Eldreomsorgen, -bruk stemmen din!

 BODIL ØYHUS PIHL

Som sykepleier i kommunens eldreomsorg stiller jeg meg til tider spørsmål om hvilke forestillinger pårørende og pasienter, eksisterende og kommende, har på den omsorgen vi er ment å kunne gi? Hvilke forventninger har folk? –og står dette i harmoni eller kontrast til det kommunen faktisk yter, og mener å yte på bakgrunn av dårlig økonomi.

Følgende må leses som ren subjektiv tankespinn, jeg er ingen talerør for mine kollegaer, eller pasienter, kun egen person.

Eldreomsorg er ett hett tema i samfunnet forøvrig, og absolutt aktuelt i vår landsens hverdag med dårlig kommuneøkonomi. Når politikere, nasjonale som lokale, tar ordet ”eldreomsorg” i sin munn, kjenner jeg til tider eimen av valgflesk. Det blir lovet og sagt så mye bra om hvordan man vil resultatet skal være. Jeg blir ikke imponert av dem som sier at alle eldre skal få den hjelpen de trenger, når de trenger den. Selvfølgelig er det rett hjelp til rett person til riktig tidspunkt som er ønskelig. Jeg lar meg imponere når noen forteller hvordan vi skal nå målet, uten at enkelte pasienter må ta til takke med det minimale, fordi de ikke vil kreve, og ikke står på sin rett.

Hadde noen spurt ett år tilbake om eldre i Sør-Aurdal har bra omsorgstilbud ville jeg umiddelbart sagt; Ja, sammenlignet med mange andre kommuner mener jeg det er veldig bra.   Etter det er blitt kjent at kommunen går million på million i minus, er svaret fremdeles det samme, men det kommer ikke så kontant. Bakgrunnen for min endring i opplevelsen er sammensatt.

De eldre får den hjelpen de trenger, men noen tilbud er endret/redusert. Mange har betydelig mindre hjemmehjelp sammenlignet med tidligere. Det er sjelden det går direkte på helsa løs om man ikke får vasket gulv oftere enn hver 14.dag, og det vurderes selvfølgelig individuelt etter behov. Den enkelte eldre bor kanskje alene, uten bil, barna langt borte, har mistet ektefelle og søsken. Denne eldre har sett frem til de to timene hver uke. Endelig noen i huset som en kan snakke med. Hva skjer ute i bygda? Hvor gamle er barna dine? Hva skal du ha til middag? Hverdagslige spørsmål med hverdagslige svar. Binder tynne bånd av samhørighet. Det kan være en stund man kan dele livserfaring og livsglede. Disse eldre klager ikke, de vet hvordan det er å leve i trange tider. De aksepterer stilltiende at det går to uker mellom hver gang. Jeg skulle ønske de hadde en stemme!

Ganske mange har fått redusert dusjetilbud fra en gang hver uke til annenhver uke. Det er heller ikke strengt tatt helseskadelig. Den tid de var tømmerhoggere, lenge før jeg ble født, så vasket de seg og skiftet klær hver lørdagskveld. Tiden har endret seg. Noen synes det bare er fint, det kan være slitsomt å kle av seg, få hjelp med dusj for så å kle på seg igjen, når man så vidt er ferdig med frokosten. Mange har etter hvert blitt vant med å dusje/bade, det er en følelse av velvære som er vanskelig målbar. De opplevde tiden hvor det ikke var vanlig med innlagt vann, men det er lenge siden! Å hoppe i dusjen det første man gjør om morgenen, er ikke alternativ lenger når man trenger hjelp. Alt mellom kl 09 og 15, avhengig av øvrig arbeidstyngde, bosted og hjelpebehov. Nesten ingen klager. De vil ikke være den som ligger kommunekassa til bry. Jeg skulle ønske flere hadde brukt stemmen sin!

