Midtlivskrise

Da jeg var yngre, trodde jeg at en midtlivskrise var forbeholdt menn. Når mennene nådde 40-års alderen, kjøpte de motorsykkel og byttet ut kona med en yngre modell for å kamuflere sin egen aldring. Men det er nok ikke så enkelt som det.

En midtlivskrise er en identitetskrise, hvor man begynner å stille spørsmål ved de valg man har tatt, og hva man har oppnådd i livet, og gjelder like mye for kvinner, som for menn. Når man plutselig oppdager at livet ikke varer evig, er det noen som får det travelt med å endre på alt man ikke er så fornøyd med. Noen går drastisk til verks og forkaster alt de har, andre nøyer seg med mer forsiktige endringer.

Når det gjelder innkjøp av motorsykkel, har et forskerteam i Japan funnet ut at den som kjører motorsykkel (uavhengig av kjønn), presterer bedre i kognitive tester, de hadde bedre hukommelse, gjorde færre feil på jobben og kjente seg gladere. Jeg vet ikke om det hadde betydning at testlederen for forskerteamet het Kawasaki og selv kjørte sykkel, men et godt argument er det hvis lysten på sykkel skulle bli overveldende midt i livet.
 
Jeg hørte et radiointervju med en psykolog, at midtlivskrisen er et vendepunkt i livet som til slutt fører til en opptur som gjør at man gleder seg mer over livet og dagene som kommer.

Det skal godt gjøres bare å ta gode valg gjennom livet, og mange av de dårlige kan rettes opp igjen. Om det ikke er mulig, kan man kanskje forsøke å tilgi seg selv for det som ble dårlig?

Selv har jeg tatt mange dårlige valg opp gjennom årene når det gjelder egen helse. Vekten har økt jevnt siden 20-årene, og trening har vært et fremmedord. Jeg har hatt gode unnskyldninger på lager, med barnefødsler og for liten tid.

Jeg tok sykepleierutdanning i voksen alder, og gjennom utdanningen lærte jeg mye om kroppen, kroppens prosesser, helsefaren ved overvekt og manglende mosjon. Media fokuserer på BMI, fettprosent, trening og kosthold. Selv har jeg prøvd å slanke meg flere ganger uten hell, jeg har satset på lettvinte løsninger og ikke hatt tålmodighet til å holde på endret livsstil over tid.

I vinter nådde jeg et vendepunkt den dagen jeg ikke greide å være med min 4 år gamle datter i slalåmbakken. Fordi støvlene var for trange og beina ble for vonde, bestemte jeg meg for at et nytt liv skulle starte, fordi jeg ønsker å være med datteren min på de aktivitetene hun ønsker, fordi jeg ønsker å leve et godt og aktivt liv sammen med familien min i mange år fremover. Jeg begynte å trene.

Jeg fant et treningsprogram for ”sofagriser”, et program som skulle føre til at jeg, etter 15 uker, skulle kunne jogge i 60 minutter. Bare tanken på at det skulle være mulig, var helt tåpelig på det tidspunktet.

Jeg husker godt min første joggetur, jeg skulle veksle mellom å gå og jogge i ett minutt i ti minutter. Ikke rare joggeturen med andre ord, men jeg trodde jeg skulle dø. Jeg hadde ikke pust og hørtes ut som jeg hadde astma. Det gjorde godt med musikk på ørene, det fikk tankene vekk fra hvor fælt dette var. 4 dager i uka gikk jeg ut for å trene og fulgte programmet slavisk. Men det krevde alt jeg eide av selvdisiplin og vilje. Heldigvis kjente jeg fort fremgang, og etter tre ukers trening greide jeg å jogge 3 km sammenhengende.

Jeg meldte meg på Jentebølgen, et 5 km mosjonsløp, noe som virket svært motiverende, jeg fikk noe å strekke meg mot. Mitt mål for løpet var å greie å jogge hele strekningen uten stans på under 40 minutter. Jeg hadde på det tidspunktet drevet med intervalltrening i 4 uker og aldri (og da mener jeg aldri) jogget 5 km sammenhengende før dette løpet. Jeg gjennomførte uten å gå en meter, og på 33 minutter. Jeg var veldig stolt og fornøyd med meg selv.

Etter dette løpet skjønte jeg at jeg måtte melde meg opp til et nytt løp utpå høsten for å holde motivasjonen oppe gjennom sommeren. Valget falt på Oslo Maraton den 26. september. Jeg skal løpe halvmaratondistansen på 21 km. Det er vel kanskje å satse litt høyt, men jeg syns 10 km ble for kort, når jeg greide 5 km etter 4 ukers trening. Så da endret jeg treningsprogrammet, slik at jeg hver uke nå løper en langtur, en intervalltrening og en til to kortere turer. Langturen denne uken er på 15 km, og jeg jogger hver eneste meter! Jeg har nådd det uoppnåelige målet om å kunne jogge sammenhengende i 60 minutter. Og jeg begynte å trene i slutten av april!

Sammen med treningen har jeg gjort endringer i kostholdet. Jeg spiser helt vanlig mat, men mye mindre enn før og tar bevisste valg i forhold til fett, sukker og karbohydrater. Jeg har gått ned nesten 20 kg. Nå har jeg gjort en innsats for å forebygge hjerte/karsykdommer og diabetes, jeg har redusert min BMI fra sykelig overvekt til normalvekt. Jeg er i mye bedre form enn tidligere og jeg tør å ta på meg bikinien igjen. Jeg er fornøyd og mannen min er fornøyd.

Og hvis dette er resultatet av en midtlivskrise, jeg er 40 år og midt i målgruppa, så er det helt greit. Nå skal jeg glede meg enda mer over livet og dagene som kommer. Kanskje kjøper jeg meg motorsykkel, jeg har lappen – da blir jeg visstnok mer intelligent også, så da kan det vel neppe bli bedre. :-)