Hedalen.no

Sist oppdatert: 01.04.2010 11:21

Siste Utvei, på godt og vondt, – 10 år etter

TEKST: MAGNE RUUD
FOTO: ARNE HEIMESTØL OG MAGNE RUUD

Etter en heller trist dag med snø og tåke var det en viss forventning til at mørket skulle falle på, både av hensyn til å slippe å se Siste Rest Av Vinteren, men ikke minst og for å se og høre Revygruppa Siste Utvei.

Mange er frafalne ungkarer, men holder ennå stand på scena. For scenevante er de med mange år bak seg som amatørskuespillere.

Flere av aktørene er bosatt andre steder, ja til dels langt vekk, men har allikevel funnet tid og lyst til å glede sine sambygdinger med humor og sang i påskeuka.

En ellers blid og hyggelig gutt som Arnstein Ramstad er, blir på scena forvandlet til en figur jeg helst vil slippe å møte ved mørkets frambrudd.

Roars professorrolle og gammel peppermø er morsomme og godt spilt.

Lars kan like godt være gammel dame som ”seriøs” formidler av egne meninger. Hans ”rødstrømpebetraktninger” gleder og irriterer.

Kim Ole har den evnen at man blir i godt humør bare han viser seg. Når han i ett av innslagene i tillegg evner å imitere Juster på en bra måte, så blir totalbildet vellykket.

Vegards politikerrolle og harselas over folkepopen syntes å vekke åtgaum. Noe jeg ikke visste var at sangtemma, selv uten deltakelse i Gubbus Kantorum, ikke var så verst.

En revy uten musikk blir tam, men gruppa har flere gode musikere og sangere. Arnstein K og Ravens fingerferdigheter på gitar er vel kjent. Gode stemmer har de i tillegg. Når stoffet for en stor del er selvskrevet, med der til fengende toner og rytmer, ja da blir resultatet upåklagelig.

Prikken over i-en ble satt ved at 2 blad Asle, Bjørnar og Arild dro til med blåseakkompagnement. Da følte publikum seg hensatt til linedancefestival på Toten.

Cato, som før har vært på scena, var denne gangen iscenesetter og dramaturg. Hans erfaring fra et profesjonelt skuespilleryrke er medvirkende til at alt flyter, lett og ledig. Skuespillerne virket sikre, med klar og høylydt tale og sang.

Om innholdet kan sies så mangt. Etter anmelderens oppfatning varierte det fra det pikante, via det underfundige, det morsomme, og til det platte.

For en del er innholdet kjent som skogskoiehumor og med en røff omgang med liv, væren og tro som ikke er dagligdags. Dette er dog revyens kjennetegn.

En time og tjue minutter gikk uhyre fort, så fort at jeg trodde det var pause, og det er unektelig et bra tegn

Vel hundre påmeldte så premiera. På Skjærtorsdag er lokalet fullt, slik at nærmere 300 publikummere atter en gang har kunnet bivåne lokale krefter på Nordre Lokalet Vi vet at hedøler setter pris på kulturelle begivenheter som dette, og det var dessuten mange fra nabodalføret som hadde sklidd seg over åsen for å la seg underholde. Nikolai Øyhus’ latter kunne i alle fall høres med all tydelighet.

Åpningsnummeret