Noen har redusert tilsynsbesøk til det halve, og noen besøk er endret til telefonsamtale. Det går nok bra, for det blir vurdert at de klarer seg selv på aktuelle områder. Men like fullt var det en grunn til at det var som det var. Ensomhet, falltendens, glemskhet/demens. Bekymrede pårørende langt unna, hjelp med medisinhåndtering eller behov for enkel assistanse. Når pasienter sier ”det er ikke så farlig med meg, helt i orden om du ringer viss du ikke rekker innom”. Og jeg undres; hva ligger bak ordene? Hører jeg det vedkommende sier, eller er det en liten stemme som visker om redsel for å være til bry, eller en følelse av ubetydelighet? Svarer en: ”man rekker det man vil rekke, jeg kommer innom på tur tilbake”, og vedkommende takker med tappert smil om munnen, da var det riktig å lytte etter den lille stemmen. Jeg skulle ønske disse menneskene brukte den lille stemmen sin mer!

Noen eldre har liggende søknader med ønske om plass ved omsorgsbolig og sykehjem, men blir vurdert til å være for friske. Det blir gjentatt gang på gang at gjennomsnittsalderen øker, og det er dermed naturlig at vi har flere gamle eldre i dagens samfunn. Mange lever lengre med sykdom, det må bety at de har det tålig bra. Dette igjen vises på sykehjem og omsorgsboliger hvor det stadig bor eldre og sykere mennesker. Noen av de gamle som høyest på ønskelisten har skrevet sykehjemsplass, må vente. Det betyr at de må vente så lenge at de kanskje ikke lenger har samme gleden av det, som de trodde de ville ha. Jeg skulle ønske de hadde en stemme!

Det er dager i hjemmesykepleien hvor den gitte tid ikke strekker til. Det kan skje uforutsette ting hvor vi blir forsinket. Pasienter kan ha blitt syke. Noen trenger omrokering på dusjedag grunnet legetime. Ett sår må skiftes på en dag tidligere enn planlagt. Ett menneske trenger å ha noen å snakke med. Det er vanskelig å forutse hvor lang tid hvert enkelt besøk skal ta, og plutselig ser man at man burde vært på neste sted for 10 minutter siden. Dårlig samvittighet resulterer i at brødskivene spises underveis, i bil, mellom pasientene. Første tissestopp skjer i hurten og sturten når jeg endelig kommer hjem. Slik vil jeg ikke ha det, men det er slik. Tidligere var min dårlige samvittighet plassert hos den eller de brukerne som måtte vente. Nå, etter det ble kjent minustall i kommuneregnskapet, plasseres en like stor pott dårlig samvittighet hos kommunen. Jeg ønsker det ikke slik. Jeg ønsker å gjøre en god jobb. For å kunne gjøre det mener jeg det er viktig at hjemmesykepleien er der for pasientene. Ikke bare fysisk til stede for å utføre en praktisk oppgave, men med hele personen, for hele mennesket, når det trenges. Vi må vite at vår arbeidsgiver stoler på at vi som fagpersoner kan vurdere når det er nødvendig å jobbe overtid, og når ikke.

Jeg frykter at med de innstramminger som må skje vil det direkte, eller indirekte ramme de som har bygd landet. Jeg har ikke nødvendig kunnskap og erfaring til å forstå hvor omfattende oppgave de har hatt, de som har ”bygd landet”. Men jeg har hørt historier som imponerer. Arbeid fra morgen til kveld. Lite med penger, lite med mat. Stopping og bøting av klær og utstyr. Dårlige skotøy vinterstid. Bærturer og sæterliv. Å bære ved og bære vann. Krigsminner og barndomsminner. Minner om egne barn i skolen og egen arbeidserfaring. Det er veldig mange historier, og bak hver historie er ett menneske. Jeg håper at vi i hjemmesykepleien og eldreomsorgen for øvrig, kan fortsette å ha disse menneskene i sentrum av pleien, med god samvittighet.  

Nå har jeg brukt min stemme!

Bodil Øyhus Pihl