MARIE
THULIN EIKREM
Siden
min eldste datter Freyja begynte på Hedalen barne- og ungdomsskole, har jeg
ofte stått og ventet ved skolebommen til klokken skulle ringe og begge
bussene komme. Jeg har derfor i løpet av dette året fått litt oversikt over
hvem som er hvem og hvem som går i hvilken klasse. Jeg vet at det er ni
elever, fem jenter og fire gutter, som nå er ferdig med 10.
Jeg har fått inntrykk av at de fleste i årets tiende klasse har valgt
forskjellige videregående skoler. Etter ti år på skole i en liten bygd skal
de ikke bare begynne på ny skole med nye mennesker, men også flytte
hjemmefra. Det er en stor overgang å begynne på videregående, og kanskje
dukker det opp usikkerhet underveis om man har gjort det riktige
skolevalget. Men det er heldigvis i dag, til forskjell fra da jeg var i
samme situasjon for mange år siden, lettere å finne informasjon om de ulike
skolene. Det er Internett, og skolene har nettsider. Det finnes kanskje også
blogger med litt annen informasjon enn det skolene gir. Dessuten er
valgmulighetene flere.
Da jeg var seksten, var jeg veldig lei av skolen jeg hadde gått på i ni år,
og det var en befriende følelse å endelig skulle gjøre noe annet. Siden jeg
bodde i Oslo, var det flere videregående skoler jeg kunne velge mellom, og
jeg slapp å flytte hjemmefra. De fleste andre i klassen min skulle begynne
på Bretvedt videregående i Groruddalen. Jeg hadde fått det for meg at jeg
ville skifte miljø, så jeg bestemte meg for å begynne på en videregående
skole i den andre enden av byen. Skolen jeg hadde valgt, het Oslo
Handelsgymnasium, og ble vanligvis omtalt som OHG. Det skulle være en veldig
bra videregående skole, ble jeg fortalt, med vekt på samfunnsfag, økonomi og
rettslære. Den eneste informasjonen jeg baserte mitt valg på, var et kort
foredrag læreren vår på ungdomskolen holdt om alle de ulike videregående
skolene i Oslo og et bilde han viste av skolene. Dette var i 1985 og det var
ikke Internett. Det skulle vise seg at valget jeg gjorde, ikke var riktig
for meg i det hele tatt, men jeg fullførte allikevel de tre årene, men ser i
ettertid at jeg burde byttet skole.
Oslo Handelsgymnasium lå på Frogner, beste vest, og de fleste kom også fra
vestkanten, mange fra Holmenkollåsen og der omkring. Jeg hadde vokst opp på
østkanten. Selv om jeg hadde møtt mennesker fra hele Oslo opp gjennom
oppveksten via fritidsaktiviteter og lignende, hadde jeg ingen idé om at det
var et skille mellom Oslo øst og Oslo vest. Foreldrene mine mente
antakeligvis at alle var like mye verdt uansett hvor i Oslo man kom fra, så
de hadde aldri gjort noe poeng ut av øst-vest skillet. Jeg var heller ikke
vokst opp i et typisk arbeiderhjem fordi pappa var jurist og mamma kom fra
Bærum. Dessuten snakket vi ganske pent hjemme. Pappa snakket en
nynorskvariant og mamma var nøye med et-endelser. Min identitet var derfor
ikke knyttet til hvor i Oslo jeg bodde. Men, da jeg møtte mine medelever på
den nye skolen, fikk jeg et kultursjokk. De visste i hvert fall hvilken kant
av Oslo de kom fra og de var veldig opptatt av at jeg og et par andre kom
fra østkanten. Enkelte kunne rekke opp hånden for å korrigere a-endelser og
de hadde en idé om at øst for sinsenkrysset var det bare tapere. Jeg fikk
meg heldigvis en venninne fra østkanten som reddet meg gjennom de tre årene
på videregående. Men jeg hadde en konstant følelse av skam over å komme fra
feil kant av byen.
