 |
Barn – en berikelse
GRETE SKOGLY
Da
jeg ble spurt om å skrive ukas kommentar var jeg litt rask med å svare
ja. Siden jeg synes det er litt gøy å formidle seg skriftlig er det
hyggelig å bli spurt. Det er ikke det at jeg har så god greie på det,
men det er nå slik det er………
Men, så sitter jeg her med ”skrivetørke” og vet ikke helt hvor jeg skal
starte. Hodet er fylt med mye bekymringer for tiden. Noen er
hverdagslige, mens andre er mer uhåndterlige. Det gir meg en følelse av
maktesløshet. Energien blir opp spist, og jeg opplever meg selv som
mindre produktiv. Hjernen virker overfylt, og har på en måte ikke plass
til å tenke noe nytt. Som for eksempel å skrive ukas kommentar. Da
kommer angeren raskt snikende; jeg burde ikke tatt det på meg.
Men, når det ser som mørkest ut, kan det være et lys i tunnelen. Så jeg
skal ikke gi opp før jeg har prøvd. Som ergoterapeut er jeg forplikta
til å fokusere på mulighetene. Og jeg vet at hjernens kapasitet er
større enn vi aner. Derfor kan det hende at dette går bedre enn jeg
frykter. Kanskje dette kan være et eksperiment på om vi kan stole på
hjerneforskningen.
Dersom jeg nøster bakover; hva hadde jeg tenkt å skrive om? Jo, barn, og
hvilken berikelse det er.
Å bli foreldre er for de fleste, heldigvis, en selvfølge. Slik trodde
jeg det skulle være med meg også. Men livet har lært meg at mange ting
har man ikke kontroll over. Etter å ha stått på sidelinja en del år har
jeg misunnelig sett hvor fint barnefamiliene synes å ha det. Det ser så
inderlig koselig ut; liv og røre i huset, leik, besøk av andre barn,
bake, lage ting, noen å gi omsorg til.
Når vi etter et langt ”svangerskap” ble vurdert og stemplet godkjent var
gleden stor. To jenter skulle bo hos oss. Endelig barn i huset!
Stoltheten lå tykt utenpå oss, og alt så rosenrødt ut. Gleden var større
enn bekymringene. Barnevernet prøvde å realitetsorientere oss med å si;
det kommer til å bli tøft! Det forstod jeg egentlig ikke så mye av på
det tidspunktet, heldigvis.
Men plutselig satt vi der med to jenter, med to raske ben som hadde med
seg en ryggsekk som ikke vi hadde pakket. Fra det øyeblikket skjønte jeg
at nå blir ikke livet helt det samme som før. Ikke hadde jeg på forhånd
tenkt at unger kan stille så mange spørsmål, at søsken er så overopptatt
av rettferdighet, at det er utrolig tidkrevende å innarbeide rutiner, at
det er intenst å ha barn, at man som voksen sjelden får avsluttet noe
fordi man stadig blir avbrutt. Det tar i det hele tatt utrolig lang tid
å få det nye ”maskineriet” til å fungere. Så barnevernet hadde rett.
Det var utfordrende. Nesten uoverkommelig. En stund tenkte jeg i mitt
stille sinn; nå skjønner hvorfor vår Herre var skeptisk til å la meg ha
omsorg for barn.
Hvor blir det av kosen? Roen? Leiken? Tenkte jeg.
Men, så skjer det noe utrolig etter hvert som man blir kjent med barna.
Deres personlighet kommer tydeligere frem. Vi ser at de får venner og
trives med det de holder på med og viser etter hvert at de setter pris
på oss. Gradvis utvikles en godhet, en kjærlighet som jeg mener er like
sterk som om jeg hadde hatt biologiske barn.
Jeg blir ofte rørt og stolt av jentene, og glemmer at de ikke er født av
meg. Alt strevet blir med ett meningsfylt. Når man er sliten fordi man
gjør noe godt for barna føles det veldig greit. Jeg har også blitt mer
bevisst på hvor viktig en god barndom er for hvordan de skal få det som
voksne. Det betyr i neste omgang at en god oppvekst bidrar til et
velfungerende samfunn i framtida.
Disse jentene vi er så heldig å få ha boende hos oss, har blitt revet
opp fra sitt kjente miljø og plassert i et nytt. Det er en veldig tøff
prosess. Men når slike ting først gjøres tror jeg at Hedalen er et fint
sted å komme til. Jeg har vært stolt, og barnevernet har vært imponert
når vi har snakket om Hedalen som bygdesamfunn. Barnevernet har hele
tiden vært opptatt av at det vi kan tilby er nettopp det fosterbarn
trenger når de må starte opp på nytt; nærhet til natur, kontakt med dyr,
lite stress, trygt miljø, romslige forhold på skolen med lite mobbing,
rikt fritidstilbud.
Jeg må innrømme at jeg blir deprimert av å tenke tanken helt ut om hva
som kan skje med bygdemiljøet dersom ungdomsskolen flyttes. Et
bygdemiljø som innehar så mange gode oppvekst kvaliteter for alle barn,
og som folk utenfra berømmer.
Jeg skulle ønske at flere foreldre ville vurdere å ta til seg fosterbarn
og dermed gitt flere en sjanse til en god oppvekst. Det vil bety flere
unger på skolen, og sett i et samfunnsperspektiv vil det skape mindre
psykiske lidelser og mindre rusmisbruk/kriminalitet.
Til slutt vil jeg dele en undring med dere. Først må jeg si at det
finnes mange gode grunner til at jeg ikke skal bli finansminister. Og
jeg har faktisk skjønt at økonomi handler om ulike budsjetter mer enn
bare en pengesekk. Allikevel undres jeg over hvordan det kan ha seg at
Norge legger ned den ene nærskolen etter den andre, mens de samtidig er
i stand til å hoste opp 40milioner ekstra for å dele ut fredsprisen?
Hadde det ikke vært rimeligere og sendt formannen i fredspriskomiteen
over til USA for å overrekke prisen? Han kunne sikkert tatt med seg
kona, og ennå hadde vi hatt noen millioner til overs.
Man skal sikkert ikke sette det ene opp mot det andre, men det er nå
slike tanker jeg gjør meg om dagen.
For øvrig tror jeg at ”skrivetørka” er borte! Da hadde forskerne rett;
hjernen har stor kapasitet!
Takk for meg!