Kulturminneåret 2009
Kvenna

Et av flere hus jeg husker på ein spesiell måte, er mølla eller ”kvenna” som vi kalte det i heimbygda mi på den tida. Barndomsheimen min ligg i Hedalen, nærmere bestemt i Liesbygda. Nesten all mat vart dyrka og tilvirka i heimene. Kornet var det viktigste næringsmidlet.

Sist på hausten var det tid for å dra på mølla for å male kornet. Far lesste kornsekker på sleden, spente for gamle Blakka og kjørte til mølla.

En av unga fikk være med. Jeg kan enda høre hestehovene og sledemeiene som klakka og knirka mot tæla vegbane, der jeg satt på lasset ved sida av far.

Nedst i dalen like ved elvekanten låg et grått, stort tre etasjes hus. Dette var mølla. Og her stoppa far hesten, bandt den i en granlegg like ved og gav den en liten sekk høy. Han visste at det ville ta tid på mølla.

Far lempa kornsekka innover ei bru og inn ei dør i øvste etasje på det store huset.
 

Her møtte vi en mann – kvit fra topp og til tå av mjølstøv, blid og pratsom. Det var mølleren, Nils hette han. Mjølnernils kalte vi unga han, fordi han var så kvit av mjøl. Han var en trivelig kar som spøkte, lo og fortalte. Og inne på mølla var det mye støy. Fossedur fra elva og kvernsteina som "gnurka og gnog mot einan" for å knuse kornet til mjøl".

Blåsemaskina som rensa snerpet fra kornet og tørkepanna, med sprakende varme under, var plassert i andre etasje. Tørkepanna vart fyra med ved. Den hadde en aksel i midten og på den satt en veng som roterte rundt i panna. Denne vart drage rundt med vasskraft. Kornet måtte være i bevegelse for at det ikke skulle bli svidd.

Kornet som skulle bli til matmjøl som det skulle lages graut, klubb og flatbrød av, måtte tørkes spesielt godt og spisses. Lukta fra den varme panna med korn fylte rommet med en spesiell atmosfære. Den gode kornlukta spredte seg også ute rundt om huset.

Og Mjølner-Nils, han hadde det travelt. Han vog kornsekker og passa maskinerier både høgt og lågt. Innimellom tok han mjølskovlet sitt, tok prøve av mjølet for å kontrollere om kvaliteten var god.

Hvor lenge var vi der? Det hugser jeg ikke. Ingen, verken far eller Mjølnernils, gikk og kikka på klokka. Men jeg hugser i alle fall at jeg ble både ”hukren og frøsen” før vi kom heim.

I det siste har jeg hatt anledning til å vandre rundt på mølla att. Det er med glede jeg kan konstatere at den blir tatt vare på, både inventaret og huset slik jeg hugser det. 

Med forfatterens tillatelse gjengitt fra Årbok for Valdres 1997.