Tanker om rypebestanden i fjellet

OLAF ØDEGAARD

I disse dager er årets rypejakt i full gang. Allerede lenge før høstens jakt har starta, er det i media forkynt at rypebestanden i store deler av landet er historisk dårlig.

Også der det har vært rikelig med rype de seinere åra, er det dårlig i år. Grunnlaget for disse påstandene er rypetaksering, som er blitt vanlig på mange områder der det bedrives jakt, også i Hedalsfjella.

Eneste tiltak som blir nevnt for å få opp igjen rypebestanden er å begrense kortsalg, innføre ”bag limit” d.v.s. fastsette et maks antall ryper hver jeger får skyte, eller  totalfrede hele jaktterrenget.
På kort sikt vil nok sikkert dette bedre forholdene, men jeg tror ikke jaktbeskatningen er det egentlige problemet.

I de seinere åra (siste 50 år) har rypejakt vært en hobby. Før den tid var det matauk. Da blei det jakta mye mer, og fangsten var adskillig større. Til tross for dette var det en rik rypebestand i fjellet.

Hvor har det blitt av rypa? Ettersom jeg ferdes mye i fjellet, både på fritid og i jobbsammenheng, har jeg gjort meg opp noen tanker kring dette.
Jeg tror problemet er et helt annet enn rypejegeren på to bein. Og da tenker jeg på ubalanse i næringskjeden. Rovfuglbestanden har økt i takt med at rypebestanden har minka. Ørn, hauk og våk, som er totalfredet, blir det mer og mer av i fjellet. Dagens renovasjonssystem gjør sitt til at kråke og korp må finne seg mat andre steder enn før.

Måka har også begynt å trekke innover i landet. Egg og rypekyllinger vil være svært sårbare når rovfuglene, etter en lang og mager
vinter, setter alt inn på å stille sulten.

Hva slags tiltak som må til for å bedre dette, vil jeg ikke sette i gang noen diskusjon på. Men jeg er overbevist om at en næringskjede (som vi mennesker er en del av) i balanse, vil være det beste for alt liv.
God jakt!

Foto: Ole Erik Bakke