”En sommer er over, men minnene... ”

GRO FOSSHOLM RYGHSETER

For noen år tilbake ble jeg tildelt diplom av et avgangskull – forresten en hyggelig gest! Dette inneholdt blant annet en definisjon av meg, GRO:

G- godtemoms ,  R- reisegal ,  O- organisert .  Disse ungdommene kjente meg nok godt, og skulle jeg skrevet noe om G – godtemoms- ville det nok blitt en føljetong over mange uker!

Så jeg velger meg ut R – reisegal.

Denne lidenskapen ble første gang vakt da jeg som 16-åring reiste til Lubeck for å besøke ei brevvenninne jeg fikk på framhaldsskolen. Siden har det vel vist seg at lidenskapen bare har forverret seg! For når muligheten byr seg, pakkes kofferten! 

I år reiste familien på ferie til USA. Et tidligere besøk i New York ga mersmak. Da vi planla årets USA-tur, hadde familiens to tenåringer selvfølgelig et veldig sterkt ønske om Los Angeles – kanskje ikke så rart i disse såpeoperatider.  Men det ble østkysten og Boston  fordi jeg hadde hørt av noen interrailere i min ungdom at dette var en fin by, og New York fordi vi forelsket oss i den tre år tidligere! 

Da vi sjekket inn på flyet fra London, ble alle fire plassert langt fra hverandre. ”Håper de to yngste må snakke litt engelsk,” tenkte jeg, men det var bare mor som fikk en hyggelig snakkesalig nabo- a real English lady som skulle besøke sin sønn over there.

Vi ankom Boston en regntung, muggy ettermiddag og tok en taxi ut til hotellet vårt, som lå i teaterdistriktet. Alle var klare til å utforske byen!

Første frokosten inntok vi  på en benk i parken sammen med en skvadron grå-ekorn  og noen løse fugler. Familiens to tenåringer kunne senere fortelle oss at de hadde vært svært så flaue over ”de gamle” som skulle spise i parken. Denne parken ble av de første nybyggerne brukt som beitemark, og for oss gamle var dette en flott ramme for en frokost! 

Vi ble veldig fascinert av byens arkitektur. Gamle hus, en kirke midt inni jungelen av skyskrapere og tåka som hang like tung nedover skyskraperne som nedover toppene i påskefjellet. Mange kvartaler  var sterkt britisk prega, spesielt irsk. Og selvfølgelig det italienske kvartalet.  Må si det var litt gøy å vandre på kaia og tenke tilbake på lærdom om The Boston Tea Party, eller tenke seg hvordan det må ha vært å gå i land her med no-return ticket!

Folk tok kontakt og var blide, hyggelige og utadvendte. Litt uvant for oss lukka nordboere at hvermansen tar kontakt og drar i gang en samtale. ”Sorry for you about this awful weather: it’s very unusual for this time of the year!” Jo, vi var enige- ordentlig møkkavær og allværsjakkene lå igjen hjemme.

Siste dagen dro vi på hvalsafari. Katamaranen byksa seg framover  i regn og tåke. Vi håpet å se hval, men arrangørene kunne ikke love noe. Tre kvarter etter avgang begynte ansiktene å endre farge, mismotet å stige og vi inntok horisontalen temmelig overbeviste om at vi hadde kasta ut en liten formue på å bli sjøsyke og stirre ut i det grå intet.  Så dukket to andre båter i samme ærend opp, og nesten samtidig to gedigne - i alle fall etter vår målestokk- knølhvaler som boltret seg i bassenget mellom båtene. Imponerende! Familiens 14 åring – den eneste som kadde brukbar kontroll over magen - fikk mange flotte bilder!  På veien tilbake snakket vi med arrangørene - to unge forskere! De tok det med stoisk ro at mor og far i sin barndom ofte hadde fått servert hvalbiff til middag. Sunt var det visst  også! Men det var før noen kjente skuespillere snakket om barbari!

 Neste dag ble leiebilen hentet ut fra Avis og gps’n stilt inn mot New York. Far var spent og kanskje litt hissig! ”Holder kartleseren hans mål på denne turen, mon tro?” Etter nesten å ha skutt oss gjennom frontruta da nærkontakten med bremsepedalen ble vel effektiv, tørkes svetten og vi legger ut i byen for å finne I-95 retning NY.

Så er vi på vei sørover. Har egentlig planlagt å kjøre langs kysten, men været er like muggy og vi damene som er i klart flertall, har brukt alle diplomatiske metoder for å forhandle fram at det vil være av stor økonomisk betydning og i alles interesse at turen legges innom en outlet rett  før Providence - hovedstaden på Rhode Island.

It is huge og selvfølgelig et av turens høydepunkter for jentene! Dessuten store penger å tjene – på merkevarer vi strengt tatt ikke trengte! 

Providence, en koselig liten småby på 200 000 innbyggere med trehus i kjent ”nybyggerstil”.

