Midtsommer på Læsø

LARS ELSRUD

Årets St. Hans aften ble tilbrakt på Læsø, ei øy utenfor Fredrikshavn i Danmark. For å ta oppsummeringen først – at det er deilig å være norsk i Danmark, gjelder i høyeste grad også Læsø og Havnebakken.

Det sies at forskjellen på den norske og danske folkesjela kommer tydelig frem når en sammenlikner våre to land sine mest kjente malerier. I Norge er maleriet ”Skrik” det mest kjente, mens i Danmark er det maleriet ”Hip, Hip Hurra” som har denne statusen. Selv for en som meg, som ikke kan mye om kunst, så er det ikke vanskelig å se hvilken av disse to maleriene som utstråler mest glede over livet. Og midtsommerfeiringen på Læsø må sies å ha en god ” Hip, Hip Hurra ramme” rundt seg.

Først var det kjerkekonsert i én time. Det ble så overfylt i kjerka, både med fastboende, besøkende og turister at de måtte bære inn ekstra stoler tre ganger. Og kirketjeneren måtte til slutt stå ute i gangen.
Konserten startet med at lederen i menighetsrådet fortalte at det var de to som holdt konserten som også var de som hadde tatt initiativet til den. De hadde tatt kontakt med menighetsrådet og tilbudt seg å holde konsert. Så hadde vi en time der de to sang både på latinsk og dansk, spilte orgel og piano og dro med seg oss tilhørerne på allsang. Konserten ble avsluttet med at det ble delt ut en oppkopiert sang som solistene håpet ikke ble tatt ille opp. Det var en dansk sang skrevet på melodien som vi i Norge kjenner som ”Vi lister oss så stilt på tå”. Nå var det ikke melodien de var redd ikke ville bli godt mottatt, men det at sangen var en julesang. Men, de syntes denne sangen var så morsom at de mente den burde synges som avslutning på konserten. Sangen heter ”En lille jule- og helligtrekongersvise”, og nederst på arket hadde de kopiert inn en stripe med ”Hårek”. Her står han ute i vinternatten og snakker med de tre vise menn, som åpenbart spør om veien, og sier: ”BETLEHEM?? Nej, så skulle I være drejet til venstre ved Tyrkiet”. For øvrig lyder fjerde siste og siste værs i sangen slik:

”Nu har vi nået Betlehem,
men døren den er lukket
på kroer og på vandrehjem –
Vi sku´ ha´ forhånds-booket.
Vi må til camping-pladsen ta´
og vente der til næste dag,
og hvis superstaren
han er kommet ud,
får vi nyheden bragt pr. velsignet bud.

Nu kan vi så ta´ hjem igen,
for julen den er omme,
til Østerland vi fare hen
og ikke Kardemomme –
nej, Kasper, Jesper, Jonatan
ej visum få til Østerland;
men hvis du vil huske de navne vi har,
er det Melchior, Kaspar og Baltasar”.
(Teksten er av Kaj Bollmann, som er en av de mest aktuelle til å bli
Biskop i København stift i disse dager)

Nu, vel. Sangen var absolutt morsom og ga god stemning i kjerka. Men, det mest interessante er likevel selve opplevelsen. Er det tenkelig at vi her i ”Skrik landet” kunne opplevd det samme som i ” Hip, Hip Hurra landet” – at en overfylt kjerke på St. Hans aften synger en julesang av full hals, fordi dette var det de mente ga best stemning?

Deretter var det arrangement i regi av Teaterlaget på stranda, et arrangement som var samkjørt med konserten i kjerka. Så mange av de som var i kjerka var etter hvert også å se på stranda.
På stranda sto det to traktorhengere, med en stor grill i mellom hvor det ble solgt pølser. På den ene traktorhengeren satt det en mann og spilte trekkspill under en ”Carlsberg-parasoll”. På den andre traktorhengeren var det kassevis med øl og brus til salgs.
Nede på stranda var det også et stort bål med en heks på toppen. Klokka 21 skulle bålet tennes. De hadde som tradisjon å plukke ut en liten gutt blant turistene til dette ærefulle oppdraget. Så da var det håndsopprekning av alle ”turistgutter” som ville tenne bålet. Deretter fikk den som ble plukket ut en fakkel, også var det et stort tog av unger som gikk bortover stranda til bålet, og tente dette. I følge speakeren på ”trekkspillhengeren” så det ut som en olympisk fakkelstafett.
Danmark er visstnok eneste land i verden som brenner hekser på St. Hans bålet. En tradisjon som bl.a. tyskere hadde brakt med seg til Danmark, men som det nå er slutt på i landene som tradisjonen opprinnelig kom fra.
Også her vil jeg peke på selve opplevelsen – ville et arrangement i regi av menighetsrådet her i landet blitt samkjørt med et arrangement der en byr opp til dans på stranda, reklamerer for Carlsberg og selger øl?

