Alle disse dager som kommer og går, lite visste jeg at de var selve livet. 

EDVIN FOSSHOLM

Livet er en seksuelt overførbar sykdom, med hundre prosent dødelig utgang. Men hvem er jeg egentlig?

Jo, jeg består av noen milliarder celler som for en stakket stund har slått seg sammen og bestemt at de skal være meg! Etter hva jeg har hørt, så fornyer cellene seg hele tiden, og i løpet av ca. 7 år så er hele meg byttet ut. Det er litt vanskelig å begripe når jeg ser meg selv i speilet en tidlig morgen! Håret har fått farge som en elghundpels, ansiktet ser ut som en dårlig oppredd seng, tennene har blitt dobbelt så lange, og dobbelthaka mi har fått dobbelthake. På toppen av det hele så har jeg en ring rundt livet som vitner om alt for mange gode dager.

Men det som er det rare, er at oppe hodet mitt er jeg fortsatt ung, har ikke de cellene ”fatta pointet”? Selv om jeg akkurat har begynt på mitt 50. år, så klarer jeg ikke å føle meg sånn. Jeg husker jo at mine foreldre var gamle da de var 50, eller var det bare noe jeg syntes da? Jeg blir jo minnet på hvor gammel jeg er av mine egne ”søte små” i blant.

Tror nok at de fleste på min alder kjenner seg igjen i denne beskrivelsen, men det er jo nå livet begynner for alvor. Rolv Wesenlund sa det så treffende: ”Alt før 50 er bare trening.”

Jeg har ofte hørt eldre mennesker få spørsmålet: Hvordan får du dagene til å gå nå når du er pensjonist? Er det ikke meningen å få dagene til å komme?

Det er viktig å se positivt på fremtiden, det er jo tross alt der vi skal befinne oss resten av livet, og jeg har tenkt å leve så mye jeg kan hver dag. Tenk så mye spennende vi kan finne på hvis vi vil. Livet blir litt rikere hvis vi tar noen sjanser, tørre å miste fotfestet, det er da man kjenner at man lever.          

Jeg er så imponert over de unge skihoppera vi har i Hedalen, de risikerer å brekke en arm eller et bein, men det kan repareres. Det er verre med et ødelagt sinn! Noen av dem kommer kanskje til å ”leke med de store gutta” og gi Norge heder og ære en dag. Men det viktigste er at de tør, og ikke minst har det gøy med det de gjør. Selv har jeg pers på 24 meter, med stygt fall i Furukollen, en hoppbakke som lå opp i veien til Goplerud for mange år siden. Hadde vondt i hele kroppen ei uke etterpå. Kan ikke huske å ha vært så redd noen gang som da jeg sto og tok toppfart i isete spor. Men jeg hoppa, og i dag er det et godt minne.

Nå har jeg fått muligheten til å leke med de store gutta igjen! For to år siden kvalifiserte jeg meg til en rolle i Sol av isfolket, men takket nei, men nå har jeg fått en ny sjanse, og den akter jeg å ta. Toppen av det hele er at jeg nå får mulighet til å være med på en oppsetning i profesjonell regi samen med min og Gunn sin gamle ”teaterelev” Cato. Den dagen jeg sitter på gamlehjemmet, vil jeg heller angre på det jeg gjorde, enn det jeg ønsket at jeg hadde gjort!  
   
Kanskje kommer jeg til å gå på trynet i ei tornebusk fra tid til annen, men da er det viktig å huske på det som ”fetter Osvald” skrev i sin kommentar for noen uker siden, at tornebuska har også roser. Jeg tror på et liv FØR døden.