Harry Østerås

Etter et år med kamp mot kreften måtte Harry Østerås gi tapt. Det siste året viste han en beundringsverdig sinnsro, ukuelig optimisme og en styrke i dagliglivet slik bare han kunne gjøre det. Det var slik han hadde levd livet sitt. 19. oktober døde han, nær 68 år gammel, på Gjøvik sykehus etter ett døgns innleggelse.

Harry var født i Meråker 7. november 1941. Her vokste han opp som den midterste av tre brødre. Hans yngste bror døde i en ulykke i ung alder, og hans eldste bror døde også for mange år siden. Ulykker rammet også den nærmeste familien. Harry fikk dermed flere ganger prøvd sin styrke.

Hans utdannelse ble svært allsidig. Etter framhaldsskole i heimbygda reiste han et år til sjøs, og kom heim igjen for å ta realskolen. Deretter avtjente han militærtjeneste og plikttjeneste i marinen hvor han utdannet seg til telegrafist. I 1964 bodde han i Oslo og tok artium på ett år på Bjørknes Privatskole. Som den målrettede og viljesterke mannen han var, tok han på kort tid 24 skriftlige og muntlige eksamener og sto med glans.

Deretter fulgte igjen en periode på sjøen som telegrafist før han vendte tilbake til Trøndelag hvor han tok lærerskolen på Levanger i årene 1966-68. Så fulgte første lærerjobben nettopp i heimbygda Meråker, etterfulgt av et nytt studieår på idrettslinja på Levanger 1970-71. Her var det han traff sin Grete fra Larvik. En følge av idrettstudiet var at han etterpå fungerte som trener både i alpint og håndball. Han var også instruktør i Norsk Folkehjelp, og senere, etter å ha startet på leirskolen på Søbekkseter, tok han videreutdanning i mediekunnskap.

Harry Østerås var i ungdomstida en utmerket friidrettsutøver for i.l. Varden i Meråker. Han var sprinter, og hevdet seg godt i trøndersk målestokk på distansene fra 100 til 400 meter. Idrettslaget Varden er i dag landskjent for sitt skimiljø, men før og etter 1960 var det et stort friidrettsmiljø i Meråker, og Harry var en av de beste utøverne. Han var også en aktiv fotballspiller for i.l. Tambar, et idrettslag i Gudå med en fotballbane ikke langt fra hjemmet. Idrettsinteressen holdt han ved like hele livet, også gjennom selv å holde seg i god fysisk form. Da sykdommen rammet fikk han vist både sin fysiske og mentale styrke.

I fjellbygda Meråker fikk Harry tidlig sans for natur og friluftsliv, og det var nok denne gleden ved å være ute i naturen som gjorde at han valgte idretts- og friluftsstudiet – og som han også tok med seg i sin gjerning på leirskolen.

Harry var en lærer som satte spor etter seg i leirskole-Norge. Ikke bare på Søbekkseter og seinere Vassfaret leirskole, men ved langvarig aktiv deltakelse på pedagogiske samlinger i hele Norge. Han traff elevene gjennom konkret stillferdig læring og ved å gi dem sterke naturopplevelser,  særlig knyttet til Vassfaret.

Mer enn 50 000 elever har vært på leirskole hos Harry. Mange elever og besøkende lærere vil forbinde rypebær, gul kartlav, bål, snøhuler og mestring av fjellet – med nettopp Harry. Det var heller ikke få som beundret hans enorme utholdenhet og fysiske styrke. I en alder av mer enn 65 år klatret han enda i trær, ofte med ski på beina, for å hente tørrved til bålet.  

Et mer målretta og mindre selvopptatt menneske enn Harry skal en lete lenge etter.  Harry og Grete er blitt et begrep i leirskolekretser. Seinest to dager før han døde var han, til tross for sin tilstand, i gang med å forbedre neste sesongs leirskoleopplegg.

 

3 uker før han døde var han tilstede på Norsk leirskoleforenings styremøte. Her ble han kåret til æresmedlem for sin mangeårige innsats. Under landsmøtet tidligere i november ble han minnet med ett minutt stillhet. Leirskolevenner visste at sykdommen var kommet langt. Det er likevel ufattelig og vanskelig å ta inn over seg at Harry nå er borte. Alltid sammen med Grete, har Harry i mer enn 35 år gitt elever fra hele Norge læring, omsorg og opplevelser. 

Harry var en allsidig mann. Han hadde mange ferdigheter og utrettet mye  - på sin stillferdige måte. Han kunne som få formidle glede, kunnskaper og omtanke for natur og dyreliv, for kulturminner og sosialt felleskap. Han var en trygg og god kamerat og venn, rolig i mangt, men engasjert i mye. Det var symptomatisk at han som humanetiker fikk sin gravferd i Hedalen stavkirke, som han i mange år hadde besøkt med tusenvis av leirskoleelever og formidlet mange kunnskaper om. Stavkirken var da også fullsatt med deltakere fra alle kanter av landet, med representanter for kommunen, fagforening, leirskoleforening og mange skoler i tillegg til familie, venner, naboer og bekjente.

Nå står kona og samarbeidskamerat gjennom titalls år, Grete, og barna Nina og Øyvind med familier og barnebarn ensommere tilbake. Vi vil alle sammen savne Harry.