Man må ikke vinne hver gang

ERLING HOLM OLSEN

Det har blitt noen timer med trening og lange kjøreturer, båtturer og bussturer opp gjennom årene til og fra fotballkamp, og i barndommen på skirenn, hopprenn om vinteren. Med en gang startskuddet gikk, så var det maks fart, og stor skuffelse i mål, når jeg innså at jeg ikke vant. Likedan på fotballbanen. Latter og glede når kampen var vunnet, sur og gretten om det ble tap. Dette har dessverre vært en egenskap som har holdt stand helt til inneværende år. Jeg tror at jeg kan trygt kalle meg et konkurransemenneske.

Så oppdaget jeg hvorfor jeg egentlig har holdt på med fotball i ca 30 år. Gleden av fysisk aktivitet. Det sosiale nettverket som eksisterer. Jeg er så heldig at mange av mine venner her på Ørnes, hvor jeg bor, var av samme oppfatning. Fotballtrening og kamp skulle bare bestå av moro, sosialt samkvem og gleden av spillet. Jeg har nå hatt min morsomste sesong, dog i laveste divisjon, noensinne.  Eksempler på artige episoder finnes det flust av. I en bortekamp lå vi under 3-2 og det var 20 minutter igjen. Da gikk vår kaptein bort til dommeren og ba om time-out for å ta bilde av lagene på banen. Han hadde fått sendt med seg kamera fra lokalavisa. Dommeren knakk sammen og gav litt ekstra tid ved et spillerbytte like etterpå. Kampen endte for øvrig 4-4, og vi dro hjem med et smil om munnen.

Lokalderby som Hedalen-Begnadalen har vi også. Liv og røre skrik og hoing på sidelinja. Vi er slett ikke gode til å spille fotball, men vi har det fantasisk artig.

Så hva for meg til å fortelle om dette?

Jo minnene om fotballkamper på stadion i Hedalen. Bare en kjøreretning fordi det stod parkert tett i tett med biler langs vegkanten på hovedvegen. Engasjerte voksne som ropte og kjeftet på spillere på begge lag, og ikke minst dommeren. Og ikke minst han Georg som kom ruslende ned fra oven og bidro til å farge og utvikle språket til noen stakkars smågutter som fulgte mer med på han enn kampen.

Når det ble kjedelig, gikk vi på berget og prøvde å treffe ungdommen som hadde samla seg, med kongler. Når vi traff, sprang vi for livet. På Hedalen stadion fikk jeg mine første idoler, ingen tvil. Noen av dem fikk jeg faktisk sjansen til å spille fotball med seinere i livet. Hedalen klarte jo faktisk å vinne noe også. OFK-cupen 1986. Stort.  Ser jeg tilbake, er nok det en viktig hendelse i fotballen i Hedalen, men ikke vital.

Det var jo først etterpå mens Hedalen egentlig ikke vant så mye at det ble så artig på kamp at han Emil (bikkja ta Arne P) syns det var vært å ta turen for å følge med.

Ser at fotballen fortsatt lever i Hedalen. La den fortsette med det. Kan opplyse at den yngste på mitt lag på Ørnes er 17 og eldste registrerte spiller er 53 (står ikke med noen kamper, men trener jevnlig).  Det er derfor ingen grunn til at ikke gammel og ung i ei bygd som Hedalen kan gi gode minner for dagens smågutter og jenter.

Og husk, man må ikke vinne hver gang!