I Mikkjel og Ingebert sine fotspor 

TONNY INGVALDSEN

I en tale Fritjof Nansen holdt til Den Norske Turistforenings ungdom i 1921 hyller han det enkle friluftslivet. Han mener det er med på å utvikle karakteren, og sier blant annet: «Se, i ødemarkene, i skogensomheten, med syn av de store vidder, fjernt fra den forvirrede larm, er det personligheter formes, de som vor tid saa saart trænger».

Senere i talen fortsetter han med å opphøye det enkle og primitive naturliv: «Og saa dette at lære at stole paa sig selv uten være avhængig av andre – føle at en har det som vel burde være en fordring til hver norsk kvinde og mand – at være selvhjulpen, kunne overvinde hindringene og greie sig i enhver vanskelighet. Lære denne primitive glæden ved det enkle naturliv, det vi nu en gang har kommet fra – og ikke minst glæden ved nøisomhet, ved dette at trænge det mindst mulige – fri som fuglen under himlen». 

Nettopp dette enkle friluftslivet gjennomsyret turene til villmarksforfatteren Mikkjel Fønhus og valdresbonden Ingebert Kulterstad. Gjennom sine årlige påsketurer fra tidlig på 1950 – tallet og fram til 1973 nærmest personifiserer de to Nansen sin filosofi om det enkle, primitive og nøysommme friluftslivet.

Fra sykeseng til friluftsmann

Ingebert Kulterstad (1908 – 2004) vokste opp på gården Kulterstad i Vestringsbygda i Nord-Aurdal kommune. Allerede i unge år drev han et aktivt friluftsliv med både jakt og fiske, sammen med brødrene eller alene. I tillegg bød skogs –og gårdsarbeid på opplevelser som etterhvert utviklet Ingebert til noe av en naturromantiker.

Jakt sluttet han med etterhvert, han likte ikke å ta livet av dyr. Kroppsarbeid i nær kontakt med dyr og natur var det Ingebert likte best, og hans skjebne for framtida syntes forutbestemt – han skulle ta over farsgården Kulterstad og bli bonde.

Men så skulle skjebnen spille han et puss. Da han var 25 år, ble Ingebert hardt rammet av tuberkulose og i nærmere sju år var han bundet til sykesenga. På Glittre Sanatorium i Hakadal fikk han godt stell, men noe liv for en ung mann med Ingeberts framtidsplaner var det ikke. Kanskje tenkte han nok det at det kunne være det samme med alt om han ikke kunne leve livet slik han hadde tenkt.

Til hygge og trøst leste han Mikkjel Fønhus sine bøker. Det var nesten så det luktet bar, bark og røyk av dem syntes Ingebert. Til slutt havnet han på Martina Hansens Hospital og legene gjorde det ene kneet stivt. Overlege Hald gav Ingebert dommen, «Du kommer nok til å leve, men grave veit og hogge tømmer er du ferdig med». Så var det nettopp slikt arbeid han ville ha, og ikke uten en god dose stahet trosset Ingebert overlege Hald sin dom og tok fatt på det som etter hvert skulle ble hans livsverk. I 1940 tok han over Kulterstad, og drev gården til 1988. Skogsarbeid drev han med til han var over 85 år. 

Ingebert hadde vært langt nede. Han hadde stirret døden i hvitøyet, men nå var han frisk og med en ukuelig vilje ble han langsomt sterkere. At det ene benet var strakt vennet han seg fort til, rask til fots og god på ski ble han. Nevenyttig var han også. Trengte han noe laget han det selv. Ingebert både snekret og smidde. Bondelivet tok det meste av tida hans, men friluftsliv ble det også tid til. Til sine søstres store fortvilelse kunne Ingebert bare forsvinne uten å si hvor han skulle, eller når han kom tilbake. 

Vinteren 1951-52 var den verste snøvinteren noen kunne huske. Ingebert hadde ligget inne på åsen og hugget og kjørt tømmer hele vinteren sammen med hesten sin, Basken. Det tunge arbeidet hadde gjort han seig og sprek. På kveldene hadde han sydd seg sovepose av saueskinn og av noen gamle hickoriski hadde han laget en skikjelke. Tankene hans gikk til Vassfaret. Lenge hadde han drømt om å få oppleve urskogen der.

Påsken nærmet seg, og værmeldingen meldte fint vær framover. Sekken ble pakket og surret på kjelken sammen med soveposen. Endelig skulle Vassfaret besøkes. De to første dagene tilbakela han mange mil og nærmet seg målet, men da han våknet den tredje dagen, var det tjue cm nysnø og storm.

