Preken i Hedalen stavkirke 17. mai

Johannes 12, 35 – 36 Jesus svarte: «Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.» Da Jesus hadde sagt dette, gikk han fra dem og skjulte seg for dem.


Kjære godtfolk, hedølinger og andre folk. Hjertelig til lykke med dagen. Det føles litt spesielt å komme og skulle feire 17. mai gudstjeneste her hos dere. Litt skummelt på den måten at jeg kjenner ikke så godt Hedalen, og denne dagen handler om kjærligheten til bygda si og til landet sitt. Jeg må snakke ut fra den kjærlighet til den bygda jeg bor i. Slik er det alltid med kjærligheten, selv om dens vesen er universell, er den alltid knyttet til noe spesielt, et spesielt sted, en spesiell tradisjon. Mye med 17 mai er likevel likt over hele landet. Jeg sjekket 17.mai bilder på hedalen.no og de lignet bilder fra mange andre steder.
Vi feirer alle den felles grunnloven som etter mine beregninger har sin 196 års fødselsdag i dag. En lov bygd på en demokratisk tradisjon om likeverd og tro på at ethvert menneske har rett og evne til å uttale seg om og prøve å få gjennomslag for det en mener er best mulig samfunn. Det har gitt et samfunn hvor vi skal ha alt opp i lyset, hvor vi ikke liker fordekte vedtak eller skjulte motiver. Alle beslutningsprosesser skal være gjort i lyset. Landet vårt er barn av et fruktbart møte mellom ei historie og demokratisk- og kristen tradisjon.
Jeg var for et par år siden i 70 årsdag hjemme hos min far, og der sang vi blant annet Fagert er landet. Min svigerinne som er nederlandsk reagerte på formulerningen, ”Herre vår Gud vårt Norges Gud”, og lurte på om Gud bare var Norges Gud. Hun har et poeng, noe av ulykkene i verden er uheldige koblinger mellom Gud og nasjon, især når man ser for seg Gud på vår side i en konflikt, og det hele ligner på ”min far er sterkere enn din far så”.
Og det er jo usmakelig og bryter fundamentalt med det bildet vi har av Gud som alle menneskers Gud og skaper. Det vitner om et usunt gudsforhold, og om en usunn nasjonalfølelse.
Men jeg er fortsatt veldig glad i 17. mai. Først og fremst fordi jeg er glad i å feste og feire. Jeg er glad i 17. mai talene, at folk vi kjenner uredigert får lov til å si noe om hva de tror på og håper på for samfunnet sitt.
Jeg er glad i 17. maisangene, fordi vi kan dem, fordi de skildrer det vakre i landet vårt og fordi det er mange minner knyttet til dem. Og en gang i året tør vi å synge dem selv om de er litt skrytete.
Og ikke minst jeg tror det e viktig for et land å ha en sunn nasjonalfølelse, kjærlighet til landet sitt. Og det skal det dreie seg om i den talen, om kjærligheten.
Hvordan lærer vi kjærlighet? Vårt første møte med kjærligheten er vårt møte med våre foreldre. Kjærlighet er noe vi må erfare, det er ikke noe vi kan tenke oss til, fordi det er avhengig av at noen er glad i oss. Og kjærlighet vekker gjenkjærlighet. Når vi er elsket av våre foreldre vil vi elske igjen. Den danske salmedikteren Grundtvig som var veldig glad i landet sitt, sammenlignet nasjonalfølelsen med kjærligheten til sin egen mor. For ham var alt det danske det beste, slik hans mor for ham var kvinnen over alle kvinner. Men merk, og det er viktig, han mente også at det at man elsker sin egen mor, ikke er noen devaluering av andre kvinner.
