Preken ved fellesgudstjeneste i Begnadalen
Hva slags kirke vil du ha?

EILIV LØNNINGEN

Slik spør biskopen i en pressemelding hun har sendt ut i forbindelse med kirkevalget. Egentlig fins det noen skrifter som skal danne grunnlag for vår kirke. I ett av disse står det: Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet forkynnes rent og sakramentene forvaltes rett.

Da den katolske kirke får se dette, spør den: Hvordan kan dere vite hvem som er hellige? Dette er egentlig et spennende spørsmål. Hvilket svar får de? Selvsagt kan ikke vi avgjøre hvem som er hellig, men vi ville likevel si noe om hva kirken egentlig er.

Hva betyr dette? Bare dåp kan danne grunnlag for medlemskap i vår kirke. For Bibelen sier at vi blir hellige i dåpen. Vi kan ikke lage noen tilleggskriterier som hjelper oss til å sile ut hvem som tilhører kirken eller ikke. Likevel må vi si, at det bare er de sant troende (som er et annet uttrykk disse skriftene bruker) som vil ha nytte av sitt medlemskap overfor Gud.

Derfor må evangeliet forkynnes og sakramentene forvaltes slik at mennesker har nytte av det. Hva slags kirke vil du ha? Egentlig er spørsmålet snudd på hodet. For enten skjer tingene slik Gud vil, eller så har vi ingen kirke, fordi kirken er der hvor mennesker hjelpes til kontakt med Gud.

Når det likevel blir diskusjoner i vår kirke, så handler det kanskje om den teksten vi har fått i dag (Lk.10,25-37 – om Den barmhjertige samaritan).

Biskopen mener at spørsmålet rundt kjønnsnøytralt ekteskap vil være viktig ved dette valget. De som sitter i bispedømmeråd ansetter prester og vedtar de liturgier vår kirke skal ha. Lederen av bispedømmerådet har gått ut i en egen pressemelding og ment at en bør tenke bredere enn som så. Hva skal vi i så fall bruke denne gudstjenesten til? Heie på våre egne kandidater? Jeg vil heller se om dagens tekst gir noen innspill.

Hva slags kirke vil vi ha?

For det første: En kirke som tør å hjelpe.

Når jeg leser en tekst er jeg opptatt av å spørre meg frem til poenget. En hjelp kan da være å finne frem til den som er hovedperson i den fortellingen Jesus har. Øynene faller lett på Den barmhjertige samaritan. Noen har også ment at han kan være et bilde på Jesus selv.

Selvsagt hjalp Jesus mennesker. Selvsagt var det Den barmhjertige samaritan som var den som handlet slik Jesus ville. Likevel er det kanskje presten som er hovedperson. Teksten må leses i lys av at det er en lovkyndig som spør, og det dypeste spørsmål er hva presten burde ha gjort.

Hvorfor gikk presten forbi? Det gamle testamentet sier at en prest ikke skal røre ved en død. Da blir han uren. Kanskje ville ikke presten kunne se om den mannen som hadde vært utsatt for røvere var død før han hadde rørt ved han. Derfor var det tryggest å gå forbi.

Hva med Jesus selv? Han hadde respekt for de ordninger som fantes. Det ser vi den gang han helbredet de 10 spedalske. Han ber dem om å gå til prestene. Han gjorde bare underet, det var prestene som måtte avgjøre om de var friske nok til å komme tilbake til samfunnet.

Likevel helbredet han mennesker, selv om det var jødenes helligdag og noen ble sinte for det. Hva var Jesus sitt poeng? Et sted sier han: Dere gir tiende av mynte, anis og karve, men forsømmer det som veier tyngre i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Det ene burde gjøres, og det andre ikke forsømmes.

Hele Guds lov er viktig, men Guds lov må ikke leses slik at det hindrer oss i å hjelpe. For summen av budene er kjærlighet. Derfor vil vi ha en kirke som tør å hjelpe.

For det andre: En kirke som tør å ta diskusjonene.

Kanskje gikk presten forbi, fordi han var redd for reaksjonene som ville komme. Hva er menneskets beste? Slike diskusjoner bør kirken ta?

Men kirken er ikke alene om slike diskusjoner. For kort tid tilbake sluttet man med en ordning man hadde hatt i 6 år. Nemlig å undersøke barn som var i risikogruppe for å være disponert for diabetes. Man sluttet fordi man mente det ble for belastende å sitte med slik informasjon. Ikke alle var enig i dette. Uansett var begge parter opptatt av hva som var til det beste. Dette må heller ikke bli borte i de diskusjoner som kirken må ta.

Bibelen viser oss også at det å behandle mennesker med barmhjertighet, handler om å ta imot dem som har syndet. Jesus selv var sammen med tollere og syndere. Samtidig tok han synden på alvor.

Selv har jeg en tid vært glad for at de legene jeg møtte tok signalene fra min kropp på alvor, undersøkte meg grundig. Slik må også kirken ta mennesker på alvor. Poenget er bare at det ikke må oppstå tvil om at vi vil mennesker det beste.

Derfor vil vi en kirke som tar diskusjonene, men som ikke skygger for at det er menneskers beste vi er opptatt av.

For det tredje: En kirke som tør å ta Guds bud på alvor.

Et lite poeng fra teksten her er Den barmhjertige samaritan, som ikke bare var opptatt av å få mannen til herberget, men også gjøre opp for seg. Den som kjemper på livets side, kan oppdage at Guds bud er gode, fordi summen av Guds bud er kjærlighet.

Derfor må den enkelte selv avgjøre om dette skal få noen innvirkning på hvem en vil stemme på ved valget. Uansett så er mitt ønske at de råd som blir valgt stiller seg dette spørsmål: Hvem kan vi være en neste for?