”Håper je itte dauar i oktober”

LARS ELSRUD
”Håper je itte dauar i oktober”, skal en hedøl ha sagt en gang. ”For hvis je ska begravas i elgjakta, så er det ingen som kjem te å komma i begravelsen min”, fortsatte han. 

Denne historia er sannsynligvis sann, eller så er ho det vi kaller grådig godt ”ljøgi”.

Men, den får uansett frem en interessant side ved ei innlands skog- og fjellbygd som Hedalen, og det er jakta sin betydning opp gjennom tidene.  

Der befolkningen langs kysten hadde fjor og hav å hente mat fra så var det skog og fjell her i området som ga et helt nødvendig ”kosttilskudd”, utover det en kunne få ut av jordbruk og etter hvert butikker. Jeg tenkte å komme inn på (til dels helt) forskjellige forhold knytt til Hedalen og jakt i denne kommentaren. 

Stedsnavn
Jakt er opphavet til stedsnavn her i området, som Vidalen. Vidalen kommer av det å veide, som var jakt med faststående redskap – her i området dyregraver. Det er mange kjente dyregraver i Vidalen, ikke minst i liene ovenfor Gravvannet. Disse gravene har da også gitt navnet til Gravvannet. 

Litteratur
Vidalen er også rammen rundt det som må kunne regnes som Norges mest kjente jaktroman, nemlig Trollelgen. Og slik sett må en vel kunne si at jakt også har hatt en stor betydning gjennom litteratur å bidra til at Hedals-området er godt kjent. 

Hedalsfjella og eierforhold
Professor Sevatdal på UMB, som kanskje er den i landet med størst kunnskap om eiendomshistorie, sier han ingen andre steder har vært borti slike eierforhold som det vi har i Hedalsfjella. Uten å gå i detalj på dette, så må en kunne si at småviltjakta sin betydning har vært med på å styre bruken av Hedalsfjella både før og etter 1899 (da småviltjakta ble en grunneiendomsrett).

 I 1933 var det i møte av Hedalen sognestyre enighet om ”å forsøke å få brakt en ordning i stand med hensyn til jakt og fiske i bygden”. I overenskomsten heter det bl.a.

”Nerverende overnskomst tiltrædes med bindende virkning for samtlige inntreserte med det forbehold at spørsmålet om eiendomsretten til nevnte fjell er uberørt. Og skal således denne overenskomst ikke forespilde mulig eiendomsrett for nogen i fremtiden verken for den enkelte eller bygden”. 

Det vil altså si at en i 1933 også mente det var jaktdelen (og fiskedelen) av eiendomsretten som var det viktige å få skikk på. Med dagens viltmengde, eller mangel på sådan, i snaufjellet så virker dette kanskje med første øyekast litt rart. Men en titt i gamle jaktprotokoller her på gården gir muligheten for noen interessante betraktninger.

For eksempel protokollen for den 25. og 26. august 1921:

”Den 25de var de på fjellet en stund, men da det begynte å regne gik de ned igjen ved 8tiden. Lars og Ole var til Fledda og fikk 29 ryper og 1 röi, W. fikk i Vieren 28 rype og på nedturen 2 örfugl. Lars skaut om eftan 1 hare ved Björke.

Den 26de var det strålende vær. Lars og Ole drog da bent til Storvieren i Fledda og skaut der på en liten flekk 40 ryper, og da de kom tilbake til hytta hadde de 76. Efterpå gikk de nordover og runt Bakkomkjellera, men fant ikke mange för de kom til Venehall hvor de fik ca. 20, på nedturen 1röi. I alt den dag 106 ryper, som er tyve mer en det meste som vites å være skutt på dette fjellet på en dag for en hund”. 

Litt senere på høsten fikk de på en tur fra 3. til 6. september, 35 harer, 72 ryper, 3 orrfugl, 2 tiurer og 1 røy. Da jaktprotokollen kommer til 8. september den høsten har de til sammen for hunden Max skutt 350 ryper.

