Sist oppdatert: 23.02.2010 18:38

Kommunikasjonsmidler og informasjonsbehov

MAGNE RUUD 

Fra artenes opprinnelse er det noen utvalgte slekter som har fått evnen til å kommunisere.Kommunikasjonen skjedde historisk mellom enkeltmennesker, eller mellom mennesker i sosiale grupper. Selv mange av dyreartene evner å kommunisere, og bruker det aktivt i kampen for å overleve. 

Kommunikasjon over større avstander skjedde ved hjelp av røyksignaler, branner, kurerer, eller slik som på Gomera, hvor man har et eget plystrespråk som kan bære kilometervis, fra åskam til åskam.  

Kirkebakken var et viktig informasjonspunkt etter en langtekkelig messe.

Avisenes inntog kom først rundt 150 år siden, men det var et fåtalls lesere i forhold til befolkningen. Bibelen var en viktig informasjonskilde, men den inneholdt lite nyheter fra gang til gang. 

Franskmennene satte postvesenet i system. Til å begynne med var det mottakeren som måtte betale portoen.  Det sies at endringen av systemet, hvor avsenderen skulle betale portoen, var et resultat av at mottakeren ikke løste inn brevene. Bare det at postombringeren fortalte at det var ankommet et brev fra et bestemt menneske var tilstrekkelig for mottakeren. Dermed var budskapet kommet fram om at vedkommende var i live. 

Telekommunikasjonen var en vidunderlig oppfinnelse. Da kunne man kommunisere over lange avstander, og etter hvert via radiosignaler, og dermed over store havstrekninger. 

Å få tildelt løyve til å installere telefon her på berget var ikke bare bare. Behovsprøving, depositum og lange ventetider.

Da den endelig var i hus, var det å dra ei sveiv slik at han Andreas på –tralen fikk beskjed om at noen ytret ønske om å bli koblet videre til neste sentral, til neste sentral, til neste sentral, og så til slutt til en bestemt abonnent på et bestemt sted. 

Vårt telefonnummer var 888B. B, fordi vi var to abonnenter på linja, og naboen hadde A.

Det betydde at skulle han Adolf  ha samtalen så ringte det en gang, og var telefonen til oss, så kom det et langt ring, og så et kort. 

Til å begynne med var mest hele vestbygda på ei linje, og hvordan man klarte å skille korte og lange ringetoner fra hverandre var litt diffust, og kanskje det var like greit for da hadde man god grunn til å komme ”innpå” som det het, og i det minste få tilfredsstilt sin nysgjerrighet om hva som var på ferde.   

Etter hvert som det kom analoge sentraler kunne man ringe direkte til hverandre.  Tallskiva snurra fram og tilbake, og dermed var kontakten et faktum.  Noe av det sosiale ble dermed borte, fordi toveiskommunikasjon var grei nok, men man fikk liksom ikke delta i hendelser som berørte andre på samme vis som før. 

Analoge sentraler ble byttet ut med digitale sentraler, og telelinjene og satelittene ble tatt i bruk til overføring av tekst og bilder, og dessuten mye raskere enn noen kunne forestilt seg noen desennier tidligere. Graham Bell ville vel blitt forundret om han hadde levd anno 2010. 

Bare tenk på OL på Lillehammer.  Det er ikke lenge siden, men hvilken kunnskap om, og hvilken bruk av internett hadde vi den gangen.  Personlig svært lite, selv om min første datamaskin ble anskaffet i 1984. 

Jeg kan huske min første mobiltelefon. Mobil,- for så vidt som jeg kunne bære den i en ryggsekk, og med et batteri som var på størrelse som en velvokst telefonkatalog. Dyr var den også, men ved hjelp av lovlige skattemessige disposisjoner kunne prisen reduseres med opp til 70% . Fra ca 30 000 kr i anskaffelse, til 9 000 kr, etter fradrag av merverdiavgift og skatt. 

Etter hvert ble mobilens omfang redusert til en mursteinlignende sak, og til slutt så liten at jeg ikke makter å plasser mine ganske alminnelige voksne fingre på tastene. Det gjelder å plassere neglen på lillefingeren så sentrert på tallet som mulig. Makter jeg ikke det, kan jeg havne hvor som helst. Displayet er dessuten så lite at mitt normale syn har problemer med å skille tallene fra hverandre.  Prisen er omtrent like liten som telefonen, og dersom jeg velger bindingstid og gitte tariffer, er prisen kr 1. 

PC, ja. Den første var både tung og treg.  Så treg at jeg kunne drikke en kaffekopp mens den var innom alle startkommandoene, og endelig viste en C: 

Derfra måtte vi gå via programmer som lå på 8” disketter, og med ca 100 kunder, hvor hver kunde hadde sin diskett, ble vi etter hvert ganske gode diskjockeys. Den første haddiskmaskina hadde den formidable lagringskapasiteten av 10 megabyte. Det betyr ca 5 fargebilder i full oppløsning! 

I kveld sitter jeg og kjerringa med hver vår laptop, med lagringskapasiteter på 230 gigabyte, hvorav 218 GIG er ledig.   Fysisk så stor som ei middels stor bok.

Jeg sjekker Finanstilsynets nettsider om det er lagt ut nye lover og regler, mens Oddrun har funnet en liten snutt om en tam elg borte i Hallingdal.  

Vi kommuniserer en gang i blant, særlig dersom kaffetørsten blir for stor. Fortsatt snakker vi med hverandre, men kunne gjerne sendt både sms, mms og mail om urinstinktet som fortsatt eksisterer, nemlig sult og tørst. 

Vi kunne melde oss på Facebook og Twitter og snakket med hverandre der. Jeg skal seriøst vurdere det, fordi da får jeg kan hende igjen den gode gamle følelsen av ikke å være alene. Der er det både kjente og ukjente som gir til kjenne både løst og fast, og på godt og vondt.

På samme vis som den gangen vi hadde ei telefonlinje som dekket hele vestbygda.

Ringen er sluttet.

(Ps. Modemet har vært i ulage de siste 14 dagene, så hustelefonen virker ikke! Det er feil i config.sys. Det skjedde ikke mens Andreas på –tralen sto for koblinga.)