Preken i Hedalen stavkirke søndag 19.9.

Det sikreste vi vet her i verden den dagen vi blir født, er at vi en gang skal dø. Livet skal en gang ta slutt. Det er det sikreste vi vet, men kanskje må vi bli godt voksen før vi tar det inn over oss. Og før vi kommer så langt blir kanskje døden presentert for oss på en brå og brutal måte. Et barn som dør i trafikken… En ungdom som tæres bort av uhelbredelig sjukdom… Et hjerteinfarkt uten forvarsel…

Heldigvis vet vi at de fleste mennesker dør gamle og mette av dage. Det er det normale. Av aldredom - kanskje i kombinasjon med sjukdom. Til eldre vi blir, til oftere er vi i gravferd; til familiemedlemmer, til slekt, til granner, til gamle venner. Hedølingene er flinke til å gå i gravferd. Vi har god tradisjon på å møte opp i kirka når en sambygding skal i jorda. Det hører med, noen fra familien bør representere. Slik øves vi opp til å forholde oss til døden, slik trenes vi i å vite at døden er en del av livet. Derfor er det også rett at barna skal være med i gravferd. Det er viktig at en tidlig i livet skjønner at døden er en realitet, at vi må forholde oss til det. Om vi lar det være, om vi bevisst unngår det som har med død og gravferd å gjøre, om vi i god tru skjermes for døden, er det større sjanse for å bli redd for døden, utvikle en holdning der alt med død og grav blir nifst, utvikle et unaturlig forhold til dødens realitet.

Selv om døden er en normal del av livet og sorg er en naturlig reaksjon på det tap som døden innebærer, er det ikke dermed sagt at det er enkelt. Det er vondt. Det er vondt å ta farvel, det er trist å skilles. Det er stusslig å bli aleine.

Og for den som selv skal møte døden, den som selv er gammel, den som selv strir med sjukdom og vet at eneste utgang på dette er døden, hva skal den trøste seg med? Hvilke tanker skal den møte virkeligheta med? Vi kan hente hjelp til det fra bibelens ord. Slik vi hørte det lest i stad: ”Men jeg vet at min gjenløser lever  …når det ikke er noe igjen… da skal jeg skue Gud.” (Job 19:25-26) Hva kaller vi dette? Det heter håp.Det kristen håp. Et håp å leve på. Et håp å dø på. Hvorfor? Fordi Jesus har gjort død til liv!

Husker dere hva Jesus gjorde med enkas sønn i Nain? Han tala til ham. Jesus tala til den døde.

I Lukas evangeliet fortelles det at Jesus kommuniserer med en død, ei enkes eneste sønn. I de siste dagers fokus på om mennesker kan kommunisere med de døde, skal vi her merke oss noe grunnleggende: Det er en enveis kommunikasjon. Fra Jesus til den døde. Ikke fra den døde til sin gjenlevende slekt og venner. Det er ikke hvem som helst som henvender seg til den døde heller. Det er ikke mora, ikke kjæresten, om han hadde noen, ingen fra kameratgjengen, ingen klarsynt, inga medium. Ingen menneske, men Jesus. Jesus er den eneste som kan hente noen ut av døden. Som kan overby døden. Som kan overvinne døden. Som kan hente ei røst ut av den som har vært død. Som kan gi stemme til den som nettopp ble båret ut til gravferd. Fordi den døde er ikke død mer. Den døde er blitt levende. Fordi Jesus har gjort død til liv.

Døden er like reell som livet. Vi gjør lurt i å forholde oss til det. På en konkret måte. Ikke leke med døden. Ikke leke med tanken på hva de døde kunne finne på å si og gjøre. Ikke leke med usunne forestillinger om hva de døde vil si oss i dag.

Det er mer sjelelig helsebot i å høre hva Jesus sier: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve om han enn dør, og hver den som tror på meg, skal aldri i evighet dø. (John 11:25-26)

Når hørte du dette sist? På en gravkant. Etter at den døde var senka i jorda. Etter jordfestinga. Etter; ”Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå!” . Det er det kristne håp. Det er det kristne livssyn. Det er Jesu ord som gir oss et håp å leve på. Og et håp å død på. Derfor gravlegges de døde med blikket mot øst.

Hva skjer i øst? I øst står sola opp. Fra øst kommer hver ny dag. Soloppgangen er et symbol på Jesu oppstandelse fra de døde. De døde gravlegges slik at de på oppstandelsens dag kan slå blikket opp og skue Jesus.

Hva med oss som skal leve ennå ei stund? Hva med oss som har dødens realitet tett på og som trenger trøst og hjelp til leve? Vi kan også orientere oss mot øst. Når vi er inni kirka og feirer messe, slik som i dag, orienterer også vi oss mot øst og soloppgangen. Alteret i ei kirke ligger alltid (i allefall i eldre kirker) i øst. Vi går inn med alt vårt og møter Han som er sterkere enn døden, han som er oppstandelsen og livet, han som har gitt oss et håp å leve på og et håp og dø på. Han som har gjort død til liv, evig liv for oss. Han gjorde det i dåpen. Der fikk vi del i det som skjedde med Jesus i påska; at han døde for oss og overvant døden for oss. Påskedag  er den viktigste dag i verdens historie. Og siden den falt på en søndag, samles den kristen kirke for å takke og be på søndagen, hver søndag. Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid……det er det grunnleggende i den kristne tro, det er grunnlaget for dåpen, det er grunnlaget for kirkelig konfirmasjonen, det grunnlaget for kirkelig gravferd.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.