Je – ein pilegrim?

ANNE HILDE ØIGARDEN

Nå kunne det vøri morosamt å skrive denni kommentarn på hedalsmålet, men je let fristelsen fara, ein anna gong, kanskje -. 

Bak oss har vi en sommer, foran oss har vi resten av livet!  8 dager i juli hadde jeg gleden av å vandre Valdres på langs, en interessant erfaring i lag med over tjue andre. Det regnes ca. 163 km fra Hedalen stavkirke til St. Thomaskirka på Filefjell. Vi var elleve som traska og gikk  absolutt alle stega – i stillhet. Med denne selvpålagte taushet mellom stoppene og rastene fikk vi tid til tenke og betrakte, vurdere og fundere, tømme og fylle – ja, skal vi kalle det sjela? Ei pilegrimsvandring er ei fysisk vandring på beina så gnagsårplastrene skvetter, men det er også, nærmest enda mer, en indre vandring i sjelas landskap. Selv måtte jeg passere Lomen stavkyrkje før jeg opplevde at det var plass til å fylle innpå igjen i det rommet som jeg hadde brukt fem dager på å gå av meg.  

Dagene var ramma inn av helt enkle tidebønner etter kristen, keltisk tradisjon. Veigrøftene, utsikten og de daglige naturopplevelsene satte en vakker ramme for det åndelige innhold; Så grønn en drakt, så rikt en duft, har smykket dal og enger….. Vi er et folk på vanding, i tro kan vi skimte iblant et hjem for hver søkende pil’grim….Dette var noe å hvile i, lene seg på, ta i mot! 

Da vi la ut fra Hedalskirka en tidlig lørdag morgen, gikk vi av sted med et tegn i handa, et kors, tegna inn i en åpen og mottakelig håndflate med dåpsvann fra den gamle døpefonten. Vi bar det med oss. Slik alle døpte bærer dåpens nåde med seg gjennom livet.  

Da vi nådde Filefjell og så vidt kunne ane målet ved Kyrkjestølen, kjente jeg at pilegrimsvandring må være som skapt for valdrisen! Vi går midt i naturen, vi bruker kroppen, vi er i kontinuerlig kontakt med tradisjon og lokalhistorie, vi får tilgang til dalens fantastiske skattkamre: en mengde ulike kirkehus som hver for seg forteller noe viktig om levd liv og levende Gudstro. Pilegrimsvandring er en måte å være kristen på. En metode. En praktisk kobling mellom det fysiske og det åndelige livet, en god kombinasjon av sjel og legeme.  

Begrepet `pilegrim` kommer av det latinske `peregrinos` som betyr `fremmed`. En pilegrim er en fremmed i verden. Hun melder seg ut av livets jag og søker gjengrodde stier i eget sinn. For oss som kjenner begrepet `fremmen` i hedalsmålet (og andre østnorske dialekter) gir dette en ekstra dimensjon. Visst er det fremmed, uvanlig, annerledes å legge i vei nordover dalen til fots, men da vi vandra i sommer, ble vi mange steder tatt imot som venta `fremmen`. Noen hadde forberedt en overraskelse, en pust i bakken, litt traktering, en velgjerning. Kall det gjerne engler, godt gjorde det i alle fall.  

Turkammeratene fra i sommer feira høsttakkefest samme uka som Hedalen fikk innsatt sin nye prest. Den nye presten i Sør Aurdal blir på sett og vis også en `pilegrimsprest`, en vegviser, en veg-rydder . Jeg undres på om krattskogen er i ferd med å få overtaket på de gode, gamle stier i bygdene våre. Jeg tror det trengs å kvistes, lukes fram igjen, finnes tilbake til de trygge veier og tydelige stier, de som viser veg for alle slags folk, alle som søker etter en farbar veg å gå gjennom livet. Den veien som ikke stenger noen ute eller krever mer enn et dåpsmerke å vandre med. Det er godt å vite at `pilegrimspresten` er en medvandrer, en som går samme vegen som alle andre, med de kneiker og de utfordringer som oppstår undervegs, med de samme behov for hvile og hjelp. Han kan aldri gå langt foran, da vil ikke vi andre klare å følge med. Hun kan heller ikke bli liggende bak, da blir vi utrygge. Men hun og han skal være der folket er, gå `jamsis`! 

Så planlegges det en ny, organisert fellestur for pilegrimer gjennom Valdres neste sommer, med bagasjefrakt og mat og seng underveis. Kanskje du skal vurdere den! Åtte dager av ferien, som en hjelp, en metode til å få kontakt med hvem vi er, hva vi bærer med oss og hvilke hellig mål vi har for livet. Å tro på Gud må ikke bare gå til hodet på oss, det må ned i beina, ut i livet!