Snøen ble etter hvert så dyp at kjelken ble umulig å dra. Ingebert løste det ved å bære sekken og gå ca en halv kilometer, for så å sette fra seg sekken og gå tilbake etter kjelke og sovepose. På denne måten ble turen gjennom Vassfaret tre ganger så lang som den trengte. Etter en kald og våt overnatting ved damstua ved Nevlingen, satte han igjen kjelke og sovepose der og håpet å nå Hedalen i en etappe. Vel framme i Hedalen fikk han ringt og gitt beskjed om at han var i live.

Etter denne strabasiøse turen skrev Ingebert et leserbrev i avisa Valdres og fortalte om turen. Ikke lenge etter kom det svar i avisa fra Mikkjel Fønhus. Han fortalte at han også hadde vært i Vassfaret og hadde han visst at det var andre folk der så skulle han bedt Ingebert inn under grana si og traktert han med kaffe og brødskive med prim. Etter dette ble de enige om å gå på påsketur sammen neste år. 

En påsketur ble til flere, og helt fram til 1973, det året Fønhus døde, gikk de to på påsketur sammen. Målet for turene varierte fra år til år, noen ganger Vassfaret, men andre ganger øst -eller veståsen opp for Fønhus sitt hus, Nissebakken. Ellers dro de vestover mot Hallingdal, østover mot Land eller nordover Valdres. Felles for turene var det enkle friluftslivet.

Med sine hjemmesnekrede pulker, selvsydde reinskinnssoveposer og med brød, smør og flesk i sekken, sov de ute under ei gran eller i ei falleferdig løe. I 1993 gav Ingebert Kulterstad ut boka «I villmark med Mikkjel», som er en naturromantisk skildring av turene og vennskapet dem i mellom. Her skriver han blant annet: «I tjue år vandret vi sammen i skog og fjell, i motbakke og i nedforbakke, i godvær og i uvær. Noen dager hadde vi det godt, stundom hadde vi det vondt, men aldri hørte jeg Mikkjel klage. Den spekne kroppen hans fant seg til rette over alt. Han var en real kamerat som tok sin fulle del av alt arbeid. Han brøytte like mye løype, han som jeg. Vi sa hverandre ikke et eneste uvennlig ord i disse åra. Vi var egne karer begge to, men var også villige til å innrømme det». 

Fram til 1998 bodde Ingebert på Kulterstad sammen med sin søster Anne, men da hun ble for syk til å bo hjemme flyttet de begge til en yngre søster, Arnbjørg, på Leira. Her fikk Ingebert godt stell fram til han døde i 2004, 96 år gammel. Det var i disse årene jeg hadde den store gleden av å bli kjent med Ingebert Kulterstad. Alltid når jeg kom på besøk, var han interessert i å høre om turer jeg hadde vært på. Selv var han beskjeden og fremhevet aldri seg selv eller egne prestasjoner, men etter hvert som jeg lærte han bedre å kjenne, gikk det mer og mer opp for meg at dette var en unik mann med store kunnskaper og klokskap. At han hadde mange spennende og strabasiøse turer bak seg, var det ingen tvil om. Hans interesse for, og kunnskap om, lokalhistorie var også i en særklasse.

Samme når en kom innom for å hilse på satt Ingebert ved skrivemaskina og skrev. I tidligere år hadde han skrevet mange leserinnlegg i avisa og artikler for årbøkene til Valdres historielag. Oftest skrev han ned lokalhistorisk stoff, selvopplevd eller  historier han hadde hørt fra gammel tid. Når det skulle skrives særoppgaver om historiske hendelser eller stedsnavn var Ingebert en sikker kilde. På sine gamle dager fikk han tilbud fra legen sin om å få rettet på kneleddet, slik at det kunne bøyes, men det avslo Ingebert. Han hadde vennet seg til det strake benet, og fryktet dessuten komplikasjoner. 

Jeg husker spesielt godt den siste samtalen jeg hadde med Ingebert. Han hadde vært til avlastning og hatt et lite hjerneslag, og jeg ble fortalt at han ikke lenger var helt klar i hodet. Synlig svekket kunne jeg se at han var, men da jeg fortalte at jeg vært på tur til Skjellingshovde, våknet han til, så på meg og sa med klar stemme: «Der har jeg også vært». Deretter fortalte han om turen til brannvakttårnet på Land vestås som han og Mikkjel Fønhus hadde besøkt tidlig på 1960 – tallet. Denne hyggelige turpraten ble vår siste, kort tid etterpå døde Ingebert Kulterstad.

En tur med ånd 

I motsetning til idrett skal friluftslivet i følge Nansen ha ånd. Derfor ønsket jeg sammen med to kamerater å dra inn i Vassfaret på en vintertur som skulle være en hyllest til Mikkjel Fønhus og Ingebert Kulterstad. Vi hadde på forhånd lest boka "I villmark med Mikkjel" for å komme i den rette stemningen. Beundringen for disse to villmarkskarene er stor, og turen skulle foregå i deres ånd der det enkle friluftslivet skulle prises og kameratskapet og gleden av å oppholde seg i naturen skulle opphøyes. 

