Kulturminneåret 2009
Smia – et viktig kulturminne

Det nærmer seg slutten på kulturminneåret 2009, og jeg fikk lyst til å skrive om smia som var så viktig på gardene i tidligere tider, og som nå står igjen som minner om en annen tid.

Hjemme i Lia har vi smie som ikke lenger er i bruk. Den første smia på garden var det oldefar Erik G. Lia som tømret opp litt utenfor selve gardstunet. Der var det smie i den ene enden og snekkerverksted i den andre.

Selve smiubelgen er dekorert med en utskåret trelist med årstall og oldefars initialer E.G. Lia 1885. Avlen (essa) var solid murt opp med stein.

Som småjente satt jeg ofte og så på når far smidde. Det var en fascinerende prosess når et vanlig jernstykke ble formet til en nyttegjenstand. For at dette kunne skje måtte det være glødende kull i avlen (essa). Og her var smiubelgen avgjørende. Den var laget av sauskinn og derfor både tett og elastisk og lå festet i en treramme. Belgen smalnet inn mot avlen og endte i et rør som var støpt inn øverst i avlen, litt under der kullet lå. Bak på belgen var det festet en trestang, og når denne ble hevet og senket, pustet belgen luft inn i glohaugen. Inne i denne glohaugen lå råvaren, jernet, som etter en tid ble glovarmt og rødt. Da var tiden inne til å begynne å forme det til ønsket formål.

Gudbrand ved blåsebelgen

På en stor og solid trestabbe, ca. 80 cm i diameter, sto smiu-steet (ambolten) som er en tung gjenstand av jern og formet til dette arbeidet. Smeden tok jernstykket fra glohaugen med ildtang og holdt det fast på steet under arbeidet med formingen. Han forma og bøyde det varme jernet ved å slå på det med hammer. Det kunne også settes inn i en solid skruestikke, slik at det kunde bøyes i ønsket retning med for eksempel hammer eller tang.

Det var spesielt gårdsredskap som ble smidd. Hestedoninger, for eksempel, var en kombinasjon av treverk og jern.

På slutten av 50-tallet hadde far, Kristoffer G. Lia, fått så dårlig ganghelse at han satte opp en smie nærmere gardstunet, og den gamle ble revet. Men alt inventar fra den gamle smia ble tatt med i den nye. Far likte veldig godt å jobbe i smia så lenge han klarte. Det ble nok mer og mer en hobby for ham. Ofte fikk han besøk av vår onkel, Lars Bertelrud, som også hadde smie. De hadde felles interesser og hadde mange fine stunder her – gjerne med tilbakeblikk til en annen tid.

Trekabbe på 80 cm. Her stod ambolten som Gudbrand viser ovenfor.

Her var glohaugen. Inn her kom blåsebelgen.

Min bror, Gudbrand Lia, eier smia i dag. I sommer bestemte vi oss for å ta en titt inn i smia. Her var alt på plass, men den bar tydelig preg av at den ikke hadde vært i bruk på svært mange år. Gudbrand demonstrerte for meg hvordan jernet ble formet, og jeg forsøkte meg på å få liv i belgen og fantaserte at jeg hadde jern i ilden, i ordets rette betydning.

Jeg tar en siste titt inn før vi låser døra. På veggen henger ei steinharv laget av solid treverk og med heimsmidde pigger under. Her er det også jernbeslag til vognhjul. Det er produkter laget av en av våre forfedre - far, bestefar eller kanskje oldefar?

Alt er der, men spindelveven som snor seg rundt skruestikka, forteller oss om at smia er forlatt – for lenge siden. Men smia er ikke glemt. Nå ser vi på den som et viktig kulturminne!

Kari bruker belgen. Med høyre hand "setter Kari inn et jernstykke i glohaugen" med ildtanga.	Skruestikka
Jernbeslag til vognhjul