Neste dag gjenstår manndomsprøven. Vi skal fortsette I-95 til New York og bilen  leveres på 54. gate Manhattan før kl. 18. Noen timer tilbakelegges på highwayen, og vi ser ikke stort annet enn mye trafikk. Faktisk litt overraska over hvor dårlig veivstandarden var!

Sjåføren hadde drevet mye research og kartleseren var utstyrt  med en pen bunke kart. Planen var å nå NY mellom kl ett og to. Da ville det – ifølge Google- være minst trafikk! Vi nærmet oss!  Da vi skulle passere utenfor Bronx, ga gps’n beskjed om heavy delays på highwayen og geleidet oss til en mindre vei. Så var vi der; i et veikryss midt i Bronx sentrum. Der hadde vi vært tre år tidligere og bestemte oss da, for aldri å komme tilbake. Mor låste bildørene med klar melding: ”Ingen stirrer på noen!” Hjertet dunket litt ekstra da vi måtte ta en ny sving forbi en park der det hang gjenger med ungdommer. ”Coole kiser” suste forbi oss i noe tilårskomne biler. Lett å lage filmer på netthinna her! Så til alles lettelse -  gps’n fortalte oss at vi skulle kjøre inn på highwayen igjen. På vei mot destinasjonen havnet vi i øvre del av Harlem. Her var det et yrende folkeliv en fredag ettermiddag. Det sydet av mennesker, markeder og biler, men en positiv atmosfære. Denne bydelen har utviklet seg veldig positivt de ti siste årene. Enda et høydepunkt på vår vei mot 54.gate. En heller stolt sjåfør leverte nøklene, og gikk til nærmeste undergrunnsstasjon for å innløse fire ukeskort! Men først fotografering av sjåføren ved Columbus Circle!

Rett ovenfor hotellet vårt lå Manhattens største frukt-og grønnsaksmarked Fairway .For å si det slik: ”Everything is huge over there!” Dette ingen unntak! Vi lesket oss daglig med alskens kjente og ukjente delikatesser. Men så imponerende store blåbær finnes ikke engang i Vassfaret. Ja, ja! De i Vassfaret er i alle fall utbesudlet og smaker blåbær!

Besøket på Frihetsgudinnen var jo et av målene, men kanskje vel så interessant var det å gå i land på Ellis Island. Har vært fascinert av the American Dream siden vi så utvandrerne/innvandrerne  på TV og gjennom studier av Nord-amerikansk historie og litteratur.

Utstillingene av enkel reisebagasje som hadde tilhørt noen som kom hit med alt de eide uten returbillett, men med håpet, gjorde et sterkt inntrykk. Vi gikk gjennom de ulike rommene; den enorme ankomsthallen, avhørsrom, legekontor, vekslingskontor, andre immigrantkontorer og leste på  tavlene over folk som hadde passert nåløyet her i flere hundre år. Nøden og håpets møtested! Her ble på mange måter deres skjebne beseglet. For det var jo de som også ble sendt tilbake.

Den store globusen, som ved lette trykk kunne gi oss et glimt om når og hvor folkestrømmene kom fra, var fascinerende. Like grufullt var det å trykke seg fram til strømmen av afrikanere noen hundre år tilbake. Her ble slavehandelens grufullheter visualisert. På båten tilbake til Manhatten var tankene fylt med en undring over hva alle disse menneskene måtte ha følt på en tilsvarende båttur for hundre til to hundre år siden.          

Jeg lar meg lett fascinere av mennesker jeg møter. Hvem er de, og hva er deres historie? I storbyen er det mange dyr i arken, for å si det slik. Utenfor ”vår” undergrunnsstasjon, satt en underlig en. Han var kledd i kamuflasjefargede klær, som nok hadde sett renere tider. Håret var hoftelangt med dread-locks, og skjegg  dominerte ansiktet til denne middelaldrende mannen. Han satt hele tiden på setet nærmest inngangen med en stor tursekk ved siden av seg. Ja vel, en vanlig uteligger, tenker du! Kanskje det. Hva vet jeg? Men denne mannen satt hele dagen og leste bøker, som han byttet hos brukthandleren litt lenger borti gata. Ved titiden om kvelden, det var da vi vendte nesa hjem mot hotellet vårt , tok han seg en tur på fruktmarkedet og innom Starbucks for supplies. Ble litt fascinert av denne figuren. Han så ikke ut til å være rusmisbruker, men hvem var han? Hvorfor satt han der dag etter dag og leste bøker? Så ut som en boms, samtidig ivrig opptatt med å studere sine bøker som en intellektuell!

Søndag formiddag gikk turen tilbake til Harlem. Mange mennesker, pent pynta og selvfølgelig med afroamerikansk bakgrunn  kom på på undergrunnsstasjonene. Vi hadde fått høre at gospelgudstjeneste her, var noe vi absolutt burde få med oss! Denne kirken var nok vant til turister, for den var godt organisert i så måte. Allikevel ble dette en helt spesiell og sterk opplevelse. Ordet negersangerinne har fått en ny betydning. I denne sammenhengen må det være en hedersbetegnelse!  En opplevelse vi sent vil glemme!

