 |
En
stemme utenfra
PER RØDØY
Jeg er ikke hedøl. Jeg har over 30 års erfaring fra skolen, av disse
rektor i 10-11 år. Jeg har 28 års erfaring som kommunepolitiker - 20 i
formannskap, 10 av dem som varaordfører.
Gjennom denne virksomheten har jeg
deltatt i skolenedleggingsdebatter i egen kommune. Jeg har vært aktiv i
LUFS (Landslaget for
nærmiljøskolen) i en tiårsperiode, mest som redaktør av
meldingsbladet. Av den grunn har jeg fulgt med i mange
skolenedleggingsdebatter rundt omkring i landet. ”Min egen” skole ble
nedlagt i 2003, så jeg har opplevd dette på kroppen, bokstavelig talt.
Tilfeldigvis kjenner jeg til skolen i Hedalen, spesielt ungdomstrinnet.
Årsaken er at ”min skole” gjennom Globalskolen var i kontakt med
vertsklasse i Hedalen. Sønnen min samarbeidet tett med elever der. Som
lærer i Globalskolen ble også jeg kjent med hedalselever. Vi opplevde
skolen der som svært god, og vi hadde veldig godt utbytte av
samarbeidet.
Når Globalskolen er nevnt, skjønner mange at jeg også kjenner redaktøren
av hedalen.no godt. Dette kjennskapet har vart sia studietida vår. Dette
er også en grunn til at jeg følger med i debatten om skolen i Hedalen.
”Sparing”
Hundrevis av skoler eller klassetrinn er lagt ned de siste 30 åra. Ikke
fordi de har mangla elever, i alle fall ikke de fleste av dem. De aller
fleste er lagt ned mot brukernes vilje. Som regel brukes økonomi som
begrunnelse – kommuneøkonomi. Regnestykket blir slik, for det er
fylkeskommunen som har ansvar for å opprettholde skysstilbud. Jeg
kjenner til et nedleggingsvedtak som sparte kommunebudsjettet for ca.
300 000 kroner. Samme vedtak påførte Nordland fylkeskommune om lag en
million i ekstra utgifter til båtskyss! Det måtte et ”lovbrudd” til fra
fylkeskommunens side for å få samfunnsregnestykket til å gå noenlunde i
pluss, og la fortsatte skolen å leve.
LUFS har prøvd å få talla på bordet når det gjelder årlige utgifter til
skoleskyss i Norge. Ingen vil ut med dem! For fem år sia ble beløpet
stipulert til fire milliarder. Det kan drives mange klasser for et slikt
beløp, og det er sikkert høyere i dag.
Ingen utgifter
Jeg har også merket meg at det sjelden er tatt høyde for at
mottaksskoler får utgifter ved å ta imot flere elever. Ei heller blir
det sett på foreldrenes ekstrautgifter for kjøring til møter og andre
aktiviteter det forventes at de skal delta i. LUFS har et regneark der
slike utgifter er tatt med, like ens økonomiske kostnader på grunn av
verdifall på eiendommer og utgifter ved flytting og nyetablering. Dette
gir som oftest et annet resultat enn rådmenns og ordføreres utregning.
Som politiker ble jeg nødt til å innse at et vedtak om nedlegging av
skolen i ei bygd er det samme som et vedtak om å la bygda dø.
Politikerne tror ikke at folk flytter eller lar være å etablere seg der
det er mangel på skoletilbud. For foreldre er skole- og barnehagetilbud
ofte avgjørende for hvor de vil etablere seg. På heimplassen min, ei øy
uten skole, er det nå ingen fastboende mellom 20 og 40 år! Altså ingen i
produktiv alder. Da skolen ble nedlagt, flytta noen familier vekk fra
kommunen. Én familie valgte heimeundervisning. At dette betyr nedgang i
innbyggertilskott og skatteinntekt, er opplagt. Men det blir ikke tatt
med i regnestykket.
Ikke bare økonomi
Noe uventa som skjedde, var at de eldre ble urolige og plutselig fikk
behov for omsorgsboliger i kommunesenteret, så det var ikke bare unge
som valgte å flytte. Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at øya
nærmer seg total avfolking. Butikken har ikke livets rett med tanke på å
kunne drives med overskudd. Kulturlivet er borte, for skolen var
kultursenteret der alle møttes. Mye av dette kan ikke regnes i penger.
De unges stemmer
I noen av innleggene på hedalen.no etterspørres skoleelevenes stemmer.
Det er betimelig. Det er de som skal være framtida i bygda. I vårt
tilfelle lot de seg høre. Blant annet bar de sørgeband i anledning av at
skolen som var vedtatt nedlagt, ble tildelt Grønt Flagg som skole nummer
to i fylket. Fylkesmannen var til stede, og lokalpolitikerne og
administrasjonen som skulle sole seg i skolens glans, fikk hakeslepp og
ble mildest tal vrede. I neste omgang fikk de svar på tiltale gjennom
brev med påminning om rett og frihet til meningsytring. Dessverre førte
denne saken til at ungdommene for framtida ikke vil bo i det som var
heimkommunen deres. Kan noe slikt skje i Hedalen?
Depresjon
En annen side av saken er at vi opplevde en slags kollektiv depresjon på
øya. Initiativ forsvant. Framtida ble for usikker. Var det noen vits å
satse der?
Til forskjell fra situasjonen i Hedalen, som blir utsatt for et
overraskelsesangrep, var skolen vår trua med mer eller mindre jevne
mellomrom i 20 år. Ei viss utmattelse var nok å spore, og folk hadde i
noen grad tenkt gjennom konsekvensene.
Jeg kan ikke si noe om de andres helse, men jeg ble faktisk psykisk sjuk
som en direkte årsak av dette. Muligheten til å flytte og etablere meg
et annet sted var ikke til stede. Jeg hadde satsa på hus og heim på øya,
hus som plutselig var uten verdi for andre enn oss som bodde der. Som
kommuneansatt gjennom 25 år hadde jeg naturligvis krav på å få fortsette
i tilsvarende jobb. Jeg kom meg ikke på jobben det første skoleåret
etterpå. Det tok fem år før jeg var i stand til å være 100 % stilling.
Depresjon, sa de kyndige.
Konsekvensutredninger
Ikke alt kan måles i penger, heller ikke konsekvensene av ei
skolenedleggelse. Konsekvensutredninger skal gjøres i slike
sammenhenger, men der er det lett at byråkrater og politikere ser på de
kortsiktige kommunaløkonomisk målbare. Det er ganske snever tenkning.
Konsekvensutredninger tar tid. Det er mange som skal få anledning til å
uttale seg, både for og imot. Så skal disse veies mot hverandre.
Egentlig burde jeg kanskje være imponert over folkevalgte som tar en
slik sak nærmest på strak arm, men jeg er ikke det. Jeg blir skeptisk
til den skråsikkerheten som ofte er til stede hos flertallet. Jeg håper
de er like sikre på at de har gjort det rette også om ti år. I det
minste bør de være sikre på at det har vært ei forsvarlig
saksbehandling, med alle sider av saken lagt på bordet. At de på saklig
grunnlag tar en feil avgjørelse, kan være tilgivelig. At de har bestemt
seg for utfallet av saken før de har vurdert konsekvensene, er
utilgivelig.