For øvrig kan vi i protokollen for samme år lese at den 23. september var Mikkjel Fønhus med på jakt i Vidalen og skjøt 3 harer. På denne turen fant de et bjørnehi hvor Mikkjel ble fotografert inni, et bilde som både er gjengitt i både bøker og henger i ramme rundt omkring. 

Noen betraktninger knytt til tidligere tiders jaktutøvelse her i bygda
Så skal jeg forsøke meg på en ”grovt avrundet betraktning” med bakgrunn i gamle jaktprotokoller.

Selv om f.eks. 106 ryper på en dag var en sjeldenhet (men ikke rekord), så viser jaktprotokollene over år at det var store viltmengder.

Vi tar utgangspunkt i at ca. to uker jakt i 1921 ga 350 ryper. Vi ser da bort fra at det i disse ca. to ukene også ble skutt ryper for andre hunder enn Max, og at det ble skutt annet småvilt (hare, stor- og skogsfugl).

I følge Wikipedia.no veier ei (li)rype mellom 450 og 700 g. Hvis vi grovt sier at en sitter med 200 gram kjøtt pr rype, så vil da 350 ryper gi ca. 70 kg kjøtt. Det vil igjen si den samme kjøttmengden som 3 - 4 lam ville gi på den tiden. For å få frem 3-4 lam kreves to vinterfora søyer, som igjen krever ca. 4 daa dyrka mark for å skaffe vinterfôr.

Og da så synes jeg denne som sagt veldig avrunda betraktningen begynner å bli interessant. F.eks. her på gården hadde vi vel på den tiden noe slik som ca 25 daa dyrka mark. Hvis vi bare fokuserer på kjøttet, vil det litt forenklet si at 8 uker jakt ga omtrent samme matmengde som arbeidet med 25 daa innmark på gården og påfølgende fjøsstell gjennom hele vinteren ga.

Og i tillegg kom altså jakt på større vilt som elg, og også fiske (fiskeprotokoll her på gården viser at det f.eks. i 1933 ble tatt 403 røyer, 108 ørreter, 27 sik og 109 abbor). 

Det vil si at en skulle være en ganske aktiv gårdbruker for å skaffe mer kjøtt gjennom dyrka mark enn det en aktiv jeger skaffet gjennom utmarka. 

Og da var det kanskje ikke så rart at utøvelsen av jakt og fiske sto mest sentralt i forhold til å bli enige om en ordning for Hedalsfjella. Selv om selvsagt også bruk av beite har vært en viktig bruk opp gjennom. 

Avslutningsvis
Sammenlikner en 2010 med f.eks. 1920, så har vi i dag langt mer elg og rådyr, men vesentlig mindre med småvilt.

Jeg skal ikke her på noe vis gå inn i noen vurderinger av hvorfor det er blitt mindre småvilt i fjellet siden den gangen. Men et poeng merker jeg meg gjennom jaktprotokollene.

De siste årene har både jeg og andre sett at det har blitt en betydelig økning i rovfugl og rovdyr ellers. F.eks. har jeg sett mår rett utenfor kjøkkenvinduet her. Og jaktfalk, som jeg før kanskje så 1-2 ganger i fjellet om høsten i forbindelse med rypejakt, det ser jeg nå jevnt gjennom året her på gården. Og i fjellet ser jeg jaktfalk flere ganger om dagen, både i og utenfor rypejakta.

I jaktprotokollene her på gården står det at det i en 10-års periode rundt 1920 ble fanget og skutt 392 rovdyr og rovfugl (rovdyr: 28 rev og 24 røyskatt). Av disse 392 ble det utbetalt premie for 338. Uten å mene noe for eller i mot den økningen vi ser i rovdyr- og rovfuglbestanden de senere årene, så er det vel liten tvil om at denne økningen reduserer ”trinnet under” i næringskjeden. 

Så vil fremtiden med sin matvaresituasjon, og med de diskusjoner den vil føre med seg, vise om utøvelsen av småviltjakt igjen blir en viktig del av matproduksjonen i ei skog-  og fjellbygd som Hedalen. Eller om verdien av småviltjakt i fremtiden blir knytt opp mot rekreasjon, slik situasjonen har vært de siste ti-årene.