Gode minner fra Hedalen

Lærerparet Birgit og Alf Eikaas bodde i Hedalen fra 1964 til 1973. På denne tida var de aktive både i virksomheter knyttet til barnehage, skole og fritid. Les første del av dette oppslaget her. I dette oppslaget tar de fram flere minner de har knyttet til de ni årene de bodde i bygda.

— Da vi bodde på Storruste, måtte vi en dag hjelpe Margit Ruud med en gris som hadde lurt seg ut av fjøset, forteller Birgit. Alf visste råd. Han tok tak i halen på grisen og trakk den bakover. Grisen skrek og gikk i motsatt retning — mot fjøset, og slik kom den tilbake på plassen sin.

I 1965 flyttet de inn i den ledige presteboligen, og familien husker godt presten Reidar Nilsen som en av de første dagene møtte opp med et helt knippe med nytrukket ørret.

Turer gjennom Vassfaret med Edvard Elsrud som gaid, var unike. — Han kjente jo hver en stubbe og visste mye om dem som hadde levd før i dalføret, forteller Birgit.

— Vi glemmer ikke møtet med Mikkjel Fønhus. En gang satt han på med oss fra Hølera til Bagn og hjem igjen. Denne kvelden skulle den viden kjente forfatteren blant annet vise lysbilder. Bildeskiftene var litt spesielle. Fønhus dunket i golvet med stokken sin, og Alf sørget for at nytt bilde kom på plass.

Alf drev ikke bare med skole. Han var en ivrig hobbybirøkter. Bikuber ble hentet i Flekkefjord — i en en Volvo varebil, lånt av Reidar Heiene. På slutten av hjemturen gikk kuben fra hverandre, og bisvermen fikk plutselig større plass. Alle vinduer måtte naturligvis lukkes. Underet skjedde, Alf ble ikke stukket. Da han kom til Nes, fikk han lov til å sette bikuben i en hage. Seinere satte han ut nye kuber både på fjellet og på Nes.

Kurs for hobbybirøktere ble holdt for blant andre Ola Einar Grøv, Gunnar Fossholm (som drev lengst med birøkt) og Per Harald Grøv. Det hører med til historien at en kvinnelig lærer en dag skulle stelle bier iført svart ullstillongs og skjørt. Svart farge for bier er som den røde for illsinte okser. Dermed svermet det både her og der, og den stakkars læreren prøvde å redde seg så best hun kunne.

— Som familie knyttet vi sterke bånd til bygda. I 1972 kom attpåklatten Alf Birger. (Det gikk rykter om at det måtte være et eller annet galt med vannet på skolen, for fire kvinnelige lærere gikk gravide omtrent samtidig.)To gamle bestemødre på Sørlandet og en liten gård gjorde at vi tok beslutning om å flytte. De tre eldste, Marit, Sigurd og Greta, måtte bestikkes med løfte om både hest og hund for å bli med på flyttelasset, forteller Birgit.

Ekteparet ønsker å uttrykke stor takknemlighet spesielt til naboer de hadde både i Storruste og ved presteboligen.