker kanskje ikke over det til daglig, men når det gjelder attraksjoner, står ikke Sør-Valdres tilbake for noe annet bygdedistrikt i Norge. Med en rik kulturhistorie i alle tre bygder har distriktet mange muligheter for å trekke folk. På Lindskarberget på Nes er det f.eks. en bygdeborg som er datert til et sted mellom år 400 og 600 e.Kr. Også Vassfaret, Vidalen, Hedalen og Begnadalen er rike på minnesmerker, historie og historier av det slaget som folk gjerne ville oppleve og høre om, bare de visste om det, og forholdene var lagt til rette. Et godt eksempel er Hedalen stavkirke – en kirke så usedvanlig rik på middelalderkunst, kultur og historie at den praktisk talt kan måle seg med hvilken kirke det enn skulle være.  

Sammen med bygdeborgen, Vassfaret og andre attraksjoner i Sør-Valdres kunne kirken fungert som en magnet for hele området. Realiteten er imidlertid at det ikke er lagt opp til at noen av disse attraksjonene skal trekke spesielt mange besøkende. Skulle så skje, ville opplegget rundt måtte styrkes, kvaliteten bedres i alle ledd, og  kapasiteten økes. Bevilgninger og andre ressurser ville måtte på plass for å tilrettelegge for et bedre produkt.  

Slik vilkårene er for utkantstrøk og primærnæringer i dag, må imidlertid bygdene tenke nytt og fremtidsrettet når det gjelder næringsvirksomhet og arbeidsplasser. I løpet av de senere år har reiselivet seilt opp som en stor vekstnæring over hele landet. Det har bevist sin evne til å skape lønnsomhet, arbeidsplasser og ny vekst i lokalsamfunnene. Dessuten bygger reiselivet gjerne på de ressurser, attraksjoner og kvaliteter et distrikt i utgangspunktet allerede har. Det er ingen tvil om at vi trenger vekst også i Sør-Valdres. Det tar imidlertid tid å bygge opp et velfungerende reiselivsprodukt i et område. Hvis vi ikke handler nå, vil den nødvendige senere innsatsen– for å ta igjen det tapte – kunne bli betydelig større. Skal vi unngå å falle helt utenfor den store betydningen reiselivsnæringen har for bygdene, er det etter mitt syn nå vi bør gripe anledningen. 

Apropos Inderøy og Dublin: Å bygge opp et lokalt reiseliv er på mange måter som å delta i en dugnad, hvor alle gode krefter samarbeider til felles beste, for å nå felles mål. Da er det kjekt å ha en god ballast i ryggsekken – noe vi kjenner oss igjen i, som forener, inspirerer og gir oss stolthet. Noe vi kan vise fram, som har appell også langt utenfor våre egne rekker, og som turister gjerne ville reise lange veier for å få oppleve noen brokker av. 

La oss lære av Inderøy og Dublin, og for den saks skyld også av Gotland og Bornholm: Det som mer enn noe annet samler de tre bygdene i Sør-Valdres, er vår rike historie. Den flyter som et ornamentert "bånd" langs vassdragene og gjennom dalførene våre, og utgjør en spennende beretning om liv og død, krig og fred, kultur og ukultur, religion og hedenskap, samarbeid og utvikling – like fra uminnelige tider og fram til i dag. I denne historien og i kulturminnene våre ligger viktige deler av vår identitet også i dag. Mye taler for at det er denne samlende identiteten Sør-Valdres bør bygge sin reiselivsprofil på. Ikke bare for turistenes del, men i minst like stor grad for vår egen: Vår historie forteller oss mye om hvem vi er i dag. 

SVO skal arbeide videre med disse spørsmålene. I tillegg skal vi sette Sør-Valdres tydeligere på kartet ved å koordinere og profilere tiltak og tjenester fra de forskjellige aktørene, slik at de blir mer synlige. Det innebærer bl.a. tilrettelegging for mer og bedre samarbeid mellom aktørene, slik at de fremstår tydeligere enn før.  

Bak SVO står hovedsakelig krefter fra næringslivet i Sør-Valdres. Tiltaket har hatt en god start, men vi ønsker å ha en så bred base som mulig, og inviterer derfor også de resterende bedrifter og næringsdrivende i distriktet til å melde seg inn. Vi ønsker oss også flere medlemmer fra landbruket, slik at vi kan se mer samlet på hva en kunne få gjort innen gards- og utmarksbasert turisme. Nylig har vi dessuten åpnet for private støttemedlemskap. Alle som gjerne vil støtte en god sak, er velkomne som medlemmer. 

Avslutningsvis tilbake til Læsø, og entropien, og mye annet. Jeg har tro på at det ikke tar flere generasjoner før bygdefolk og innflyttere blir fortrolige med hverandre. Dessuten har jeg stor tro på at Hedalen og Sør-Valdres, gjennom holdninger og handlinger, har både vilje og muligheter til å skape en positiv utvikling for området.  

Kanskje vi skulle starte med å erklære Sør-Valdres som entropi-fri sone?