Four blocks away from our  hotel lå Central Park, og på vei dit gikk vi forbi Dakota-bygningen hvor John Lennon ble skutt i 1980. Her brenner fakler døgnet rundt, og livvakter dominerer inngangspartiet.  Yoko Ono lever fremdeles et tilbaketrukket liv i toppetasjen  her. Vi stoppet for behørig fotografering!

På andre siden av gaten inne i Central Park ligger Strawberry Fields med Imagine monumentet. Hit valfarter John Lennon fans fra alle kanter, og musikanter skaper stemning med hans låter. Denne delen av parken er dekorert  med midler fra John Lennon og Yoko Ono.

Siste dagen etter at vi hadde  sjekket ut fra hotellet, tilbrakte vi et par timer i parken nettopp på dette stedet. Folk kom og gikk. Hvem er de alle disse menneskene, hvilken historie har de å fortelle? Den eldre mannen i rullestol som gjorde en avtale med ei ung jente, den unge gutten som kom med en slange kveilet rundt håndleddet, det eldre litt pyntelige paret ,mannen i trettiåra som satt og klimpra på sin gitar og sang John Lennon låter eller den  velkledd dama som fikk folk til å ta bilde av seg selv på Imagine monumentet. Etter en tid kom hun bort på krakken vi satt, og spurt om jeg kunne ta et bilde av henne. Hun slo seg likeså gjerne ned og begynte å prate. En kreativ sjel, ifølge visittkortet hennes, som delte livshistorien sin med  de som måtte høre på henne! Hun hadde en lunchavtale, men nok ikke mer bindende enn at tjue minutter med en tilfeldig turist var ok. I ettertid slår det en at i en slik menneskevrimmel, kan nok ensomheten bli veldig sterk.

FN-bygningen er et kjent landemerke i NY og besøket her var en bevisstgjøring på at vi i skolen burde fokusere mye mer på hva FN faktisk utretter. Vår japanske guide formidlet  sterke historier! Et par små detaljer: FN-arbeidere har med seg kofferter med enkle midler for periodisk skole, kofferter med enkelt sportsutstyr til barn og unge i kaotiske deler av verden. Mye kan gjøres med lite! Da vi kom ut igjen var det et oppbud av politi og sikkerhetsvakter som var hinsidig! Neppe på grunn av oss! Jeg spurte en politibetjent om han kunne fortelle oss hvorfor. ” This is not ordinary,” sa han. Jeg var ikke fornøyd og prøvde meg videre:” So you say this is an extraordinary  situation?”. Han smilte og nikket. Vel, vi hadde mye på programmet, så hvem som ankom vet vi ikke.

4. juli med fyrverkeri på Hudson river er bare så amerikansk som det kan få blitt. To  millioner mennesker ute i gatene, noen hadde venta hele dagen på å få de beste plassene langs elva. Vi stod i kø bare i to og en halv time. Politiet slusa oss inn, og i kvartal for kvartal kontrollerte de alle sekker og større vesker. Det var mye politi. Ja, politi overalt. Det er vel noe av hemmeligheten med kriminalbekjempelsen i New York. Frodige damer på min alder i klesdrakter med Stars and Stripes syntes godt! Noe å tenke på gitt når en føler seg litt grå!  22 tonn fyrverkeri blåste opp fra seks ramper ute i Hudson River i løpet av en halv time. Vanvittig flott! Stemningsfullt! Ja! Gåturen bort til Times Square etterpå midt i vrimmelen av alle disse menneskene og neonreklamene var helt spesiell!  Vi så  ingen sterkt berusa ” hooligans” som rava rundt, men amerikanere i festrus. Alkoholforbud og en vanvittig polititetthet så ut til å ha sin misjon! På en slik dag kan en forstå amerikanernes sterke nasjonalitetsfølelse.

Det  er vanskelig å avslutte , men The Positive Guys som underholdt i Battery Park må få litt oppmerksomhet. Åtte, ti afroamerikanske  gutter fra åtte til noen og tretti kjørte forrykende show til like forrykende rytmer fra boom-blasteren  Disse konkurrerte ut trampetthopperne og turnerne i norgesklassen. I følge husets to tenåringer ”hadde guttene de fete six-packene”.  Budskapet til disse unge guttene var;

” Se på kroppene våre, de er sunne og sterke! Rus, vold og kriminalitet har vi lagt bak oss, nå  jobber vi for ungdom som trenger et positivt tilbud i belastede bydeler.  Ferdighetene våre har vi lært oss i gata!  Vi vil gi håp til andre!” 

To uker senere sitter vi på hytta og koser oss med spikjimat, elgpølse og Valdres flatbrød. Her finner vi fred i sjela når vi ser fisken sprette i vatnet og hører fugger’n synge i tretoppa. Hedalsfjellet skaper sterke kontraster til verdensmetropolen.        

Men jeg sier som Ole Brumm: ”Ja, takk begge deler”!