Mors kjøttkaker er alltid de beste, uansett mor. Det handler om at det er mor som har lært oss kjærlighet, og det handler om å kjenne mor, å ha ei historie felles. Jeg er glad i 17. mai sangene fordi de er kjente, i kjøttkakene fordi de er kjente, i familieskikkene fordi de er kjente, jeg vet hvilke verdier de ivaretar. Jeg er glad i det norske jeg kjenner fordi det er det jeg kan, det er det som gir meg selvfølelse, identitet. Det er gjennom den norske kultur jeg har lært meg det sosiale samspillet som også handler om å ta imot og å gi kjærlighet.
Det finnes også usunn familiefølelse, i likhet med en usunn nasjonalfølelse, og for å si det meget enkelt, tror jeg forskjellen er om det som gjør at vi føler oss som en familien er kjærlighet og fellesskapsfølelse, eller å markere distanse til de andre. Om det er at vi bygger et land på å leve i lyset, og om Gud får komme til som kjærlighetens Gud, eller om vi står med knyttneven mot de fremmede, og Gud blir en sterkere far en din.
Og kjærlighetens vesen er at vi har overskudd til å møte det fremmede. Familien lærer oss kjærlighet, også kjærlighet til de som er utenfor familien. Å være trygg på sitt eget gir mot til å ta kontakt med andre. Da er vi ikke redd for å miste oss sjøl i møte med det som er annerledes.
Anette Thomassen, som jobbet mye med å hjelpe asylsøkere fortalte at ho alltid brukte å si til folk som lurte på hva de skulle by en fremmedkulturell som kom på besøk: ”Gi dem kjøttkaker med brun saus eller fårikål, la dem møte det som er ditt, det du er glad i, det beste du har å gi, det er det de ønsker å møte”.
Den som har møtt mye kjærlighet og er trygg på eget, har mot og overskudd til å møte det som er annerledes. Ja når man så kommer opp i åra, blir forelsket, kan man kanskje bli tiltrukket av det som er kjent og likt, men like gjerne er det det som er annerledes og spennende som er tiltrekkende.
Kanskje er det der vi står som nasjon nå. Vi har fått utvikle en god og sterk kjærlighet til landet vi bor i og folket vi bor sammen med. Vi begynner å komme i puberteten. Vi er blitt vakre, og vår demokratiske tradisjon og våre verdier gjør oss attraktive. Mye nytt og spennende er å se, og å møte, ute i den store verden i møte med mange forskjellig kulturer, og hjemme her, i møte med mange forskjellige kulturer.
Jeg lurer på om det også er som med forelskelsen, på lang avstand, på reise til fremmede strøk er forskjellene spennende, men når du får det hele nærmere innpå, når en skal dele tannkremtube og oppvask blir forskjellene vanskeligere å takle. Da kan det som en gang var spennende bli irriterende og uforståelig. Ja det kan faktisk ruinere et ekteskap dersom man ikke kommer til rette med det, og finner måter å leve sammen på som gir alle parter rom for å være seg selv og samtidig møte den andre med respekt.
Hva blir løsningen, skilsmisse, innavl eller sølibat? Det er i alle fall lite fruktbart. Jeg har tro på at det går an å leve i de spenningene som vi som nasjon må leve med i et mangfold av forskjellige skikker og kulturer.
Men vi trenger å være trygg på eiga tru for å tørre å ta imot andre med andre religioner. Vi skal være stolte av en demokratisk tradisjon, det er det vi har å by på. Trygg på hva vi ønsker å ivareta tør vi få kasta lys på det i møte med andre skikker. Det kan være spennende å møte andre, det gjør at vi må reflektere over eget, og kanskje legge bort noe som ikke var så bra, og kanskje lære av hverandre, og stolte se det som har verdi. Men for at dette skal skje, må vi tørre å være nær hverandre, tørre å bli kjent. Kjennskap gir forståelse, kjennskap gir kjærlighet.
Kjærlighet til vårt eget gir evnen til det som trengs i vår tid; å se med kjærlighet på ei heil jord.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellig ånd, som var er og være skal en sann Gud fra evighet og til evighet, Amen.