Livet blant lavskriker, granmeiser og rødstjerter

GUNNAR HOLTH

For noen år siden fikk vi oss en hytte på Reset, kona og jeg. Der fant vi snart ut at kikking er en undervurdert hobby. I dette tilfellet er det snakk om fuglekikking. Som på så mange andre hytter og hus i Hedalen, henger det også på vår veranda en fuglemater. Noe av det første vi gjør når vi kommer opp på hytta, er å fylle den med solsikkefrø – sommer, høst, vinter og vår. Etter noen timer har ryktet om lettvint servering fløyet gjennom skogen av fjellbjørk og gran, og det blir et yrende liv i vårt nærmiljø. Å observere disse fjærkledde skapningene har for oss blitt en av hyttelivets mange gleder.

De ivrigste gjestene er granmeisene, de flyr fram og tilbake i ett sett og hamstrer maten, forhåpentlig på et lurt sted. De virker fryktløse, både når de jager bort andre og større fugler fra matfatet, og når de forsyner seg uten å bry seg om at vi sitter der rett ved siden av på verandaen. Finkene er mer skvetne av seg, men de dukker stadig opp og i flere varianter: grønnfink (”svensken”) i små flokker, bokfink, pilefink og av og til også bjørkefink, som i likhet med en del andre nordboere gjerne drar til Syden om vinteren. Hannen er et staselig syn om sommeren, med sine klare farger i svart, hvitt og rustrødt.

En annen iøynefallende gjest er dompapen, som på en måte blir ekstra flott å se på om sommeren – hele Norges julefugl er nå også vår vakre julifugl! Navnet har den fått fra katolske biskopers fargerike antrekk, men etter våre observasjoner er hunnen og hannen et stabilt par, så atferden er nok mer luthersk. En annen art som iallfall ser ut til å holde trofast sammen i par, er den rørende tillitsfulle lavskrika. Denne kråkefuglen med sitt morsomme, bustete hode (vi kaller den bare Klodrik) vil gjerne ha brødbiter, og vær så god, det er servert. I gamle dager ble lavskrika kalt ”tømmerhoggerens venn”, og jeg har fått syn for sagn: Det hender at den holder meg med selskap når jeg sitter på trammen og sliper motorsaga. Når den så flyr elegant på lydløse vinger mellom trærne, kommer de nydelige rustrøde partiene fram. En sjelden gang får vi også besøk av dens enda flottere fetter, nøtteskrika.

Vi er glade amatører og må stadig konsultere fuglebøkene, blant annet en stor bok med fine illustrasjoner, som jeg har arvet etter morfaren min. I sommer observerte vi for første gang en liten fugl med silkehvit underside og en snodig atferd. Den krøp rykkvis, i en slags spiral, oppover en av bjørkestammene utenfor stuevinduet vårt. Så stupte den ned til rota av neste bjørk og begynte på nytt. Fram med fugleboka! Og der var den: trekryperen. En alminnelig fugl i Sør-Norge, sto det, og det tynne, buede nebbet bruker den som pinsett når den jakter på småkryp i barken. Den er en god klatrer, men beveger seg aldri med hodet ned … Slik hengir vi oss med barnlig fryd til det som ifølge Første Mosebok er menneskets eldste beskjeftigelse: å navngi det vi ser av levende vesener rundt oss.

Og hvem kan det være, denne særpregede fuglen som hopper rundt på en lunne med granstokker? Hvit oppå hodet og svart maske, rødt bryst og rød stjert. Akkurat, ja, den heter rødstjert, og det er hannen i stilig sommerdrakt vi har fått øye på. Snart ser vi også hunnen, og det virker som om de to har det travelt. Men fuglemateren er de ikke interessert i, det er visst bare insekter som gjelder. Hvorfor flyr de da rundt hytta vår hele tiden? Svaret får vi den dagen vi hadde tenkt å gi nordveggen et ekstra strøk med beis. Stigen blir satt opp – men så hører vi en tynn pipekonsert oppe under mønet. Vi trekker oss tilbake og kan etter en stund iaktta far og mor rødstjert i skytteltrafikk til reiret sitt med insekter i nebbet.

Konklusjonen ga seg selv denne julidagen: Den beisingen hadde det strengt tatt ingen hast med. Derimot kunne vi enda en gang kjenne den enkle, sterke gleden ved å få være nær naturen og stadig oppdage og lære noe nytt, gjennom et hytteliv i fjelltraktene rundt Hedalen.