Etter at bålet var tent var det en person som holdt ”båltale”, også dette fra ”trekkspillhengeren”. Årets taler var forholdsvis nytilflyttet til Læsø, fra en større by på fastlandet. Han startet med å si at en båltale jo skal fortelle hvorfor det brennes en heks på bålet. Han ville derimot velge en annen vinkling.
Han hadde nettopp vært i bursdagsselskap hos en god venn på Læsø. Denne gode vennen var i bursdagsselskapet blitt utnevnt til ”Ægte Læsøboer”, for nå hadde han bodd der i 30 år.
I selskapet hadde noen av de ”innfødte” sagt til årets båltaler, at en slik fest kan jo du også holde om 30 år når du er blitt ”ægte Læsøboer”. Kona til båltaleren, det han selv omtalte som ”min rappkefdede frue”, hadde raskt parert med at i så fall var det ikke mange av de tilstedeværende ”innfødte” som ville delta. For de ville etter all sannsynlighet for lengst være døde om 30 år.
Båltaleren kunne videre fortelle at han hadde kontakt med mange ”ægte Læsøboere”, som klaget på at maten som ble servert på ferja mellom Læsø og Fredrikshavn, var for lite spennende. De klaget også på at ferja mellom øya og fastlandet gikk alt for sakte. Og det var en del annet de klaget på også. Uansett, båltaleren mente innbyggerne på Læsø måtte fokusere annerledes, og legge vekt på alt som var bra med øya i stedet for ett og annet som ikke var fullt så bra.
Båltaleren ville også trekke frem at det på Læsø var dårlig grobunn for nye ideer, særlig fra nyinnflyttere. De ble gjerne møtt med at dette var forsøkt tidligere. Det var heller ikke å stikke under en stol at en del ”eldre Læsøboere” ville ha alt som det hadde vært, mens noen ”nytilflytta” ville endre på absolutt alt. Og kanskje også at nytilflytta i for liten grad tok del i mange av de aktiviteter og funksjoner som tross alt er viktig for at Læsø skal bestå som samfunn. Dette medførte i sum gjerne at nytilfytta så på ”ægte Læsøboere” som troll, og at ”ægte Læsøboere” så på nytilflytta som hekser.
Årets båltaler mente at en ikke skulle motarbeide verken hekser eller troll, det var viktig med begge deler. Det som derimot var viktig, var at hekser og troll kunne snakke sammen, og slik i brytningen seg i mellom få frem gode ideer og bringe Læsø videre, og samtidig holde i hevd viktige sider ved Læsø-samfunnet. Og kanskje at en da kunne oppnå at nytilflytta ble regnet som ”ægte Læsøboere” før det var gått 30 år.

Båltaleren trakk frem at noe av det spesielle med å flytte fra en større by og til en øy som Læsø, med drøye 2000 innbyggere, var at en fikk nye venner i alle aldre. En venn kunne være 20 år yngre eller 30 år eldre, alderens betydning ble nedtonet på en helt annen måte enn i byene. Også på andre måter mente han folk i byene ble langt likere hverandre enn hva tilfellet var på et mindre sted. Hans erfaring var at det var de mindre stedene som særlig bidro til mangfold blant mennesker, blant annet fordi livet i byen på en helt annen måte passiviserte menneskene. Noe av det båltaleren trakk frem som viktig i så måte med mindre steder, var at ”alle” i praksis må bidra på mange forskjellige områder, for at stedet skal fortsette å eksistere.
Noe som for øvrig gledet båltaleren, var at ungdommen på øya hadde begynt å engasjere seg politisk. Det mente han var veldig bra, for det var helt nødvendig å få inn litt nytt blod og tankegods i politikken på Læsø.

Vel, mye mer kunne vært sagt om midtsommeren på Læsø. Og selv om ”Hip, Hip Hurra rammen” tydeliggjorde en del forskjeller mellom Læsø og Hedalen (og Sør-Aurdal), så fikk båltaleren frem at det også er veldig mye likt. Hadde en byttet ut noen stedsnavn, samt funnet andre eksempler enn ferjemat og ferjetid, så ville denne talen sannsynligvis passet like godt her i området som på Læsø.

Dagen etter var jeg innom turistinformasjonen og kom i prat med ei som jobbet der. Vi pratet om midtsommerfeiringen, og jeg sa at båltalen hadde gjort stort inntrykk, og at mye av det som var sagt der også passet der jeg kom fra. Hun sa seg enig i at båltalen hadde vært veldig bra, men at taleren nok på et punkt hadde vært vel optimistisk. Og det var når det gjaldt han som var blitt utnevnt til ”ægte Læsøboer” etter 30 år. Fullt så enkelt trodde hun ikke det var å komme flyttende til Læsø. Det vanlige var at de regnet det tok 2–3 generasjoner å bli ”ægte Læsøboer”.