Den første skoledagen ble det spilt orgelmusikk, og mottagelsen var veldig
høytidelig. Det var syv klasser på hvert trinn og et fjerde år med
økonomistudier for de veldig ambisiøse. Jeg gikk i E. Skolen var stor med en
stor hall, hvor orgelet sto, og ærverdige marmortrapper i fire etasjer
oppover på hver side av hallen. På veggene hang bilder av tidligere elever.
Skolens inspektør, Didriksen, pleide ofte å stå et eller annet sted i disse
trappene og se på elevene sine, og en og annen fikk beskjed om å kvitte seg
med de fillete buksene (de stilige og kule hullebuksene). Vi måtte alltid
reise oss da læreren kom inn i klassen, og vi ble omtalt ved etternavn. Det
var stor avstand mellom lærere og elever.
På barne- og ungdomsskolen hadde jeg alltid vært en av de beste i klassen. I
den nye klassen på videregående skjønte jeg fort at det var veldig mange
flinkere enn meg. Det begynte med at jeg fikk dårlige karakterer og det
fortsatte slik. Jeg tok aldri opp kampen om å få bedre karakterer. Det ble
til at jeg sjelden gjorde lekser. Karakterene forble dårlige gjennom alle de
tre årene, bortsett fra i gym. Jeg skulket også mye og kom veldig mye for
sent. Disse tre årene hadde jeg 46 dager og 129 enkelttimer i fravær. I
årboken for en av de tre årene ble jeg omtalt som hun som eier vekkerklokken
som aldri ringer. Ellers var jeg veloppdragen og høflig. Jeg var verken
utagerende eller hadde provoserende klær.
Vi befant oss stort sett i det samme klasserommet i de tre årene. Jeg satt
på fjerde rad ved vinduet, så jeg kunne titte mye ut og var tidvis ganske
fraværende. Det var ingen av lærerne jeg følte noen spesiell kontakt med. De
var alle veldig distanserte. Mange var eldre. Vi hadde en litt lavmælt
norsklærerinne og siden ingen hørte hva hun sa, var det bare de på de første
radene som hadde noen utveksling med henne. Det var ikke datamaskiner på den
tiden, så vi lærte bokføring med penn. Jeg fikk to i bedriftsøkonomi, så jeg
kan umulig ha lært noen ting. Til klasseforstander hadde jeg Else Syse (kona
til Jan P. Syse). Hun var myndig, pen og kunnskapsrik og egentlig et fint
forbilde for oss jenter, men for meg som etter hvert hadde resignert overfor
alle ambisjoner var hun helt uvirkelig. Hun tilhørte en helt annen verden
enn den jeg befant meg i.
Jeg husker veldig lite fra disse tre årene. De fleste minnene er vage, men
jeg kan umulig ha hatt det bra. Faglig fikk jeg ingenting ut av årene på
videregående, og det sosiale var stort sett et slit. Jeg deltok én gang på
et russearrangement på Tryvann og russekortene havnet i søpla før jeg fikk
delt ut et eneste ett. Det eneste positive var at jeg fikk meg en god
venninne. Vi brukte mange fritimer og andre timer til å sitte på kafeer på
Frogner og drikke kaffe og prate. Vi var veldig vitebegjærlige og
nysgjerrige, selv om vi begge gjorde det dårlig på skolen. Vi leste
Morgenbladet, diskuterte politikk og følte oss intelligente. Kafébesøkene på
Frogner var helt klaret det beste med den tiden.
Slik var nå min tid på videregående. Jeg antar at valg unge mennesker gjør i
dag, baserer seg på mer og bedre informasjon. Men det er uansett ikke alltid
like lett å vite hva man vil når man er ung. Jeg fant i hvert fall ut at jeg
aldri skulle begynne på BI eller studere jus etter disse tre årene. Men jeg
utvidet jo uansett horisonten.
Så til alle årets 10. klassinger: Jeg ønsker dere lykke til videre med de
valg dere har gjort og håper dere får en mer givende tid på videregående enn
det jeg hadde og at dere skifter skole hvis dere ikke trives.
God sommer til alle!