Jeg hadde bestemt meg for å gå med pulk slik som Mikkjel og Ingebert gjorde, men i motsetning til deres pulker som var hjemmesnekret, var min pulk en moderne og lett fjellpulk. Som de to villmarkslegendene hadde vi også tenkt å sove under ei gran på barseng, men telt var pakket i tilfelle.... 

I 1951 gikk det ingen vei innover Vassfaret, og Ingebert startet sin tur hjemmefra. Vi derimot kjørte bil helt inn til Nevlingsdammen. Herfra var planen å gå oppover dalføret for senere å slå leir ved Suluvatn. Mikkjel og Ingebert dro alltid på tur i påsken, men vi hadde valgt slutten av februar for vår lille ekspedisjon. Dette var nok en feilberegning, fordi det på dette tidspunktet var veldig løs snø som gjorde det tungt å gå med pulk. Vi fulgte veien på østsiden av Nevlingen til Øvre Grunntjern og deretter traktorveien nordover mot Suluvatn. Turen oppover ble riktig tung i løssnøen, hele 4 timer, som var det dobbelte av det vi hadde beregnet på forhånd.

Suluvassosen mot Dreparhølen

Oppe ved Suluvatn slo vi leir, og etter en liten matpause var vi ivrige etter å oppleve mer før mørket falt på. Vi bestemte oss for å krysse Suluvatn for deretter å avlegge den gamle boplassen Olsonheimen et besøk. På vestsiden av Suluvatn og sørover beveger en seg inne i Bringen Naturreservat, og her er skogen tett, nærmest urskogaktig, noe som gjør det vanskelig å orientere seg. Likevel finner vi greit fram til Olsonheimen etter ca en times skitur i den dype snøen. Takket være bølgeblikktak er Olsonheimen den best bevarte av alle boplassene i hele Vassfaret. Husene fra begynnelsen av 1800-tallet er i god stand. 

Etter en kort pause begynner det å mørkne og vi må ta turen tilbake til leirplassen. Vel tilbake inntas et herremåltid ved leirbålet, før vi finner soveposene og går til ro. Dog er det bare en av oss som gjør som Mikkjel og Ingebert og sover under åpen himmel. To av oss kryper inn i teltet. Om morgenen har snøværet lagt sitt hvite teppe over uteliggeren, uten at det har forringet nattesøvnen.

Tidlig morgen ved Suluvatn

Etter frokost bestemmer vi oss for å gå oppover Buvasslia til Feselskardet, besøke Bringenhula og deretter gå ut på Bringen. Vi setter igjen pulk og utstyr ved leirplassen og tar fatt oppover, men det blir tidlig klart for oss at dette blir en slitsom affære. Den nederste delen av Buvasslia er bratt og uframkommelig på sommertid, men på vinterstid med mye løssnø blir det enda verre. Vi følger elveleiet oppover. Vannføringen er relativt liten slik at risikoen vi tar ved dette veivalget er relativt liten. 

Oppover Buvasselva

Buvasslia

Buvasslia

Etter en del strev når vi omsider Bringenhula, men kreftene er i ferd med å ta slutt. Dessuten har vi en middagsavtale i Hedalen senere på dagen. Beslutningen om å snu er ikke lett å ta, men like fullt er det nødvendig skal vi rekke ut før mørket senker seg. Turen tilbake nedover Buvasslia går som en drøm, endelig litt nedoverbakke. Nede ved Suluvatn pakker vi og går mot bilen ved Nevlingsdammen. Innen vi når dit har mørket sneket seg på. De siste dagenes store snøfall bekymrer oss litt, men heldigvis er veien brøytet slik at turen ut går uproblematisk. Vel nede i Hedalen får turen en verdig avslutning med middag hos Gunhild Aspholt i Kvila. Her har mang en vassfarvandrer fått en matbit før oss, og rundt bordet blir både nye og gamle vassfarhistorier utvekslet. 

Bringenhula oppe i Feselskardet

Så ble kanskje ikke vår tur akkurat slik vi hadde tenkt. Det store snøfallet sørget for det. Turen ville nok blitt helt annerledes om vi hadde ventet noen uker til snøen hadde satt seg. Jeg fikk erfare at en pulk kan være tung å dra i dyp løssnø og kan tappe en for krefter ganske så fort. Selv om vi ikke nådde målet vi hadde satt oss var vi alle tre svært fornøyd med turen. Opplevelsen av natur langt inne i Vassfaret har gitt oss ro til ettertanke og til å glemme dagliglivets trivialiteter. "Fri som fuglen under himlen" har vi vært.   

Verdig avslutning på tureren. Middag hos Gunhild Aspholt i Kvila.